De nederlandske Antiller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nederlandske Antiller)
Gå til: navigasjon, søk
Nederlandse Antillen
Netherlands Antilles
De nederlandske Antiller
Curaçao og avhengige områder 1954–2010 Aruba
Curaçao
Sint Maarten
Karibisk Nederland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Libertate unanimus
(latin: Forent i frihet)

Kart over Nederlandse AntillenNetherlands Antilles

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Willemstad
Tidssone UTC-4
Areal 800 km²
Befolkning 175 653
Styreform Konstitusjonelt monarki
Dronning Juliana av Nederland (1954–1980)
Beatrix av Nederland (1980–2010)
Offisielle språk Nederlandsk, engelsk, papiamento[1]
Avhengig av Kongeriket Nederlandene
Eksisterte 1954–2010
Valuta Antilliansk gylden (ANG)
Toppnivådomene .an
Kart over De nederlandske Antiller
Kart over De nederlandske Antiller

De nederlandske Antiller (nederlandsk: Nederlandse Antillen , papiamento: Antia Hulandes, engelsk: The Netherlands Antilles) var et selvstyrt land i Karibia, og var del av Kongeriket Nederlandene. De nederlandske Antiller besto av to øygrupper i De små Antillene: Aruba, Curaçao og Bonaire (ABC-øyene) i sør, like utenfor Venezuelas kyst, og Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten (SSS-øyene) i nord, sørvest for Jomfruøyene.

Aruba ble i 1986 skilt ut som eget selvstyrt land innen Kongeriket Nederlandene, og resten av De nederlandske Antiller ble oppløst 10. oktober 2010,[2] da Curaçao og Sint Maarten også ble selvstyrte land innen Kongeriket Nederlandene, mens resten av øyene (Karibisk Nederland) ble del av Nederland som kommuner med spesiell status.[3]

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet Antillene er en fellesbetegnelse på øyene i Det karibiske hav som strekker seg fra Yucatán i Mexico i nordvest til kysten av Venezuela i sørvest. Betegnelsen antas å stamme fra tiden før den europeiske erobringen av den nye verden, da man forestilte seg Antilia som en øy eller et land et sted ute i Atlanterhavet. Navnet forekommer på kart. Det ble siden benyttet som navn på området og øyene i Vestindia.

De nederlandske koloniene i området har tidligere vært kjent som Nederlandsk Vestindia.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

De nederlandske Antiller besto av to grupper av øyer i Det karibiske hav:

De to gruppene ligger 800 km fra hverandre.

Bonaire og Curaçao ligger om lag 80 km utenfor kysten av Venezuela. Curaçao er den største av øyene med et areal på 444 km². Landskapet på Curaçao består for det meste av lave åser. Bonaire er 288 km² stor og har åser i nord, mens landskapet i sør er flatt og tørt. Bonaire og Curaçao har en årlig nedbør på 560 mm.

Sint Eustatius, Saba og Sint Maarten ligger nord i de små Antillene, sør for Anguilla, vest for Saint-Barthélemy og nordvest av Saint Kitts og Nevis. Sint Eustatius har et areal på 21 km², for det meste åser med en sentral slette. Det er ingen naturlige ferskvannskilder på øya. Øya har vulkansk opphav. Den ligger like nordvest av Saint Kitts og Nevis. Saba ligger et stykke nordvest for dette igjen har et areal på 13 km&sup2. Øya består av en utdødd vulkan, Mount Scenery på 877 m, som er det høyeste punktet i De nederlandske Antiller og i Kongeriket Nederlandene. Sint Maarten utgjør den sørlige delen av øya Saint Martin, der den nordlige delen, Saint-Martin, er et fransk oversjøisk kollektivitet (collectivité d'outre mer). Landskapet på den sørlige delen av øya er preget av åser og en stor lagune helt i sør. De tre nordlige øyene i De nederlandske Antiller får i gjennomsnitt 1100 mm nedbør i året.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen herfra og ned er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. (oktober 2010)

Folketall[rediger | rediger kilde]

Folketallet på De nederlandske Antiller var anslått til 199 929 i 2009.[4] Langt de fleste av disse, 141 766, bodde på Curaçao.[5] Befolkningen på Sint Maarten var på 40 917, mens Bonaire hadde 12 877 innbyggere ved inngangen til 2009. De andre øyene var små i folketall; på Sint Eustatius bodde det 2768 mennesker, og på Saba 1601. Størrelsen på Curaçaos befolkning gjorde dette til det dominerende samfunnet innen De nederlandske Antiller.

