Lucius Cornelius Sulla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lucius Cornelius Sulla
Diktator av Den romerske republikk
Lucius Cornelius Sulla
Byste av Sulla i München Glyptothek
Regjeringstid 82/81 f.Kr. – 81 f.Kr. diktator
Født ca. 138 f.Kr.
Roma
Død 78 f.Kr. (ca. 60 år)
Puteoli
Ektefelle 1) Julia Caesaris, 2) Aelia, 3) Cloelia, 4) Caecilia Metella, 5) Valeria
Barn Lucius Cornelius Sulla, Cornelia, Faustus Cornelius Sulla, Cornelia Fausta, Cornelia Postuma

Lucius Cornelius Sulla Felix[1] (latin: L•CORNELIVS•L•F•P•N•SVLLA•FELIX) (ca. 138 f.Kr.78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kjent som kun Sulla. Hans navnetillegg Felix, «den heldige», fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general.[2] Han hadde æren av å bli valgt til konsul to ganger og han gjenopprettet diktaturet i Roma. Sulla ble belønnet med corona graminea, «gresskronen», den fremste og mest sjeldne militære hedersbevisning i Romerriket, under forbundsfellekrigen (mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.).[3] Hans liv var jevnlig omtalt i antikke biografiske samlinger av ledende generaler og politikere, opprinnelig i den biografiske kompendium av berømte romerne som ble utgitt av Marcus Terentius Varro. I Plutarks Sammenlignbare liv (gresk: Bíoi parálleloi) er Sulla sammenlignet med den spartanske general og strateg Lysandros.[4]

Sullas diktatur kom i en tid hvor striden mellom popularene og optimatene var på sitt høyeste. De førstnevnte, representert av Sullas samtidige og til sist rival, Gaius Marius, utfordret den eksisterende orden ved å kreve ytterligere rettigheter for plebeierne, mens de sistnevnte forsøkte å bevare den eksisterende maktstrukturen som var dominert av aristokratiet og senatet.

I en tvist over kommandoen av hæren marsjerte Sulla på ikke konstitusjonelt vis sin hær inn i Roma og beseiret Marius i kamp. Han tok posisjonen som diktator som ikke hadde vært benyttet siden andre punerkrig et århundre tidligere. Han benyttet sin makt som diktator til å gjennomføre en rekke med reformer i den romerske lovgivningen. De hadde til hensikt å styrke senatets forrang, og minske makten til tribunene. Etter å ha søkt valg til og holde et andre konsulskap, trakk han seg tilbake til privat liv og døde kort tid etter. Sullas beslutning om å gripe makten som diktator kom til å destabilisere den romerske maktstrukturen og gjorde det mulig for senere ledere som Julius Cæsar å følge hans presedens i å gripe politisk makt ved vold. Sulla hadde alle negative kjennetegn av en diktator: han sammenkalte forsamlinger hvor han holdt storstilte taler, truet og skremte alle som han hevdet var hans fiender, også hans eget publikum. Han la til nye navn til listen av statens fiender, og de som havnet der var ikke trygge. Selv de som søkte tilflukt i templer ble drept. [5]

De tidlige årene[rediger | rediger kilde]

Sulla ble født inn i en fattig gren av Cornelii gens (slekt) av aristokratisk patrisisk herkomst, men uten innflytelse i byen. Uten penger tilbrakte Sulla sine første år i bakgrunnen av Romas politiske elite. Det er ukjent hvordan han skaffet seg midlene som gav ham muligheten til å stige til senator, selv om noen kilder henviser til arv i familien. Sulla tilbrakte sin ungdom blant Romas skuespillere, komikere, musikere og dansere. Plutark nevner at under bryllupet med sin siste hustru, Valeria, holdt han fortsatt selskap med «skuespillerinner, musikere, og dansere, drakk med på sofaen natt og dag.»[6]

I 107 f.Kr. ble Sulla nominert kvestor til Gaius Marius, som tok kontroll over den romerske hæren i krigen mot kong Jugurtha av Numidia. Den jugurthinske krig hadde startet i 112 f.Kr. med ydmykende resultater for Roma. Marius sin hær beseiret til slutt fienden i 106 f.Kr., takket være Sullas initiativ til å fange den numidiske kongen ved å overtale hans familie til å bedra ham. Publisiteten Sulla fikk gjennom denne hendelsen fikk fart på hans politiske karriere, men førte til at Marius ble svært bitter på ham. Sulla fortsatte likevel å tjene Marius sin stab frem til kampanjen mot de germanske teutonerske og kimbreerske stammene i Gallia 104103 f.Kr.. På dette tidspunkt ble Sulla overført til hæren til Quintus Lutatius Catulus, Marius sin rivaliserende konsul. Med Sullas hjelp beseiret Marius og Catalus kimbreerne i slaget om Vercellae i 101 f.Kr..

