Hopp til innhold

Mitridates II av Partia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Mithridates II»)
Mitridates II
Konge av Partia
FødtUkjent
Nisa
Død91 f.Kr.
Ktesifon
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
FarArtabanes I av Parthia
BarnGotarzes I
NasjonalitetPartia
Annet navnمهرداد‎
Regjeringstid121 til 91 f.Kr.

Mitridates II (persisk: مهرداد‎, Mehrdād, gresk: Μιθραδάτης)[1] var konge av Partia fra 121 til 91 f.Kr.[2] Allerede i antikken var han kjent som «Mitridates den store».[3] Han var den første partiske herskeren som på sine mynter benyttet den gamle persiske kongebetegnelsen شاهنشاه, sjâhansjâh, bokstavelig «kongenes konge», som i dag har blitt til sjah, gjerne oversatt til keiser.[4] Ved denne betegnelsen knyttet han sin identitet til den historiske identiteten til akamenidedynastiets Perserriket. Han fortsatte å referere til seg selv på sine mynter som hans forfedre med greske titler: Epifanes («Guds manifest») og Philellenos («venn av grekere»).[4][5] Mitridates er vurdert som den største av de partiske konger, og under ham nådde kongedømmet Partia sin største utstrekning.[5]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Erobring av Mesopotamia

[rediger | rediger kilde]
Tidlig mynt av Mitridates II fra Seleukia ved Tigris. Motsatt side viser en sitende gudinne, kanskje Demeter) som holder seiersgudinnen Nikeog et overflødighetshorn. Den greske inskripsjon sier «Mynt av den store konge Arsakes, venn av grekere». Arsakes var et tilnavn alle partiske konger tok grunnet deres grunnlegger, Arsakes I.

Tradisjonelt har det vært antatt at Mitridates II var sønn av sin forgjenger Artabanes I som døde i kamp mot fiender i øst i 124 f.Kr. Imidlertid har funn av kileskriftinskripsjoner og numismatisk bevis antydet at Mitridates II var den yngste sønnen av Friapitios og etterfulgte Artabanes' yngre sønn Arsakes X.[2] Det er mulig at denne Arsakes X styrte kun i navnet i kort tid før Mitridates II helt og holdent erstattet ham.

På den tiden da Artabanes I døde og skifte av konge i Partia var landet under hardt militært press fra både øst og vest. Flere ydmykende nederlag mot østlige nomadiske stammer hadde redusert styrken og prestisjen til kongeriket. Imidlertid viste Mitridates II å være en dyktig konge og militær leder som øyensynlig dempet opp for angrepene fra øst, og etter hvert var i stand til rette angrip østover, inntil han Partia igjen kunne legge Babylonia inn under riket. Det hadde vært tapt kort tid før til det mindre kongeriket Charakene[6] ved enden av Persiabukten og hovedstad i hva som i dag er Kuwait.[7] Som et tegn på seieren fikk Mitridates II myntene til Hyspaosines, satrap av Charakene, overstrøket, skjønt han hadde allerede død i 124 f.Kr. Hele Mesopotamia ble erobret i et hurtig stormløp og han nådde Dura Europos i Syria i 113 f.Kr.

Mitridates II kom deretter i konflikt med kongedømmet Armenia.[8] Han angrep landet som da var styrt av Artavasdes I, seiret og tok kongens sønn som gissel. Det var den framtidige kong Tigranes den store.[9] Dette var første gangen hvor Partia aktivt grep inn Armenias anliggender.

Krig i øst

[rediger | rediger kilde]

I øst var situasjonen fortsatt ikke løst. Invaderende nomader (kalt skytere i greske kilder og sakere i indiske), antagelig tokharere, et navn som også er blitt identifisert med yuezhiere (kinesisk: 月氏) i kinesiske kilder. Disse nomadiske stammene hadde ødelagt det gresk-baktriske kongedømme og truet fortsatt grensene til Partia. Mitridates II klarte å etablere et effektiv forsvar og slå tilbake angriperne.[10] Han klarte å legge provinsen Aria (sentret rundt byen Herat vest i dagens Afghanistan) og gjenerobre Sistan (i et område i sørlige Iran), i det minste underlagt som et klientrike.

I 121 f.Kr. hadde kineserne under keiser Wu av Han beseiret sammenslutningen Xiongnu i øst og ekspanderte østover. I byen Fergana (i Ferganadalen i dagens østlige Usbekistan) havnet innenfor den kinesiske sfære av innflytelse og møte Partia. En kinesisk delegasjon til Partias hoff er bevitnet for året 120 f.Kr. Det synes som om de to herskerne kom til enighet om at silkeveien ble gjenåpnet det påfølgende året.[4]

Vest for Partia

[rediger | rediger kilde]

Den armenske kongen døde i 95 f.Kr. og Mitridates plassert arvingen til kongedømmet, Tigranes, som hadde levd som gissel i Partia, på den armenske tronen.[11] Kort tid etter angrep han de små kongerikene Adiabene, Kordiene og Osroene og erobret disse bystatene. Det førte Partias vestlige grense fram til elven Eufrat. Her kom kongeriket i kontakt med Romerriket for første gang. I 96 f.Kr. sendte Mitridates et sendebud ved navn Orobazos til den romerske hærføreren Lucius Cornelius Sulla. I de forhandlinger som fulgte synes det som om Sulla fikk fordelene, og Orobazos synes å ha gjort seg selv og partierne se ut ydmyke ut. Det faktiske resultat av forhandlingene er ikke kjent, men det kan bli antatt at grensen ble fastsatt ved Eufrat. Orobazos ble senere henrettet.[12]

Siste år

[rediger | rediger kilde]
Mynt med avbildning av Mitridates II med et kort skjegg, preget i Seleukia ved Tigris.
Bergrelieff av Mitridates og Gotarzes II på Behistunfjellet.