Nyfødte jentebarn på De nederlandske Antiller hadde en forventet levealder på 80,1 år, mens guttebarns forventede levealder var på 72,9 år.[6]

Språk[rediger | rediger kilde]

De to øygruppene skiller seg i språk. På Curaçao og Bonaire taler befolkningen papiamento, som også er offisielt språk. På disse øyene har også spansk en viss utbredelse. Befolkningen på Sint Eustatius, Sint Maarten og Saba har engelsk som sitt språk. Moderlandets språk, nederlandsk, benyttes også, men er ikke førstespråk for innbyggerne på noen av øyene. Tradisjonelt har nederlandsk vært undervisningsspråk, men dette er etter hvert blitt endret slik at papiamento og engelsk også benyttes som skolespråk.

Siden 2007 er nederlandsk, engelsk og papiamento offisielle språk.

Religion[rediger | rediger kilde]

Befolkningen på De nederlandske Antiller tilhører i hovedsak Den katolske kirke, men folket på Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten for det meste tilhører ulike protestantiske kirkesamfunn. De nederlandske Antiller har også et mosaisk trossamfunn med lange historiske røtter. På Curaçao og Sint Maarten finnes det også tilhengere av islam.

Politikk[rediger | rediger kilde]

De nederlandske Antiller styres etter en grunnlov, kalt staatsregeling, fra 1954. Samme år ble forholdet mellom Nederland og landets besittelser i Amerika nyordnet, slik at De nederlandske Antiller inngikk som et separat land i Kongeriket Nederlandene. Aruba var en del av De nederlandske Antiller til 1986, da den ble et eget land innen fellesskapet.

Som en del av Kongeriket Nederlandene deler De nederlandske Antiller statsoverhode med Nederland. Dronningen er representert på Antillene ved en guvernør,[7] som utnevnes for en periode på seks år. Guvernøren støttes av et råd (kabinett) på minst fem medlemmer.[8] Nederland har ansvar for utenriksforbindelser og forsvar, mens øyene styrer seg selv i andre saker. Guvernøren står formelt i spissen for den utøvende makt, sammen med en parlamentarisk valgt regjering.

Den folkevalgte forsamlingen forsamlingen, De Staten van de Nederlandse Antillen, består av 22 medlemmer. Forsamlingen velges ved universell stemmerett og proporsjonal representasjon for en periode på fire år. Det velges 14 medlemmer fra Curaçao, tre fra Bonaire, tre fra Sint Maarten, og én representant hver fra Saba og Sint Eustatius. Regjeringen for De nederlandske Antiller utgår fra den folkevalgte forsamlingen.

De nederlandske Antiller har et politiske regjeringssystem på to nivåer, med en fellesregjering på toppen og separate folkevalgte forsamlinger og regjeringer for hver øy. Regjeringen for hver øy tar seg av de daglige gjøremål for de forskjellige øyene.

Rettsordningen er basert på det nederlandske rettsystemet og sivilrett, men har innslag av britisk rett (common law). Dommere utnevnes av kronen. De nederlandske Antiller har en egen appelldomstol. Nederlandsk høyesterett i Haag er også høyesterett for De nederlandske Antiller.

De nederlandske Antiller er ikke med i EU.

