Slaget ved Großbeeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Großbeeren
Konflikt: Napoleonskrigene, den sjette koalisjonskrigen
Großbeeren 1813.jpg
Slaget ved Großbeeren, nærkamp med bruk av bajonett
Dato 23. august 1813
Sted Sør for Berlin i dagens Tyskland
Resultat Koalisjonen seiret
Stridende parter
Frankrike Det franske keiserdømme
Kongeriket Sachsens flagg Sachsen
Habsburgs flagg Kongeriket Preussen
Sverige Sverige
Kommandanter og ledere
Frankrike Nicolas Oudinot
Jean-Louis-Ebenezer Reynier
Sverige Kronprins Karl Johan
Preussens flagg Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow
Styrker
60 000 80 000
Tap
3 000 døde og sårede, 1 500 tatt til fange, 13 kanoner tapt 1 000 døde og sårede

Koordinater: 52°21′00″N 13°18′00″Ø Slaget ved Großbeeren ble utkjempet 23. august 1813 mellom franske styrker under marskalk Nicolas Oudinot og styrker fra den sjette koalisjonen under den svenske kronprinsen Karl Johan. De franske styrkene forsøkte å trenge frem og erobre Berlin for å presse Preussen ut av koalisjonen, det lyktes ikke og koalisjonsstyrkene vant slaget.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter slaget om Bautzen i mai 1813 ble de to stridende partene i den sjette koalisjonskrigen enig om en syv uker lang våpenhvile. Da kampene ble gjenopptatt i august beordret keiser Napoléon Bonaparte en fransk offensiv for å innta den prøyssiske hovedstaden Berlin. Ved å erobre den håpet han å tvinge Preussen ut av krigen. Han holdt samtidig hoveddelen av sin armé i defensive stillinger for å møte eventuelle fremstøt fra den store østerrikske arméen som hadde samlet seg i det sørøstlige Tyskland.

Marskalk Nicolas Oudinot fikk oppdraget, på tross av at han selv anså seg uegnet grunnet dårlig helse. Han fikk avgitt tre korps for oppgaven, med totalt 60 000 mann startet han fremrykkingen mot Berlin.

Ukjent for både Napoléon og Oudinot så passet denne strategien godt med hva lederne for den sjette koalisjonen hadde bestemt ved sitt møte på Trachenberg slott under våpenhvilen. De hadde under råd fra kronprins Karl Johan (forhenværende fransk marskalk) bestemt at de skulle unngå avgjørende slag med Napoléons hovedstyrke inntil de hadde samlet overlegne styrker og svekket keiseren ved å slå deler av hans styrker i separate, mindre slag.

Den 6. august møtte øverstkommanderende for koalisjonens nordarmé, kronprins Karl Johan sin tidligere kollega Jean Victor Marie Moreau i Stralsund.[1][2] Moreau var på vei for å slutte seg til tsaren som rådgiver mot Frankrike under Napoléon Bonaparte.[2] Moreau var skeptisk til Karl Johans strategi, han mente den var for dristig.[1][3] Han mente også at Berlin ikke kunne forsvares mot angrep fra de franske styrkene.[1][2][3]

Den franske offensiven var allerede fra starten plaget med uhell. Samme dag som fremrykkingen startet, 19. august, satte det inn med kraftig regn. Det gjorde veiene til gjørmehull og det var nesten umulig for styrken å få med seg artilleriet. Området sør for Berlin var dekket av små innsjøer og myrstrekninger, noe som ytterligere hindret den franske fremrykkingen. Selv i godt vær var det kun et par veier inn mot byen fra sør. Det kraftige regnet gjorde mange av de prøyssiske forsvarsstillingene om til rene befestede øyer.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Minnetårn for slaget ved Großbeeren

Oudinot ble tvunget til å la sine korps rykke frem langs tre ulike veier, med lite kontakt mellom dem. General Henri Gatien Bertrands 4. korps med 13 000 mann og 32 kanoner på høyre flanke, general Armand Charles Guilleminots 12. korps med 20 000 mann med lite erfaring på venstre flanke. I hovedkolonnen i senter var general Jean Reyniers 7. korps med 27 000 mann, stort sett franske allierte fra Kongeriket Sachsen. Oudinot forventet ikke noen særlig motstand og mangelen på kavaleri bidro til at han var ukjent med fiendens posisjon.

