Lordene av Galloway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Topografisk kart over Galloway.

Lordene av Galloway besto av en slekt med lorder (herrer eller småkonger) som hersket over Galloway i sørvestlige Skottland i løpet av høymiddelalderen. Mange regioner i Skottland, inkludert Galloway og Galloway og Moray, hadde tidvis egne «sterke menn» som styrte som konger eller småkonger, tilsvarende som de i middelalderens Irland. Den skotske monarken ble oppfattet tilsvarende som den irske overkonge (skotsk-gælisk: Ard-Righ).[1] Lordene av Galloway kan ha enten betalt skatt til den skotske monarken, eller i andre perioder å ha ignorert ham. Lordene av Galloway er noenlunde godt nedtegnet på 1100- og 1200-tallet, men disse er ofte ufullstendige eller tidvis motstridende. Senere ble disse småkongene kjent som «lorder» ved det skotske hoffet, og som «konger» på sitt eget område, og til sist tiltalt som «lorder» i begge arenaer.

Grensene eller omfavnet av det riket som Galloway utgjorde var dårlig definert, og varierte over tid. I løpet av mange tidsperioder var Galloway større enn i dag, og omfattet også deler av sørlige Ayrshire, som Carrick, Upper Douglasdale og Nithsdale. Grovt sett var det landområdet fra tidlig på 1100-tallet og fram til 1234 som lå vest for elven Nith og sør for vannskillet i vestlige delen av Southern Uplands. Dette området ble styrt av slekten som nedstammet fra Fergus (død 1161) som lorder av Galloway. Som en politisk enhet var disse herskerne en av de som eksisterte lengst av de ulike underavdelingene i middelalderens Skottland, og overlevde som en adskilt enhet fram til 1455 da det ble direkte underlagt den skotske kronens besittelser. Fram til 1234 hadde Galloways herskere en makt som hadde betydelig innflytelse på Skottland og England, og utøvde selv makt på kongeriket Man.[2]

Kongedømmet Galloway[rediger | rediger kilde]

Suibne mac Cináeda (død 1034) er den første dokumenterte konge av Gall-ghàidhil, folket i Galloway, en blandet befolkning av både norrøne og gællere. Skjønt det er ikke før rundt 1138 at etterfølgelsen er skikkelig nedtegnet.[3][4] Dynastiet til Fergus synes å ha fortsatt fram til 1234 og lovverket i Galloway forble i kraft fram til 1426. Det er antatt at dette lovverket opprinnelig fikk sin autoritet fra kongene av Galloway.[5]

I motsetning til en del populære forestillinger er det ingen bevis for at Galloway noen gang var en del av kongedømmet Strathclyde. Galloway (i det minste vest for elven Nith) lå også utenfor det tradisjonelle området som tilhørte kongeriket Alba (det senere Skottland), det rike som etterfulgte Strathclyde i område. Galloway, definert som hele området sør og vest for Clyde og vest for elven Annan, lå utenfor det tradisjonelle skotske området. Selv om det utgjorde en del av den nordlige delen av Britannia, var Galloway like mye en del av Irskesjøområdet; en del av hiberno-norrøne verden av Gall-Gaidhel-herrene av Man, Dublin og Hebridene.[6][7] Den tidligere kongen av Dublin og Man, Echmarcach mac Ragnaill, hadde tittelen som Rex Innarenn (muligens «konge av rhinnerne»)[8] tilskrevet ham ved hans død i 1065. De vestlige delene av Galloway hadde vært bestemt knyttet til øya Man, og norrøne og norrøne-gæliske bosetningsnavn fra 900-tallet og 1000-tallet er spredt over hele kystlandene i sør-vestlige «Skottland» og nordvestlige «England».[9]

Magnus Berrføtt[rediger | rediger kilde]

Magnus Berrføtts menn ved Irskesjøen, illustrasjon av Christian Krohg.