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene var opprinnelig befolket av arawaker og karibere. De første europeerne som kom til øyene som i dag utgjør De nederlandske Antiller seilte sammen med Christofer Columbus. I 1493 kom de til Saint Martin, Sint Eustatius og Saba. Sistnevnte øy ble gitt navnet San Cristóbal. Den spanske utforskeren og conquistadoren Alonso de Ojeda gikk i land på Curaçao i 1499 og tok øya i besittelse for Spania. Spanjolene viste liten interesse for øya, siden det ikke var naturressurser å finne der. Innbyggerne ble ført bort som slaver til andre steder i Amerika.

Det nederlandske Vestindiske kompani[rediger | rediger kilde]

Det nederlandske Vestindiske kompani tok kontroll over øyene i 1634. Kompaniet sikret seg Curaçao blant annet på grunn av øyas gode havn. Både på Curaçao og Bonaire kunne kompaniet drive med utvinning av havsalt. Kompaniet bygget forsvarsverker. Byen Willemstad på Curaçao vokste fram etter kompaniets ankomst. Det ankom bosettere fra Europa, blant annet spanske og portugisiske jøder, som flyktet fra forfølgelse i sine hjemland.

I 1636 tok nederlenderne kontroll over Sint Eustatius, etter at franskmennene tidligere hadde bygget et fort der. Fra Sint Eustatius tok nederlenderne kontroll over naboøya Saba. Både nederlenderne, Spania og Frankrike var interessert i å sikre seg Saint Martin, blant annet for å utvinne salt. Spania oppga sine krav på øya i 1644 og i 1648 ble de sju nederlandske provinsene og Frankrike enig om å dele øya mellom seg.

Kompaniet begynte i 1665 innførsel av slaver fra Vest-Afrika og øyene ble et viktig sted for den transatlantiske slavehandelen. Slavene ble solgt videre til andre områder i hele Amerika. En del slaver ble beholdt på øyene.

Sint Eustatius utviklet seg til et viktig regionalt handelssted. På 1720-tallet gikk Sint Eustatius forbi Curaçao og Surinam i betydning når det gjaldt handel med slaver. Slaver ble importert direkte til Sint Eustatius og solgt videre til andre steder i Amerika. Økonomien på øya gikk tilbake etter at slavehandelen fikk nye markedsplasser, men tok seg opp igjen mot slutten av 1700-tallet da Sint Eustatius ble et regionalt handelssted der det ble handlet med alle slags varer. Under den amerikanske uavhengighetskrigen ble øya et sted der opprørerne kunne skaffe forsyninger av våpen.

Fra kompani til koloni[rediger | rediger kilde]

I 1791 gikk Det nederlandske Vestindiske kompani inn og dets besittelser ble overtatt av den nederlandske stat. Øyene i Vestindia ble da gjort til kolonier. Slavehandelen fortsatte og i 1795 kom det til et slaveopprør på Curaçao under ledelse av Tula. Opprører ble slått ned av nederlenderne.

Under Napoleonskrigene mistet Nederland kontroll over øyene til Frankrike og Storbritannia. Sint Eustatius ble erobret av Frankrike i 1795 og av Storbritannia i 1801 og igjen fra 1802 til 1810. Curaçao ble erobret av britene i 1800, fordrevet i 1803, men gjenerobret av britene i 1807. Nederlandsk kontroll over øyene ble gjenopprettet i 1816. Fra 1828 til 1845 ble de nederlandske øyene i Vestindia styrt av en generalguvernør i Paramaribo i Surinam. I 1845 ble kolonien delt i to, med Curaçao og tilhørende øyer som den ene del, og Surinam som den andre.

Slaveriet ble opphevet i 1863. Økonomien på øyene stagnerte og mange utvandret for å finne arbeid andre steder.

Da det i 1914 ble funnet olje i Venezuela etablerte oljeselskapet Shell oljeraffineri på Curaçao og den økonomiske utviklingen fikk en ny retning. Under andre verdenskrig ble øyene besatt av allierte styrker, og var en viktig kilde til drivstoff for den allierte krigsinnsatsen.

