Myron Scholes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Myron Scholes
Myron Scholes 2008 in Lindau.png
Født 1. juli 1941 (76 år)
Timmins, Ontario, Canada
Utdannet ved McMaster University, University of Chicago
Doktorgradsveileder Merton Miller
Yrke Samfunnsøkonom, matematiker
Nasjonalitet Canadisk
Amerikansk
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel
Fagfelt Finansiell økonomi
Bidrag Black-Scholes-modell
Influerer George Stigler, Milton Friedman, Merton Miller
Priser og utmerkelser Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (1997)

(en) Informasjon hos IDEAS/RePEc
Nobel prize medal.svg
Nobels minnepris i økonomi
1997

Myron Samuel Scholes (født 1. juli 1941 i Timmins i Ontario i Canada) ble i 1997 tildelt for Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for «en ny metode for å fastslå verdien av derivater».

Modellen hans gir et grunnleggende begrepsapparat som blir referert til som Black-Scholes-modellen og har blitt standard i finansmarkedene over hele verden. Milliarder av dollar i opsjonshandler blir utført hvert år ved hjelp av denne modellen og avledninger av denne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Scholes ble i Timmins, en by i Canada hvor hans familie flyttet til under den store depresjonen. I 1951 flyttet familien sørover til Hamilton, Ontario.[1] Scholes gjorde det godt på skolen, selv om han slet med nedsatt syn fra starten av tenårene og frem til han fikk en operasjon da han var 26. Gjennom sin familie, ble han tidlig interessert i økonomi da han hjalp sine onkler med virksomhetene og foreldrene hans hjalp ham med å åpne en konto for å investere i aksjemarkedet mens han gikk på high school.

Ettersom hans mor nylig hadde dødd av kreft, forble Scholes i Hamilton for lavere grads studier, og fikk en Bachelor i økonomi fra McMaster University i 1962. En av hans professorer ved McMaster introduserte ham for arbeidene til George Stigler og Milton Friedman, to økonomer ved University of Chicago som begge skulle vinne Nobelprisen i økonomi senere.

Økonom[rediger | rediger kilde]

Etter å ha fullført sin bachelorgrad, bestemte han seg for å ta studier i økonomi ved University of Chicago. Her ble Scholes kollega med Michael Jensen og Richard Roll, og han fikk muligheten til å studere med Eugene Fama og Merton Miller, forskere som utviklet det relativt nye fagfeltet finansiell økonomi. Han tok en mastergrad i 1964 og en filosofisk doktorgrad i 1969 med en avhandling skrevet under veiledning av Merton Miller.

Scholes' profesjonelle akademiske karriere startet da han ble ansatt på MIT i 1968. Her møtte han økonomen Fischer Black, som på det tidspunkt var ansatt i konsulentvirksomheten Arthur D. Little, og Robert Merton. I de følgende år samarbeidet de tre om viktige resultater innenfor prissetning av finansielle aktivaer (som f.eks. aksjer), ikke minst utarbeidelsen av en berømt modell for å verdisette opsjoner, som i dag er kjent som Black-Scholes- eller Black-Scholes-Merton-modellen. Fra denne modell kan man utdlede Black-Scholes-foremlen, som giver et teoretisk estimat av prisen på (en bestemt form for) opsjoner. Formelen er, med forskjellige justeringer, vidt anvendt i dag av aktører på de finansielle markeder. En rekke empiriske tester har vist at formelens resultater ligger nokså tett på observerte priser, selv om det er flere velkjente systematiske avfvik.[2]

Senere var Miller ansatt i noen år ved University of Chicago Booth School of Business, inntil han i 1981 skiftet over til Stanford University, hvor han forble resten av sin aktive universitetskarriere, inntil han stoppet med å undervise i 1996. Siden da har han hatt tittel som Frank E. Buck Professor of Finance Emeritus ved Stanford. Mens han var på Stanford, dreide hans forskning seg særlig om strategi for investeringsbanker samt skatteplanlegging innenfor finansieringsteori.

I 1997 mottokg han sammen med Robert Merton Nobelprisen i økonomi for arbeid innen finansiering. Fischer Black, som regnes for å ha vært selvskrevent til å dele prisen sammen med de to andre, hvis han g hadde vært i live, var død i 1995. I presentasjonstalen ved overrekkelsen av prisen ble Black nevnt på linje med de to tilstedeværende mottakerne.[3]

Investor[rediger | rediger kilde]

I 1990 bestempte Scholes seg for å arbeide mer direkte som aktør på de finansielle markeder. Han arbeidet derfor i noen år for investeringsbanken Salomon Brothers. I 1994 grunnla han sammen med noen kollegaer og bekjente, blant annet sin senere Nobelpris-medvinner Robert Merton og den tidligere nestformann i Salomon Brothers John Meriwether, hedgefondet Long-Term Capital Management (LTCM). Fondet, som la ut med 1 milliarder dollars i investert kapital, var i det første år meget fremgangsrikt og fikk årlige avkastninger på over 40 %. I kjølvannet på den finansielle krise i Asia i 1997 og den tilsvarende russiske finansielle krise i 1998 kom den sterkt gearede fondet ut i store vanskeligheter, tapte 4,6 mia. dollar på mindre enn fire måneder og gikk fallitt.

Fondet er siden blitt herostratisk berømt som eksempel på de risiki som tas i den finansielle sektor. Fondet, og dermed også Scholes selv, ble senere inndratt i en stor rettssak, der fondet ble beskyldt for å ha brukt et illegalt skattely for å unngå å bli beskattet av sin profitt fra noen investeringer.[4] Ifølge domstolen hadde Scholes og hans partnere uberettiget unndratt $ 40 millioner i skattebetalinger som følge av et regnskapsmessig fradrag på $ 106 millioner som ikke hadde noen reell økonomisk substans.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]