På slutten av 1000-tallet ledet den norske kong Magnus Berrføtt en hær inn i Irskesjøverden for å ta direkte kontroll over særlig de norrøne områdene. I 1097 sendte han sin mann Ingemund for å ta kontroll over kongedømmet Mann og Øyene (Hebridene, øyene utenfor dagens Skottland, og Man). Han opprettet sin base på Lewis, nord på Hebridene. I henhold til lokale kilder oppførte denne Ingemund seg ille, horet og drakk, og høvdingene samlet seg for å gå imot ham. I ly av natten brente de ham og hans menn inne.[10] Da denne mannen ble drept satte kong Magnus i gang den første av sine to store hærtokt i vest, kampanjene i 1098-1099 og i 1102-1103. I det første toktet tok han direkte kontroll over de vestlige øyene i dagens Skottland og i henhold til den engelske krøniken til Orderic Vitalis, Historia ecclesiastica, fra 1100-tallet, var Man preget av kaos da Magnus gjorde landgang grunnet dynastisk stridigheter mellom sønnene til den lokale kongen Godred Crovan (1095). En av dem, lagman, hadde tatt makten etter å nedkjempet broren Harald.[11][12] Hans ankomst kan ha vært påtvunget av striden mellom brødrene, som endte med at Lagman stakk ut øyene på broren og lot ham kastrere.[13] Magnus tok kontrollen over Man, tok Lagman til fange og avsatte ham. Han bygde også minst to festninger der, og hvor Snorre Sturlason har fortalt i Magnus Berrføtts saga at han sendte folk til Galloway for å skaffe tømmer,[14] noe som indikerer at kongen også hadde tatt kontroll over den norrøne delen av Galloway. I løpet av dette krigstoktet seilte han også ned til Wales og deltok på walisisk side i et slag mot normannere. Her drepte han personlig Hugh av Montgomery, jarl av Shrewsbury, med en pil gjennom det ene øyet.[15] I tillegg greide Magnus å sikre seg anerkjennelse fra Edgar, sønn av Malcolm (Etgair mac Maíl Coluim), konge av Alba, som det skotske riket het, for at alle de ytre øyene, inkludert Man, var norske og under autoriteten til den norske kongen.

På hans andre stor kampanje dro Magnus Berrføtt til Man, og med en stor flåte angrep han Dublin og forsøkte bringe Muirchertach Ua Briain, den irske konge av Munster i sørlige Irland, til underkastelse. Irske kilder hevder at han kom for å «ta Irland», «invadere Irland» eller «beleire Irland».[16] Dette endte i et kompromiss ved at det ble inngått en allianse som ble forseglet i et ekteskap mellom den norske kongens sønn Sigurd til Muircertachs datter Blathmin Ua Briain (som i norske kilder omtales som Bjaðmunjo Mýrjartaksdóttir). Alliansen dempet trusselen fra Domnall Ua Lochlainn, irsk konge av Cenél Conaill og Ailech, og tvang fram en stabilitet i verden rundt Irskesjøen, og sikret Magnus’ nye Irskesjørike. Imidlertid gikk alt galt da Magnus ble drept på vei tilbake til Norge ved en mindre tokt i Ulster på jakt etter forsyninger. Det meste av hans arbeid lå i ruiner, og hans unge sønn Sigurd etterlot sin irsk forlovede i Irland da han dro tilbake til Norge for å bli konge sammen med sine brødre.

Slekten til Fergus[rediger | rediger kilde]

Fergus av Galloway, utsnitt fra et illuminert manuskript.
Kystfestningen ved Cruggleton, nå i ruiner. Den kan ha vært maktsenteret til Fergus.

