Hopp til innhold

Ladinsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ladinsk
ladin
Brukt iItalia[1]
RegionDolomittene
Antall brukere30 000[2]
Lingvistisk
klassifikasjon		Indoeuropeisk
Romansk
Retoromansk
Ladinsk
Skriftsystemdet latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt iItalias flagg 15 kommuner i dalene Gherdëina, Val Badia og Fascia
Språkkoder
ISO 639-3lld
Glottologladi1250
lenke=:: Wikipedia på ladinsk
Ladinsk på Wiktionary
Flagget som brukes for det ladinske språkområdet, symboliserer den blå himmelen over Dolomittenes hvite isbreer og grønne enger.

Ladinsk (ladinsk ladin, uttales «ladíng») er et romansk språk som tales i Dolomittene i Nord-Italia. Ladinsk har anslagsvis 30 000 brukere, hvorav de aller fleste er to- eller trespråklige med tysk og/eller italiensk som andre språk. Språket er trolig nærmest beslektet med retoromansk og friulisk.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Ladinsk er i dag begrenset til Dolomittene, og forekommer her i de fem dalene som møtes i Sellamassivet (3151 moh.):

Totalt brukes ladinsk altså i 22 kommuner, som hører til tre ulike italienske provinser.

De fem dalene har hver sin egen ladinske dialekt. Disse er nokså forskjellige, men gjensidig forståelige.

Status

[rediger | rediger kilde]

Ladinsk er anerkjent som nasjonalt minoritetsspråk i Italia. Utover denne generelle anerkjennelsen har ladinsk et spesielt vern i noen av provinsene det snakkes i:

I Syd-Tirol har ladinsk status som offisielt språk ved siden av tysk og italiensk og snakkes av 4 % av provinsens befolkning. I de to ladinske dalene snakker 90 % av befolkningen ladinsk. Her brukes ladinsk også i barnehager og skoler. I praksis er språket imidlertid langt fra likestilt med provinsens to andre: Ladinskspråklige er underrepresentert i den offentlige forvaltningen, og mye offentlig informasjon er bare tilgjengelig på tysk og italiensk. Kun i de ladinske kommunene kan man bruke ladinsk i kontakt med myndigheter (vedtatt i 1972, gjennomført fra 1989). I skolen undervises ladinsk kun som skolefag (med to timer i uken), men brukes utover dette ikke som undervisningsspråk.

I Trentino snakkes ladinsk av 80 % av Fascias befolkning, noe som tilsvarer 1 % av provinsens befolkning. Språket har ingen offisiell status på provinsnivå. Til gjengjeld utgjør kommunene i Fascia en egen forvaltningsenhet («distriktsfellesskap» eller comprenjorie) i Trentino. Siden 1993 kan disse kommunene bruke ladinsk som forvaltningsspråk. Skolene i Fascia underviser én time ladinsk i uken.

I provinsen Belluno står ladinsken svakest. Den har ingen form for offisiell status, verken på provins- eller kommunenivå. Språket ble ikke undervist i skolene til høsten 2014. I skoleåret 2014/15 har man begynt å undervise vitenskap, musikk og lokalgeografi på ladinsk. Inntil omtrent midten av 1900-tallet var befolkningen overveiende ladinsktalende, mens flertallet i Anpezo i dag har italiensk morsmål. I Fodom har befolkningen i større grad bevart ladinsk som talespråk.

Den følgende tabellen viser forskjeller i praktisk bruk av ladinsk mellom de fem ladinske dalene:[3]

Dal Andelen (%) som taler ladinsk
som morsmål lettest med sine foreldre med egne barn med fremmede barn på offentlige kontorer
Val Badia 94,6 87,1 91,4 95,5 97,2 92,8
Gherdëina 78,8 64,0 72,6 77,7 83,7 75,2
Fascia 65,6 58,8 69,5 75,9 73,0 62,6
Fodom 78,1 79,3 91,3 92,5 88,5 87,5
Anpezo 33,4 33,0 52,6 50,4 41,9 27,1

Historie

[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig på 1000-tallet hørte de ladinskspråklige områdene til fyrstbispedømmet Brixen respektive grevskapet Tirol (Anpezo fra 1509). På denne tiden hadde det ladinske språk en betydelig større utbredelse. Sannsynligvis fantes et sammenhengende retoromansk språkområdet fra dagens Graubünden i vest via Tirol til Friuli i øst. Også i historisk tid ble ladinsk snakket i noen av nabodalene til dagens utbredelsesområde (bl.a. Eggental og Val di Fiemme).[4]

Språket har vært truet fra to kanter: fortrengning gjennom tysk og assimilering fra italiensk. Det har derfor bare overlevd høyt til fjells (stort sett mellom 1200 og 1600 moh.) i alpedaler som tildels er nokså vanskelig tilgjengelige fra nabodalene. Germaniseringspresset økte utover 1800-tallet med Østerrikes økende sentralisering og innskrenkningen av Tirols autonomi, bl.a. ble ladinsk forbudt som skolespråk. Etter første verdenskrig falt Tirol syd for Alpenes hovedkam til Italia. Den ladinske befolkningen hadde votert for å forbli en del av Tirol (og Østerrike), men ble like lite hørt som det tyske flertallet i området.

Under italiensk styre fortsatte undertrykkelsen av det ladinske språk. Med fascistenes maktovertagelse ble italieniseringen av den ikke-italiensktalende befolkningen satt i system. Som det tyske språk ble ladinsk utsatt for forbud, diskriminering og utvandringspress – det siste selv om fascistene hadde definert ladinsk til å være en italiensk dialekt. I tillegg ble det ladinske språkområdet offer for «splitt og hersk»-teknikken: De fem dalene ble fordelt over tre ulike provinser. Den sydligste ble slått til den nyopprettete provinsen Trento, og de to vestlige til provinsen Belluno. De to resterende forble hos Syd-Tirol.