De nederlandske Antiller blir dannet[rediger | rediger kilde]

I 1954 ble øyenes status endret fra å være koloni til å bli en assosiert stat innen Kongeriket Nederlandene. Fellesskapet innen De nederlandske Antillene var imidlertid alltid anstrengt. Etter lange stridigheter gikk Aruba i 1986 ut og ble en egen stat innen Kongeriket Nederlandene. Ønsket om å gå ut var også sterkt på Sint Maarten.

Mellom juni 2000 og april 2005 hadde hver av øyene i De nederlandske Antiller folkeavstemning over sin framtidige status. De fire alternativene det ble stemt over var:

  • tettere bånd til Nederland
  • forbli en del av De nederlandske Antiller (status quo)
  • autonomi som eget land innen Kongeriket Nederlandene (altså som Aruba, som ikke er en del av De nederlandske Antiller)
  • full uavhengighet

Blant øyene stemte Sint Maarten og Curaçao for autonomi som eget land innen Kongeriket Nederlandene, Saba og Bonaire for tettere bånd til Nederland, mens Sint Eustatius var den eneste blant øyene som stemte for å forbli en del av De nederlandske Antillene.

Resultatene ble, i sin helhet, som angitt nedenfor:

Øy Dato for folkeavstemning Stemmer for tettere bånd til Nederland Stemmer for å forbli en del av De nederlandske Antillene Stemmer for autonomi som eget land innen kongeriket Nederlandene Stemmer for full uavhengighet Referanser
Sint Maarten 22. juni 2000 11,6% 3,7% 69,9% 14,2% [9]
Bonaire 10. september 2004 59,0% 15,9% 24,1% <1% [10]
Saba 5. november 2004 86,05% 13,18% - <1% [11]
Curaçao 8. april 2005 23% - 68% 5% [12]
Sint Eustatius 8. april 2005 20% 76% - 1% [12]

Framtidig status[rediger | rediger kilde]

Kart over Kongeriket Nederlandene. Nederland og de karibiske øyene er i samme målestokk.

Den 12. oktober 2006 kom Nederland fram til en avtale med Saba, Bonaire og Sint Eustatius; denne avtalen vil gjøre disse øyene til spesialkommuner innen Nederland.[13] Den 3. november 2006 ble det avtalt at Curaçao og Sint Maarten skulle få en autonom status som assosierte stater innen Kongeriket Nederlandene.[14] Men denne avtalen ble avvist av Curaçao den 28. november.[15] Styresmaktene på Curaçao var ikke tilstrekkelig overbevist om at avtalen ville sikre øya tilstrekkelig autonomi.[16] Den 9. juli 2007 aksepterte Curaçao til slutt denne avtalen.[17] I mellomtiden hadde Nederland og de andre øyene underskrevet en avtale som ville gjøre slutt på De nederlandske Antillene fra den 15. desember 2008. Nederland sørget dessuten for at 1 milliard gylden ble gjort tilgjengelig for gjeldslettelse, sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse.[18]

Saba, Bonaire og Sint Eustatius vil altså bli en del av Nederland, men med en noe annen tilknytning enn vanlige kommuner. Disse kommunene vil ligne nederlandske kommuner på de fleste områder, de vil ha en borgermester og et kommunestyre og vil måtte innføre det meste av nederlandsk lov. Innbyggerne på de tre øyene vil også kunne stemme ved nasjonale avstemninger i Nederland og ved valg på europeisk nivå. Det vil imidlertid bli noen avvik fra det som er vanlig i andre kommuner. Sosiale ytelser vil for eksempel ikke bli på samme nivå som i den europeiske delen av Nederland og øyene vil ikke bli forpliktet til å innføre euro. Det er også usikkert om prostitusjon og likekjønnet ekteskap vil bli lovlig på disse øyene, slik det er i den øvrige delen av Nederland.

Den opprinnelige termen som ble brukt for å beskrive det ventede forholdet Bonaire, Saba og St. Eustatius vil få til Nederland var "kongeriksøyene" (Koninkrijkseilanden). Den nederlandske provinsen Noord-Holland har tilbudt de tre kommunene å bli en del av denne provinsen.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

De nederlandske Antillene har sin egen sentralbank, Bank van de Nederlandse Antillen.[19] Valutaen er antilliansk gylden.