Fergus av Galloway slo seg opp som konge av Galloway en gang mellom 1110 og 1120. Hans bakgrunn er noe uklar,[17] men sannsynligvis var han av norrøn-gælisk opphav, og er første gang dokumentert da han opptrådte som vitne på et charter til kong David I av Skottland i 1136. Det er sterke hentydninger til at han ble gift med en av døtrene som Henrik I av England hadde utenfor ekteskap, men hun er ikke sikkert dokumentert i kildene.[18][19] Begge forbindelsene antyder Fergus’ politiske betydning i regionen mellom kongerikene Skottland og England. Da Fergus døde i 1161 ble Galloway overlatt til hans to sønner, Uchtred og Gille Brigte (Gilbert). I 1174 døde Uchtred etter å ha blitt brutalt blindet og kastrert av Gille Brigte og hans sønn Máel Coluim (Malcolm) slik at Gille Brigte kunne ta kontrollen over hele Galloway alene. Da han døde noen få år senere var det Uchtreds sønn Lochlann (Roland) som klarte å ta kontrollen over Galloway mens under press fra den engelske kongen fikk Gilla Brigtes overlevende sønn Donnchadh utskilt et område nord for Galloway hvor han ble gjort til mormaer/jarl av Carrick. Det finnes ingen nedtegnelser av noen hoffbestemmelse, men Gesta Annalia («Årlige hendelser»), en viktig krønike om Skottlands historie, forteller at Donnchadh ble gitt Carrick på betingelsen at han hold freden med Lochlann og vektlegger betydningen til kong Vilhelm I av Skottland (i motsetningen til Henrik I av England) som bilegger av konflikten.[20]

Lochlann giftet seg med Helen, datter av Richard de Moreville, konstabel av Skottland, og arvet sin svigerfars tittel. Hans sønn Alan av Galloway var den mektigste av alle lordene av Galloway. Han arvet tittelen som konstabel av Skottland av sin far, holdt også land i både Irland og England foruten betydelig politisk innflytelse i Skottland. Hans involvering i de bitre ættestridighetene i kongedømmet Mann og Øyene (de ytre øyene i dagens Skottland, inkludert Hebridene), som formelt sto under autoriteten av kongen i Norge, ved å gi sin støtte til en frende mot en annen, provoserte fram en mektig militær reaksjon av Håkon Håkonsson, konge av Norge i 1217–1263. Det førte til en alvorlig krise for den skotske kronen.

Ved Alans død i 1234 ble hans besittelser delt mellom hans tre døtre og deres ektemenn. I Galloway ble det forsøkt å etablere Thomas (Tomás mac Ailein), Alans sønn utenfor ekteskap (ikke til å forveksles med hans nevø Thomas av Galloway), som ny lord av Galloway. Dette feilet da kong Aleksander II av Skottland la ned forbud mot hva som tidligere hadde vært akseptabelt, at en hvilken som helst sønn kunne arve sin far. En reaksjon på dette var at Thomas, sammen med en høvding fra Galloway, Gille Ruadh, ledet et opprør mot den skotske kongen i 1235 for å opprettholde Galloways delvise uavhengighet. Matthew Paris hevder at de fikk støtte fra krigere fra Man og Irland.[21] Opprøret feilet og den skotske kongen tok regionen under besittelse, noe som innebar slutten for Galloway som en selvstendig rike. Han delte Galloway mellom Alans tre døtre som hver av dem var gift med normannere: Roger de Quincy, John I de Balliol, og William de Forz.

Douglas-lordene[rediger | rediger kilde]

I 1353 hadde William Douglas, 1. jarl av Douglas, tvunget den østlige delen av Galloway inn under den skotske kronen, og i 1369 ble Archibald Douglas, 3. jarl av Douglas, utnevnt til lord av Galloway av kong David II av Skottland, «becaus he tuke git trawell to purge the cuntrey of Englis blude»; mellomengelsk for at han gikk til store besværligheter for å renske landet for engelsk blod.[22] Ved 1372, etter å ha bekreftet kontrollen over den østlige delen, kjøpte han seg jarldømmet Wigtown (vest i Galloway) fra Thomas Fleming, og således konsoliderte sin makt over hele Galloway, for første gang til en hersker siden 1234. Archibalds erobring av Galloway ble avbildet på hans segl som viser to «villmenn» (heraldiske villmenn) som holder opp hans våpenskjold.

På 1370-tallet bygget han festningen Threave Castle på en øy i elven Dee, sentralt i Galloway, 2,5 km vest for Castle Douglas i den nåværende regionen Dumfries og Galloway.[23] Det var hovedbasen for «de svarte Douglas», jarlene av Douglas og lordene av Galloway, fram til deres fall i 1455 i striden mot en annen grein av familien, «de røde Douglas».

Liste over lordene av Galloway[rediger | rediger kilde]

Følgende liste er over de lordene som styrte Galloway som et eget rike med egne lover.

