Romsdalsdialekt

Romsdalsdialekt er dialekten i Romsdal eller det tidligere Romsdal fogderi, altså områdene omkring Molde, Romsdalsfjorden og Romsdalen (bygdene Vestnes, Sylte, Eid, Voll, Grytten, Hen, Veøy, Nesset, Eresfjord, Vistdal, Tresfjord, Bolsøy, Aukra, Fræna, Sandøy, Bud, Rauma). Dialekten er spesiell idet den er en overgangsdialekt mellom tre dialektområder, og har trekk både fra, trøndsk, vestnorsk og fra østnorsk.

Viktige trekk

Romsdalsdialekten har en av hovedegenskapene ved østnorsk, nemlig tykk l, men bare av l, ikke av rð. Dette skiller romsdalsk tydelig fra sunnmørsdialekt som er nærmest nabo i sør. Således gar for norrønt garðr. Samtidig har den en av hovedegenskapene ved vestnorsk, nemlig at den ikke er berørt av jamvektsloven i ord som ender på vokal. Således har den alltid endelsen -e i infinitiv av verb og i svake hunkjønnsord: å gjære, å komme, jente.

Romsdalsdialekten har det til felles med de nordligere norske dialektene at nn og ll tradisonelt uttales palatalt. Derimot gjelder dette ikke så ofte nd. Dialekten har i likhet med østnorsk konsonantforbindelser som mn, ŋn, fs, ft. Et østnorsk trekk er det også at utlydende -r i bøyningsendelser ikke blir til Ə, men bortfaller: som bøk for bøker, og at utlydende -e i trestavelsesformer av bestemt han- og hunkjønn er bortfalt: hæstann.

Som i vestlandsk er det stor bøyningsforskjell mellom sterke og svake substantiver. Bøyningen er stort sett lik den som finnes på Nordmøre og Sunnmøre.

Dativ kan brukes.

Det romsdalske ordet for jeg er det særmerkte i. Flertall første person er me (vi) unntatt i Molde by.

Romsdalsk er eneste vestlandsdialekt der det har skjedd en systematisk vokalforenkling (monoftongering) for eksempel heter det kjøre og ikke køyre som lenger sør, diftongene er bevart i slutten av ord som øy. På samme måte som i sunnmørsk ender sterke hunkjønnsord på a i bestemt form mens svake ender på -å.

Kilder

• Illustreret norsk konversationsleksikon, bind VI. Kristiania: Aschehoug, 1913. «Romsdals fogderi».