Berlin ble forsvart av nordarméen under kommando av den svenske kronprinsen Karl Johan, forhenværende fransk marskalk. Da Reyniers korps nådde Großbeeren støtte han på hovedstyrken til Karl Johan, i posisjon for kamp.[4] Reynier handlet uten ordre eller støtte og angrep Friedrich Wilhelm Bülows korps. Styrken var nettopp forsterket med svenske tropper og var totalt på 38 000 mann, de slo tilbake angrepet og påførte de saksiske troppene under Reynier kraftige tap. Det regnet kraftig under hele slaget, det førte til at soldatenes geværer ikke virket og slaget var preget av nærkamp med bajonett og geværkolber.[5][6][7] Under slaget var det i hovedsak kun de franske styrkenes høyrefløy og koalisjonsstyrkenes venstre fløy som var i kamp.[7] Det svenske ridende artilleri under oberst Carl von Cardell deltok svært aktivt og ga et viktig bidrag til seieren.[8]

Ute av stand til å konsentrere sine styrker ankom Oudinot sent på dagen, mens Reyniers saksiske tropper hadde begynt å gi etter, Reynier hadde forgjeves forsøkt å samle de til et nytt angrep. Oudinot innså at fremrykkingen var blokkert og med den oppfatningen at hans styrker var i en utsatt stilling beordret han retrett til Jüterbog.[4] Reyniers korps mistet over 3 000 mann døde og sårede, rundt 1 500 mann ble tatt til fange og 13 kanoner ble erobret av fienden.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Nederlaget ved Großbeeren, kombinert med dårlig helse gjorde Oudinot usikker og han fortsatte retretten til Wittenberg. Napoléon var rasende, ikke så mye for nederlaget som for retretten til Wittenberg, i stedet for å trekke i retning Luckau. Napoléon utnevnte så marskalk Michel Ney til å lede et andre forsøk på å erobre Berlin med de samme tre korps og en svekket Oudinot som Neys underordnede.

Sitat After a few days of skirmishing the French army advanced in three columns, which somehow or other lost touch of each other. Bernadotte took advantage of the enemy's blunders. The French were out-numbered and out-manæuvred, with the result that the village of Grossbeeren was carried and the enemy utterly routed with a loss of more than 20,000. The Crown Prince threw the brunt upon the Prussian contingent, who were defending their own capital; and it was to them that he attributed the result in his bulletin. To the Crosn Prince himself was due the credit of having chosen an advantageous position and of having directed the movements which led to victory. Alison says that "he took his measures with great judgment." Sitat
– Barton s. 292

Seieren over de franske styrkene var den første for de prøyssiske troppene siden 1806, noe som ga et løft for moralen foran det videre felttoget.[4] De svenske styrkene ved Karl Johan ble etter slaget sterkt kritisert av prøysserne, blant annet ved general Friedrich Wilhelm Bülow som mente de svenske styrkene burde engasjert seg i slaget.[7] At Karl Johan valgte å holde de svenske styrkene i senter tilbake kan dels skyldes hans ønske om å spare de, men dels også at koalisjonens senter ville blitt svekket om de hadde støttet Bülows styrker på venstre fløy.[7] Karl Johan ga prøysserne full ære for seieren, men som øverstkommanderende var Karl Johan ansvarlig for å velge sted og tid, valg som var essensielt for seieren.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Thorsander 1912, s. 94
  2. ^ a b c Bergman 1855, s. 217-223
  3. ^ a b Barton 1929 s. 288-290
  4. ^ a b c Torvald T:son Höjer 1943, s. 180-182
  5. ^ Siösteen 1915, s. 49
  6. ^ Selander 1976, s. 86
  7. ^ a b c d Thorsander 1912 s. 102-104
  8. ^ Sundberg 1998 s. 398
  9. ^ Barton 1929 s. 292

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barton, Dunbar Plunket: The amazing career of Bernadotte, John Murray, London 1929
  • Bergman, C. W.: Minnen ur Sveriges nyare historia, samlade af B. von Schinkel (bind 7), P. A. Norstedt & söner, Stockholm 1855
  • Höjer, Torvald: Carl XIV Johan: Kronprinstiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1943
  • Gustav Petri, Herman Levin, Kungl. Första livgrenadjärregementets historia : Fjärde delen, P. A. Norstedt, Stockholm 1962
  • Selander, Bengt (red.): Kungl Svea livgardes Historia 1719-1976, Stockholm 1976 ISBN 91-7260-096-9
  • Samuel Fredrik Siösteen, Minnen från tyska fälttåget 1813, P. A. Norstedt & söners förlag, Stockholm 1915
  • Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814, Hjalmarson & Högberg, Stockholm 1998 ISBN 91-89080-14-9
  • Gustav Thorsander, Svenskarne i Tyskland 1813, Wettergren & Kerber, Göteborg, 1912

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]