Herskere Fransk navn Styre
?Suibne --- død 1034
- --- -
?Echmarcach mac Ragnaill --- død 1065
- --- -
Fergus --- død 1161
Uchtred --- 1161–1174
Gille Brigte Gilbert 1174–1185
Lochlann Roland 1185–1200
Alan --- 1200–1234

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ardri», Merriam-Webster; «ardri», The Free Dictionary
  2. ^ Oram, Richard D. (1991 ): «Fergus, Galwway and The Scots» (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: Galloway: Land and Lordship (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 117 (117-129)
  3. ^ Charles-Edwards, T. M. (2012): Wales and the Britons, 350-1064, OUP Oxford, s. 574
  4. ^ Downham, Clare (2010): Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014, Dunedin Academic Press
  5. ^ MacQeen, Hector L. (1991): «The Laws of Galloway. A preliminary survey» (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: Galloway: Land and Lordship (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 131-144
  6. ^ «The Origins of The Norse-Gaels in Ireland and Scotland», The Dockyards
  7. ^ «Some Irish words with Norse Origins», Irish Archaeology 21. november 2013
  8. ^ Na Renna, eller kongeriket til rhinnerne, var en norrøn-gælisk herredømme som opptrer i nedtegnelser på 1000-tallet. Rhinnerne (skotskgælisk: Na Rannaibh) var en provins i middelalderens Skottland og utgjorde sammen med halvøya Machars (Farines) det senere Wigtownshire.
  9. ^ Fellow-Jensen, Gillian (1991): «Scandinavians in Dumfriesshie and Galloway: Place-name Evidence» (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 77-96
  10. ^ McDonald, R.A. (2007): Manx Kingship in its Irish Sea Setting, 1187–1229: King Rǫgnvaldr and the Crovan Dynasty. Dublin: Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-047-2; 168, 175; Forte, A.; Oram, R.D.; Pedersen, F. (2005): Viking Empires. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-82992-2, s. 236
  11. ^ Power, R. (2005): «Meeting in Norway: Norse-Gaelic Relations in the Kingdom of Man and the Isles, 1090–1270» (PDF). Saga-Book. 29, s. 5–66. ISSN 0305-9219. Arkivert fra originalen (PDF) den4. desember 2013, s. 13.
  12. ^ Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West» i: Scottish Historical Review. 65 (2): 107–132. eISSN 1750-0222. ISSN 0036-9241. JSTOR 25530199, s. 119
  13. ^ Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West», s. 118–119.
  14. ^ Førsund, Randi Helene (2012): Magnus Berrføtt. Sagakongene. Saga Bok/Spartacus. ISBN 978-82-430-0584-6, s. 61–62
  15. ^ Hunt, William: «Hugh (d.1098) (DNB00)», Dictionary of National Biography, 1885-1900, 28
  16. ^ Duffy, Sean, red. (1997): Ireland in the Middel Ages. Dublin: Gill and Macmillan, s. 111
  17. ^ Oram, RD (2004): «Fergus, Lord of Galloway (d. 1161)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/49360 betalingsmur
  18. ^ Thompson, K (2003): «Affairs of State: The Illegitimate Children of Henry I» i: Journal of Medieval History. 29 (2), s. 129–151. doi:10.1016/S0304-4181(03)00015-0. eISSN 1873-1279. ISSN 0304-4181, s. 150
  19. ^ Oram, R.D. (2000): The Lordship of Galloway. Edinburgh: John Donald. ISBN 0-85976-541-5, s. 60
  20. ^ Corner, David J.; Scott, A.B.; Scott, William W.; Watt, D.E.R., red. (1994): Scotichronicon by Walter Bower, in Latin and English, Scotichronicon by Walter Bower: New Edition in Latin and English with Notes and Indexes (hovedredaktør D.E.R. Watt), Aberdeen: Aberdeen University Press, ISBN 1-873644-35-3, s. 366–369
  21. ^ Oram, Richard (2000): The Lordship of Galloway, Edinburgh, s. 141–146.
  22. ^ Maxwell, Herbert (1902): A History of the House of Douglas (2 bind), London: Freemantle & Co., s. 117
  23. ^ «Threave Castle - SM90301», Historic Environment Scotland