Det er klare tegn på at det partiske riket ble omstrukturert under Mitridates II. De siste administrative tekster på kileskrift ble skrevet under hans styre. Templer i babylonsk stil ble erstattet av templer i en mer gresk stil med partisk elementer. Begge deler synes å indikere at tempeladministrasjonen som hadde røtter tilbake til minst Nebukadnesar II (500-tallet f.Kr.) ikke fortsatte som før.[13] De eldste dokumenter som er avdekket i Nisa tilhører hans styre.

På slutten av 90-tallet synes det som om Mitridates møtte interne politiske vanskeligheter. Om vinteren 93-92 gjorde hans nevø Sinatrukes opprør i området Susiana, øst i Mesopotamia, i dagens iranske provins Khuzestan. Han utropte seg selv til konge og holdt regionen fram til 88-87 f.Kr. da Mitridates' arvtager Gotarzes I (antagelig sønn av en ukjent bror av Mitridates) tvang ham til flykt inn i sentralasiatiske steppene. Sinatrukes klarte å komme tilbake og ta den partiske tronen i 77-76 f.Kr. ved hjelp av sakeriske leiesoldater. Mitridates overlevde ikke usurpatoren og døde 91 f.Kr.[14] De siste årene av hans styre er usikre og myntforskere har kalt det for den «mørke tidsalder» i partisk historie.[15]

Avbildning av kongen

[rediger | rediger kilde]

Framstilling av kongen er bortimot utelukkende kjent fra portrettene på hans mynter. Det er mulig å identifisere flere typer avbildninger på disse. Han kan bli sett med et kort skjegg og en gresk diadem, men det er også billedportretter som viser ham med et lengre skjegg, fortsatt med diadem. Et helt annet type avbildning viser ham med en høy kuppellignende tiara på hodet.

Behistunfjellet vest i Iran er det et relieff i fjellsiden som viser kongen og fire vasaller eller myndighetspersoner som viser ham underdanighet. Det er fulgt av inskripsjoner på gresk. Relieffet er i dag i dårlig forfatning og kjent kun fra eldre kopier.[16]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Navnet Mitridates, persisk Mehrdād, har betydningen «Mithras gave». Mithra var en gudeskikkelse i indisk og iransk religion.
  2. ^ a b Assar, Gholamreza F. (1995): «Genealogy and Coinage of the Early Parthian Rulers II» Arkivert 1. mai 2018 hos Wayback Machine. (PDF) i: Parthica 7/2005, Pisa-Roma, s. 49-51
  3. ^ Junianus Justinus: Historiarum Philippicarum libri, XLII, 42.2
  4. ^ a b c Davaran, Fereshteh (2010): Continuity in Iranian Identity: Resilience of a Cultural Heritage, Routledge
  5. ^ a b «Mithradates II (c. 123 - 88 B.C.)», Parthia.com
  6. ^ Bivar (1983), s. 40; Curtis (2007), s. 11–12; Brosius (2006), s. 90
  7. ^ Brown, John Pairman (2001): The Legacy of Iranian Imperialism and the Individual, Walter de Gruyter, s. 67. Sitat: «The city Charax was originally, before silting from the two great rivers stranded it inland, on the coast of the Persian Gulf NE of what is now Kuwait.»
  8. ^ Curtis (2007), s. 11–12
  9. ^ Brosius (2006), s. 91–92; Bivar (1983), s. 40–41
  10. ^ Junianus Justinus: Historiarum Philippicarum libri, XLII, 2,2
  11. ^ Strabon, 12.14.15
  12. ^ Plutark: Livet til Sulla, 5.4. Engelsk oversettelse
  13. ^ Kose, A. (1998): Uruk, Architektur IV, Von der Seleukiden- bis zur Sasanidenzeit, Mainz am Rhein, s. 415
  14. ^ Assar, Gholamreza F. (1995): «Genealogy and Coinage of the Early Parthian Rulers II» Arkivert 1. mai 2018 hos Wayback Machine. (PDF) i: Parthica 7/2005, Pisa-Roma, s. 51-54
  15. ^ Frye, Richard Nelson (1984): The History of Ancient Iran, C.H.Beck, s. 214
  16. ^ Eduljee, K. E.: Behistun, Zoroastrian Heritage

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder
  • Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran Under the Arsacids» i Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran 3.1, London & New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-20092-X, s. 21–99
  • Brosius, Maria (2006): The Persians: An Introduction, London & New York: Routledge, ISBN 0-415-32089-5.
  • Colledge, Malcolm A. R. (1967): The Parthians. Thames and Hudson, London, s. 32–34.
  • Curtis, Vesta Sarkhosh (2007): «The Iranian Revival in the Parthian Period» i: Curtis, Vesta Sarkhosh & Stewart, Sarah: The Age of the Parthians: The Ideas of Iran 2, London & New York: I.B. Tauris & Co Ltd., sammen med London Middle East Institute at SOAS og British Museum, ISBN 978-1-84511-406-0, s. 7–25
  • Frye, Richard Nelson (1984): The History of Ancient Iran, C.H.Beck
Forgjenger  Konger av Partia
121 f.Kr.–91 f.Kr.
Etterfølger