Norske dialekter
Norske dialekter viser til noen, men ikke alle, skandinaviske talemål som brukes i Norge. De deles vanligvis inn i fire hovedgrupper: nordnorsk, trøndersk, vestlandsk og østlandsk. Av og til blir innlandsmål regna som en femte gruppe. Dialektene er stort sett innbyrdes forståelige, men har allikevel betydelige forskjeller seg imellom når det gjelder uttale, grammatikk, syntaks og ordforråd. I tillegg til de norske dialektene snakker ca. 1 million nordmenn standard østnorsk, som ikke er en norsk dialekt i språkhistorisk forstand.
Hovedinndeling
I første omgang kan man skille mellom de to hoveddialektområdene østnorsk og vestnorsk. Østnorsk er de dialektene der jamvektsloven har virka, det vil si østlandsk og trøndersk. Begge disse målområdene har kløyvd infinitiv. Østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har apokope av overvektsord og -a av jamvektsord.
Vestnorsk kan på sin side deles i vestlandsk og nordnorsk. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett apokope, det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på Helgeland har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l.
Østlandsk
I de ytre delene av Østlandet blir det talt vikværsk og på flatbygdene lenger nord opplandsk. I disse dialektene er -a vanligst (for eksempel bygda og husa). I fjellbygdene i Vest-Telemark, Hallingdal og Gudbrandsdalen er -e/i brukt (for eksempel bygdė og husė); såkalt midlandsk. Om lag det skillet finner man mellom det personlege pronomen i 1. person: je(i) på flatbygdene, og e(g) i fjellbygdene.
Vestlandsk
De vestlandske dialektene viser større variasjon når det gjelder den bestemte artikkelen. På Sør-Vestlandet finner man -o/å, (for eksempel bygdå og huså), lenger nord finner man -i (Indre Sogn), og enda lengre nord finner man -a. Bergen bymål skiller seg ut ved at det ikke skiller mellom hankjønn og hokjønn. Over hele det vestlandske målområdet dominerer formen e(g) som personlig pronomen, men sunnmørsk har ej og romsdalsk har i for 'eg'. Langs kysten fra Sørlandet til Stavanger finner man konsonantane: b, d og g for p, t og k mellom vokaler eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp). De siste hundre åra har såkalt skarre-r spredd seg fra Bergen, Stavanger og Ullensvang til store deler av den sørlige delen av Vestlandet.
Trøndersk
Trønderske dialekter (som også omfatter Nordmøre, Bindalen på Helgeland og Frostviken lengst nordvest i Jämtland) har stort sett -a som bestemt artikkel av hokjønn entall og intetkjønn flertall.
De bredeste "underdialektene" av trøndersk sies å være i regionen Innherred; og da først og fremst på Verdal og på Skogn. Der bærer det dagligdagse målet preg av både svensk, norrønt og islandsk. Hvorfor det er slik er ikke godt å si, men det kan ha sammenheng med at det hovedsaklig var mennesker fra Trøndelag og Vestlandet som bosatte Island. Hvorfor det nettopp er på Innherred at man finner det mest konservative målet kan være fordi at samfunnet der lenge har vært sterkt ruralt.
Nordnorsk
Nordnorske dialekter har stort sett -a som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hokjønnsord, men -o/å forekommer også i svake hokjønnsord på Helgeland og i Salten. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene.
Andre målmerker
Noen målmerker går på tvers av denne inndelinga. Det gjelder framfor alt palatalisering. Palatalisering er utbredt over det nordlige Østlandet (Oppland og Hedmark), det nordlige Vestlandet (Nordfjord og Møre og Romsdal), Trøndelag og Nord-Norge (unntatt Øst-Finnmark).
Relativt mange dialekter kan oppvise mange rester av grammatiske kategorier som er gått ut av skriftspråket, for eksempel kasusbøying av substantiv og numerus- og modusbøying av verb.
Det kan også argumenteres for at alle de nordiske språka (norsk, dansk og svensk) er ett språk. Det sterkeste argumentet for dette er at det ikke er noen skarpe grenser mellom dem. Dialektene langs de politiske grensene går gradvis over i hverandre og hele det nordiske språkområdet med unntak av samisk og finsk er ett dialektkontinuum.
Standard østnorsk
Standard østnorsk er et dansk-norsk språk som blir talt av en stor og voksende minoritet i Norge, særlig den urbane middel- og overklassen på Østlandet. Språkhistorisk sett er det ikke en norsk dialekt, men et koinéspråk og en sosiolekt. Det er så å si sammenfallende med leseuttale av bokmål.