De nederlandske Antillene har få egne naturressurser. Økonomien på øyene har siden 1916, da det første oljeraffineriet åpnet på Curaçao, vært petroleumsindustri. Olje importeres fra Venezuela og delvis fra Mexico. Foredlede petroleumsprodukter eksporteres. Det er ikke kjente forekomster av hydrokarboner i De nederlandske Antillene. Havnetjenester og skripsreparasjoner har også betydning for økonomien.

De viktigste handelspartnerne er Venezuela, USA og Nederland.

Turisme har vært særlig viktig på Curaçao og Sint Maarten og er under utvikling på Bonaire. Besøkende kommer for en stor del fra USA, men også fra land i Sør-Amerika, Canada og Nederland. Banksektoren og finansielle tjenester har økt i betydning. I 2003 ble grunnlaget lagt for online gambling basert på De nederlandske Antillene.

Det er beskjedent med kommersielt landbruk på øyene og kommersielt fiskeri spiller bare en viss rolle på Sint Maarten.

Arbeidsledigheten er ganske høy og ligger vanligvis rundt 15%. De nederlandske Antillene er avhengig av overføringer fra Nederland.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 3,35 mrd US$ 2006, UN Statistics
BNP (vekst) 0,9 % 2006, UN Statistics
Industriproduksjon -0,4 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 3,6 % 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 15,0 % 2003, UN Statistics
Handelsbalanse -0,04 mrd US$ 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp
BNP per innb 17.188 US$ 2005, UN Statistics

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Landsverordening officielë talen (nederlandsk). wetten.nl (28. mars 2007). Besøkt 30. mars 2011.
  2. ^ Status change means Dutch Antilles no longer exists (engelsk). BBC News (10. oktober 2010). Besøkt 30. mars 2011.
  3. ^ Antillen opgeheven op 10-10-2010 (nederlandsk). NOS (1. oktober 2009). Besøkt 30. mars 2011.
  4. ^ Population of the Netherlands Antilles, January 1st, Central Bureau of Statistics Netherlands Antilles.
  5. ^ 2. Population per Island, January 1st, Central Bureau of Statistics Netherlands Antilles.
  6. ^ 13. Life expectancy of the Population of the Netherlands Antilles by Age and Sex, Central Bureau of Statistics Netherlands Antilles.
  7. ^ The Governor of the Netherlands Antilles.
  8. ^ Cabinet of the Governor of the Netherlands Antilles.
  9. ^ Bureau for Constitutional Affairs, Saint Martin, Dutch West Indies. Referendum Comparison. Besøkt 26. juli 2007.
  10. ^ Kley, Brigitte. Results Referendum. Bonaire Talk. Besøkt 2. februar 2007.
  11. ^ Saba Tourist Bureau. Referendum on the Constitutional Future of Saba 2004. Besøkt 2. februar 2007.
  12. ^ a b van den Berg, Stephanie (11. april 2005). Curacao votes for more autonomy. Caribbean Net News. Besøkt 2. februar 2007.
  13. ^ Radio Netherlands (12. oktober 2006). Caribbean islands become Dutch municipalities. Besøkt 2. februar 2007.
  14. ^ Staff reporter. «Curaçao and St Maarten to have country status» (HTML), Government.nl (på english), 2006-11-03. Besøkt 2007-02-24
  15. ^ Ministry of the Interior and Kingdom Relations (29. november 2006). Curacao rejects final agreement. Besøkt 2. februar 2007.
  16. ^ http://www.nu.nl/news/901903/11/Cura%E7ao_verwerpt_slotakkoord.html
  17. ^ The Daily Herald St. Maarten (9. juli 2007). Curaçao IC ratifies November 2 accord. Besøkt 13. juli 2007.
  18. ^ Staff reporter. «Agreement on division of Netherlands Antilles» (HTML), Government.nl (på english), 2007-02-13. Besøkt 2007-02-24
  19. ^ Bank van de Nederlandse Antillen