Forbundsfellekrigen[rediger | rediger kilde]

Sulla ble valgt til praetor urbanus gjennom massive bestikkelser, ifølge ryktene, etter at han vendte tilbake til Roma.[7] Etterpå ble han utnevnt til provinsen Kilikia (i dagens Tyrkia). I 92 f.Kr. forlot Sulla østen og returnerte til Roma hvor han allierte seg med opposisjonen til Gaius Marius. Rett før Forbundsfellekrigen (9188 f.Kr.) begynte det romerske aristokratiet og senatet å frykte ambisjonene til Marius som allerede hadde gitt ham fem konsulperioder på rad fra 104 f.Kr. til 100 f.Kr. I dette siste opprøret blant de italiske allierte, viste Sulla sin genialitet som general, og viste større dyktighet enn både Marius og konsulen Gnaeus Pompeius Strabo (far til Pompeius). Resultatet var at han ble valgt som konsul for første gang i 88 f.Kr., med Quintus Pompeius Rufus som kollega.

Den første borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Som konsul i Roma forberedte Sulla seg på å reise tilbake østover for å utkjempe den første krigen mot Mithridates etter bestilling av senatet. Men han ville etterlate seg problemer. Marius var nå en gammel mann, men han hadde fremdeles ambisjoner om å lede de romerske arméene mot kong Mithridates VI av Pontus. Marius overbeviste tribunen P. Sulpicius Rufus til å sammenkalle en forsamling og revertere senatets beslutning om å gi Sulla kommandoen. Da nyhetene nådde Sulla som fremdeles lå i leir sør i Italia og var klar til å krysse over til Hellas, tok han en uvanlig beslutning. Sulla tok seks av sine mest lojale legioner og forberedte seg på å marsjere inn i Roma. Dette var en hendelse uten sidestykke. Ingen general før ham hadde krysset bygrensene, pomerium, med sin hær. Det var så uetisk at de fleste av hans kommandanter nektet å slutte seg til ham og Sulla tok knapt noen tiltak mot dem. Livredd for dette uvanlige tiltaket flyktet Marius og hans tilhengere byen, mens Sulla konsoliderte sin posisjon og talte til senatet i harde ordelag. Han fremstilte seg selv som et offer, antagelig for å rettferdiggjøre sin voldelige ankomst til byen. Borgerkrigen var fryktelig, og noen italiske byer ble ødelagt. Forlì ble ødelagt i 88 f.Kr. og gjenoppbygd av praetoren Livius Clodius etterpå. Etter noen betydelige omstruktureringer av byens politiske trender og med senatets makt styrket, returnerte Sulla til leiren og fortsatte med den opprinnelige planen om å bekjempe Mithridates i Pontus.

Med Sulla ute av veien, begynte Marius å få tilbake kontrollen over situasjonen på slutten av 87 f.Kr. Med støtten til Lucius Cornelius Cinna (svigerfar til Julius Cæsar), erklærte Marius Sullas reformer og lover ulovlige og Sulla selv offisielt i eksil. Sammen utførte Marius og Cinna et betydelig blodbad blant Sullas tilhengere og ble valgt til konsuler for året 86 f.Kr. Marius døde noen få dager etter valget og Lucius Valerius Flaccus ble nominert som hans erstatter. Cinna var i praksis herskeren av Roma og ble valgt til konsul uten motstand i de følgende årene.

Imens beseiret Sulla Mithridates i øst og i 86 f.Kr. erobret han Athen og beseiret så Arkelaus ved Chaeronea og igjen i 85 f.Kr. ved Orkomenus. Mens han var i øst, var han den første romerske embetsmann som møtte en parthisk ambassadør, men fornærmet ham uten å vite det ved å sette seg mellom Mithridates og ambassadøren. Han forlot Østen i 84 f.Kr. da han hørte nyhetene om Cinnas død.

Diktator i Roma[rediger | rediger kilde]

Fast bestemt på å ta tilbake kontrollen over Roma, marsjerte han mot byen. Etter en periode uten at noe skjedde, beseiret hæren til Sulla de samnittiske styrkene til Pontius Telesinus i november 82 f.Kr. i slaget om Colline-porten. Styrken til den høyre flanken ledet av Marcus Licinius Crassus, viste seg å være avgjørende i å sikre seieren. Sulla hadde også hjelp av den unge Pompeius, som beseiret tilhengere av Cinna i Sicilia og Afrika.

I 81 f.Kr. ble Sulla utnevnt til diktator (uten tidsbegrensning i embetet) av senatet, og hadde total kontroll over byen Roma. Denne uvanlige æresbevisningen (som vanligvis bare ble brukt i tider med ekstrem fare for byen, som i den andre punerkrigen, og bare for seks måneder om gangen) representerte et unntak i Romas politikk om å unngå personlig makt til enkeltindivider, og var uten sidestykke inntil Julius Cæsar ble diktator mindre enn femti år senere, da han gjorde slutt på republikken.