Først med «autonomipakken» for Syd-Tirol i 1972 ble ladinsk for første gang anerkjent offisielt. Det tok imidlertid mange år før de fleste løftene hadde blitt innfridd. Men selv ikke disse likestiller ladinsk fullstendig med italiensk og tysk.

For å styrke ladinskens stilling, har det i 1998 blitt utviklet et felles skriftspråk – ladin dolomitan eller ladin standard – for de fem ladinske dialektene. Mens de fleste ladinsktalende har vært positive, er det også en del skepsis mot dette skriftspråket.

Uttale

[rediger | rediger kilde]
  • Vokaler
    • i som på norsk
    • a som på norsk i «gave»
    • e som på norsk «e»
      • ë som på norsk «æ» i San Martin og La Val (Val Badia) ellers som på norsk «a» i gave
    • o som norsk «å»
      • ö (fins bare i Val Badia) som norsk «ø»
    • u som norsk «o»
      • ü (fins bare i Val Badia) som norsk «u»
    • y (fins bare som ordet y = «og») som norsk «e»
  • Konsonanter
    • b, d, f, h, k, l, m, p og t som på norsk
    • c vanligvis som «k» (likeså ch), men som «tsj» på slutten av ordet, foran lyse vokaler (e, ë, i) eller med aksent (ć, fins bare i Val Badia)
    • g vanligvis som «g» (likeså gh), men som «dzj» (jf. j) foran lyse vokaler (e, ë, i)
      • gn som «nj»
    • j som «zj» (dvs. som en stemt variant av «sj»-lyden)
    • n vanligvis som «n», men som «ŋ» på slutten av ordet (dog ikke hvis dobbelt)
    • r rulles vanligvis, mens Gherdëina har (tysk) skarre-r
    • s vanligvis som «s», men som stemt «z» mellom to vokaler (dog ikke hvis dobbelt); som «zj» foran b og d; og som «sj» foran c, ć, p og t
      • š (fins bare i Anpezo) som «sj»
      • sc vanligvis som «sk», men som «sj» foran e og i eller på slutten av et ord
      • sch som «sjk»
      • ś (alle dialekter bortsett fra Anpezo) eller ṣ (bare i Anpezo) som stemt «z»
    • z som stemt «z»
      • ź som «dz»

Trykket ligger på et ords nestsiste stavelse, hvis ordet slutter på en vokal. Slutter ordet derimot på en konsonant (bortsett fra s), ligger trykket på ordets siste stavelse. Avvik fra regelen markeres vanligvis med grav aksenttegn (à, è, ì, ò, ù). Vokalene é og ó forekommer også med akutt aksent, noe som viser til trykk pluss åpnere (mørkere) uttale enn è resp. ò. I Val Badia benyttes også cirkumfleks for å markere lange vokaler (â, ê, î, ô, û).

Språkets utvikling og særtrekk

[rediger | rediger kilde]

Fra omtrent 900-tallet utviklet det ladinske språk spesifikke særtrekk som avgrenset det fra de romanske nabospråkene.[5] Blant disse særtrekk er

  • bortfallet av trykklette sluttvokaler (f.eks. latin corvus → protoladinsk korf [ravn]), og delvis av konsonanter (videt → vede [han ser]),
  • diftongisering av kort e og o til ei og ou (vede → veit [han ser]),
  • vokalene ë og ü oppstår,
  • delabialisering av qu (qua → ka [hvordan])
  • trykksterk a blir til e (cantus → kantár → ćantér [sang])
  • rotasisme (l blir i noen sammenhenger til r; voluntas → orenté [vilje]),
  • perfektum erstattes gjennom andre konstruksjoner (clamavit → klamáe → á klamé [har ropt]).

På 1300-tallet begynte oppdelingen i dagens dialektområder. Blant annet blir konsonantkombinasjonene kl og gl til hhv. tl og dl i Val Badia og Gherdëina, men ikke i de andre dalene.

Eksempler

[rediger | rediger kilde]

Forskjellene mellom de ladinske dialektene og beslektede språk illustreres i den følgende tabellen med seks ord fra fadervår:

Norsk Ladin dolomitan Val Badia Gherdëina Fascia Anpezo Italiensk Latin Retoromansk (Engadin)
Far pere pere pere père pare padre pater bap
Himmel ciel cí ciel ciel zielo cielo caelis tschêl
Navn inom enom inuem inom gnon nome nomen nom
Rike regn rëgn rëni regn regno regno regnum reginam
Vilje volonté orenté ulentà voler vos volontà voluntas vöglia
Jorda tera tera tiera tera tera terra terra terra

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «ScriptSource - Italy». Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ http://www.unesco.org/languages-atlas/en/atlasmap/language-id-565.html; besøksdato: 28. august 2017.
  3. ^ Dell'Aquila, V., og Iannàccaro, G. (2006). Survey Ladins: Usi linguistici nelle Valli Ladine. Trento: Den autonome region Trentino-Alto Adige. ISBN 88-86053-69-X. 
  4. ^ Schmid, H. (1998). «Dolomitenladinisch: Probleme und Lösungen». Ladin, ulà vaste pa? Poscibiltés de svilup dl ladin dles Dolomites. Bulsan: Consulta per i problems ladins. s. 9–41. 
  5. ^ Videsott, P. (2004). «Evolution und Chancen der ladinischen Sprache». Les psocibeltés dl ladin: idees per na promozion linguistica. Bulsan: Consulta per i problems ladins. s. 10–23. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ladinsk&oldid=24211161»