Pinzgauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Pinzgauer er et terrengkjøretøy tidligere produsert av østerrikske Steyr-Daimler-Puch i Graz. Siden 2000 produseres det av Automotive Technik i Surrey, Storbritannia.

Historie[rediger | rediger kilde]

Første generasjon[rediger | rediger kilde]

Første generasjons 710M
Første generasjons 710M

Den første prototypen var klar i 1965, og produksjonen startet i 1971. Denne generasjonen ble produsert inntil 1985 av Steyr-Daimler-Puch.

Pinzgauer er laget for en smal nisje av svært kapable terrengkjøretøyer. Den takler svært tungt terreng og kan dra tung last. Selv den minste modellen, 710M, kan bære 10 passasjerer eller to Nato-paller. Maksimal tilhengervekt er 11 tonn. Den er tilgjengelig med firehjulstrekk eller sekshjulstrekk.

Opprinnelig ble Pinzgauer levert med en luftkjølt bensinmotor med forgasser. Dette for å forenkle vedlikeholdet og redusere antallet deler. Motoren var også tilpasset for å jobbe i ekstreme vinkler i terrenget, blant annet med to oljepumper.

Bilen var bygget opp på en sentralrørsramme med pendelaksler og portalnav. Dette siste er en nedgiring i navet, slik at akselen går inn i navet over senteret, og dette medfører både høyere bakkeklaring, da differensialene er montert høyere opp, og mindre belastninger på drivlinjen ellers.

Bilen var tilgjengelig med kalesje eller lasteplan, som stasjonsvogn, ambulanse eller med avtagbart skap. Forskjellige spesialmodeller som for eksempel brannbil ble også produsert.

Fra 1971 til 1985 ble 18 349 eksemplarer av modellene 710 og 712 produsert.

Alle Pinzgauere av første generasjon er utstyrt med:

  • 2,5 liter luftkjølt firesylindret motor
    • Effekt: 64 kW
    • Dreiemoment: 180 Nm
  • 5-trinns girkasse og to-trinns fordelingskasse
  • Trekk på 4 eller 6 hjul med hydrauliske differensialsperrer
  • Uavhengig hjuloppheng
  • Sentralrørsramme
  • 24V elektrisk anlegg
  • Portalaksler

Andre generasjon[rediger | rediger kilde]

Pinzgauer 718K P80 fra den østerrikske hæren

I 1980 startet Steyr-Daimler-Puch utviklingen av andre generasjon Pinzgauer. Etter seks år rullet den første modellen av samlebåndet i 1986. I 2000 solgte Magna rettighetene til Pinzgauer til Automotive Technik i Storbritannia. De tok over produksjonen og har holdt fram siden.

Modellen med firehjulstrekk heter nå 716 og med sekshulstrekk 718. Den leveres med samme typer karosseri.

Designet ble oppdatert med:

  • Seksylindret turbo-diesel fra Volkswagen
  • Litt større sporbredde
  • Litt større dekk
  • Skivebremser
  • Automatisk girkasse med manuell girkasse som ekstrautstyr

Andre generasjon ble oppdatert flere ganger, i motsetning til første, som ble produsert mer eller mindre lik gjennom karrieren. De første andre-generasjons Pinzgauere ble hetende P80, etter første revisjon i 1990 P90, etter andre revisjon i 1993 P93. I 2002 ble motoren byttet ut med en ny turbodiesel fra Volkswagen som oppfylte de såkalte Euro III utslippskrav.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Pinzgauer Vector, en pansret utgave i bruk i den britiske hæren

Pinzgauer brukes av den britiske hæren og forsvaret i Østerrike og Sveits.

Typiske militære bruksområder er som feltvogn, ambulanse, personellkjøretøy, sambandsbærer og artilleritraktor.

Sivile varianter inkluderer brannbil, ambulanse og som mannskapsvogn, for eksempel hos kraftselskaper.

Den høye prisen, i overkant av USD 100 000 per stykk, begrenser bruken av Pinzgauer i forhold til rimeligere alternativer.

Det finnes i hvert fall fire Pinzgauere i Norge: Tre tidligere kraftselskapsvogner og en tidligere brannbil.

Konkurrenter[rediger | rediger kilde]

Pinzgauers nærmeste konkurrenter er britiske Land Rover Defender, tyske Mercedes-Benz Geländewagen, amerikanske HMMWV, sveitsiske MOWAG Duro og til en viss grad tyske Mercedes-Benz Unimog.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]