Sulla hadde full kontroll over byen og dens affærer, og han innførte et terrorregime hvor han utstøtte eller lyste fredløse alle sine politiske motstandere. Den unge Cæsar, som Cinnas svigersønn, var et av hans mål og flyktet fra byen. Han ble spart på grunn av tiltakene til hans tilhengere, men Sulla noterte i sine memoarer at han angret å ha spart Cæsars liv på grunn av den unge mannens beryktede ambisjoner.

Uten politiske hindre, innførte Sulla en rekke reformer for å legge kontrollen over staten fast i hendene til et større senat, men sørget også for at antallet senatorer ble doblet fra 300 til 600, og at medlemskap ble innvilget automatisk ved valg til embetet som kvestor, i stedet for å være avhengig av censorenes vurdering. Han reduserte også tribunens politiske makt, og begrenset forsamlingens evne til å gjennomføre lover eller legge ned veto uten senatets godkjennelse. Hans mål var å gi kontrollen over byen tilbake i hendene på aristokratiet.

De senere år[rediger | rediger kilde]

Lucius Cornelius Sulla

Sulla ble valgt til konsul for andre gang i 80 f.Kr., men det neste året bestemte han seg for å ta steget ut av all politisk aktivitet, og trakk seg tilbake til en villa på landet. Dette så ut som en rolig retrett, Sullas formål var å skrive sine memoarer, men han endte opp omringet av en tropp skuespillere, dansere og prostituerte. Blant dem var Metrobius, en kjent skuespiller som han hadde kjent fra sin ungdom. I sin siste tale til senatet var Sulla opptatt av å anerkjenne ham som han hadde elsket gjennom hele livet, til tilhørernes avsky. I dette muntre selskapet døde Sulla etter en kort tid med sykdom i 78 f.Kr..

Symptomene som ble beskrevet i samtidige beretninger, tyder på at leveren sviktet etter et liv med mye drikking. I samtiden ble det sagt at han ble «oppspist av lusesyken».[8] I dag vet man at dette ikke er noen egentlig sykdom, men skyldes manglende stell og vask av pasienten. Tidligere beskrev man imidlertid hvordan store mengder lus angrep kroppen både uten- og innenfra og bokstavelig talt fortærte den, uten at noe kunne hindre det. Disse lusene skulle være større og lysere enn vanlig, og varslet alltid en snarlig død.[9]

Hans tekst på gravstenen, skrevet av Sulla selv, var «Ingen venn har noen gang tjent meg, og ingen fiende noen gang forutrettet meg, som jeg ikke har gjengjeldt til fulle».[10]

Sullas ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Kronologi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det offisielle navnet til Sulla. Det betyr «Lucius Cornelius Sulla, sønn av Lucius, barnebarn av Publius, den heldige.»
  2. ^ Sullas navn har også blitt omtalt som «Silla», antagelig på grunn av feilskrivning av den antikke skrivemåten «SVILLA» (Suilla) som utviklet seg i de to retningene Sulla og Silla. I eldre kilder kunne navnet bli skrevet som «Sylla». Det er gresk påvirkning, som «sylva» for latinske «silva», styrket av den årsak at de to fremste kildene, Plutark og Appianòs, skrev på gresk og kalt ham Σύλλα. Jf. Buck, Carl Darling (1933): Comparative Grammar of Greek and Latin
  3. ^ Rich, Anthony (1875): «Corona», A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, London: John Murray.
  4. ^ Plutark: «Comparison of Lysander and Sulla», Life of Sulla]
  5. ^ «Lucius Cornelius Sulla (138-78 BC)», Roman Empire
  6. ^ Plutark: Sulla.
  7. ^ Keaveney, Arthur (2005): Sulla: The Last Republican, s. 30.
  8. ^ Plinius den eldre, (N'H, VII,XLIV) sier at «var ikke i slutten av hans liv mer forferdelig enn de lidelser som hadde blitt erfart av noen av de som hadde blitt fordømt av ham? Hans kjøtt spiste seg opp, og slik avfødte hans egen straff.»
  9. ^ Hodne, Ørnulf (2008): Trolldom i Norge, Oslo: Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-28527-2, s. 51
  10. ^ Durant, Will (2001): Heroes of History : A Brief History of Civilization from Ancient Times to the Dawn of the Modern Age

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keaveney, Arthur (2005): Sulla: The Last Republican, Routledge; 2. utg., ISBN 978-0-415-33660-4.
  • Baker, G. P. ([1927], 2001): Sulla the Fortunate: Roman general and dictator, ISBN 0815411472.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjengere:
 Gnaeus Pompeius Strabo 
 Lucius Porcius Cato 
Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Pompeius Rufus
Etterfølgere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Octavius 
Forgjengere:
 Gnaeus Cornelius Dolabella 
 Marcus Tullius Decula 
Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Caecilius Metellus Pius
Etterfølgere:
 Appius Claudius Pulcher 
 Publius Servilius Vatia