Kjøttbasaren
| Kjøttbasaren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Beliggenhet | |||
| Adresse | Vetrlidsallmenningen 2 | ||
| Land | Norge | ||
| Sted | Bergen | ||
| Historiske fakta | |||
| Arkitekt | Conrad Fredrik von der Lippe | ||
| Påbegynt | 1874 | ||
| Ferdigstilt | 1876 | ||
 Kjøttbasaren 60°23′45″N 5°19′36″Ø | |||
Kjøttbasaren ligger i Vetrlidsallmenningen 2 i Bergen. Byens Bazar, som bygget opprinnelig ble kalt, er tegnet av stadskonduktør og arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe, og oppført 1874–1876 i nyromansk stil. Kunsthistoriker Per Jahn Lavik kaller stilen «florentinsk nyrenessanse».[1] von der Lippe tegnet også to viktige flankebygg til Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenningen 1 og murtasken til Hanseatisk museum. Kjøttbasaren ble bygget for å kontrollere torghandelen og omsetningen av matvarer, med tanke på fusk og hygiene.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter bybrannen i 1702 ble Autaalmenningen utvidet ved at de to sørligste bryggegårdene, Brødregården og Vetrlidinn (Wetterleven), ikke ble gjenreist. I skriftlige kilder blir slakternes salgsboder nederst på Vetrlidsallmenningen nevnt for første gang i 1776. Kjøtthyttene var enkle slakterboder med pannetekte tak og kroker for opphenging av salgsvarene. Like nord for Kjøttorget lå en hage og en sommerbolig, jomfru Otzens hus.
Slakterne i Bergen bodde alle i Skuteviken, noe som fritok sentrum for lukt og slakteavfall, men senest i 1776 satte slakterne opp såkalte «kjødhytter» som sine utsalg på den nordøstligste delen av torget, «Kjødtorvet», som strakte seg til Bryggesporden. Her var også plass til levende dyr som bøndene tok med til byen, og som borgerne ellers måtte skaffe seg fra kvegmarkedet «Driften» på Haukeland eller Holen i Sandviken. Kjøtthyttenes åpningstider varierte, men Bergens Beskrivelse 1824 oppgir tirsdag, torsdag og lørdag. Den mangelfulle vanntilførselen gjorde de sanitære forholdene helt utilstrekkelige. Kjøttprisen lå fast i henhold til en «Kjødtaxt» eller «Slagtertaxt» som ikke måtte overskrides, men etter avisskriverier å dømme, sikret bemidlede borgere seg de beste kjøttstykkene mot ekstra betaling. I kemnerens arkiv i Bergen byarkiv finnes protokollene for grunn- og slakterbodleier for årene 1779-1875, da kjøtthyttene ble revet for å gi plass til oppførelsen av Kjøttbasaren.[2]
Byens bazar[rediger | rediger kilde]
Formannskapet i Bergen godkjente byggingen av Byens bazar i 1874, og stadskonduktør Conrad Fredrik von der Lippe ble utnevnt som arkitekt. For at man skulle få gode oppbevaringsforhold for matvarene, ble bygningskroppen lagt inn i terrenget.
Bygningen åpnet 1. juli 1877, og var den eneste i sitt slag i Norge. Byens bazar hadde da 44 salgsboder og 27 kjellerboder.
Loftsetasjen[rediger | rediger kilde]
I 1879 flyttet byens bibliotek fra ølbrygger Müllers hus på Torgallmenningen og inn i loftsetasjen i Byens bazar.[3] Bergen Offentlige Bibliotek hadde lokaler her fram til 1917. Fiskerimuseet brukte også lokalet i perioden 1880-1897. Andre kommunale etater som har hatt kontorer i bygningen er: næringsmiddelkontrollen, kirkevergen, overformynderiet, fabrikktilsynet og renovasjonsvesenet. I forbindelse med at forsorgervesenet flyttet inn i 1929, ble loftet ombygget slik det fikk ekspedisjon, kontorer, sykepleierlokale og kafé.
Kjødbazaren[rediger | rediger kilde]
I 1894-95 ble byens bazar bygget om etter ingeniør Hans Sparres tegninger, og navnet endret til Kjødbazaren. De åpne buegangene i første etasje ble murt igjen i brystningshøyde, og den øverste delen fikk store glassruter. De gamle skilleveggene ble revet ned og erstattet av jernsøyler. Atskilt med jerngitter ble salgsbodene nå lagt på begge sider av korridorene. Kjelleren ble også bygget om, og det gamle hellegulvet ble erstattet av et sementgulv.
Modernisering[rediger | rediger kilde]
I 1935 ble første etasjen modernisert på nytt. Gitterinnredningen ble fjernet, og skillevegger i tegl murt opp. Hengehallen ble ombygget til kjølerom, og på taket ble det etablert luftinntak for ventilasjon. Nye marmordisker ble montert, kroker satt opp, det elektriske anlegget lagt om, og nye toalettfasiliteter bygget.
Rivingsplaner[rediger | rediger kilde]
Siden 1937 hadde LO arbeidet med planer om et nytt Folkets hus. I 1954 funderte ordfører Knut Tjønneland på om Kjøttbasarens tomt kunne passe til formålet. Da saken ble behandlet av kommunen i 1958, utløste saken stor debatt i pressen. I 1961 la arkitektfirma Aall & Løkeland fram planer om et høyhus på 12 etasjer med fasader av mørk blottlagt singel. Bygningen ble vedtatt revet i 1965. Arbeiderpartiet og Samorganisasjonen ønsket å sanere Kjøttbasaren og erstatte det med et nytt Folkets hus – et høyhus på 9 etasjer med fagforeningskontorer. Riving ble forhindret ved at verneforkjempere aksjonerte. Protestene ble frontet av kunsthistoriker Per Jahn Lavik, arkitekt Ole Landmark, arkitekt Kristian Bjerknes og professor Robert Kloster. Mange av Bergens kulturpersonligheter skrev også under et opprop mot riving. Blant disse var arkitekt Halfdan B. Grieg, dosent Arnljot Strømme Svendsen, direktør Gerhard Sundt, skipsmekler Christen K. Gran, komponist Sverre Jordan, redaktør Ingemund Fænn og direktør August D. Michelsen. Det var Ole Landmark som i Bergens Tidende brukte overskriften: «Fingrene fra Kjøttbasaren, kjeltringer.» Da Bergen bystyre vedtok å rive Kjøttbasaren, var det med 39 mot 38 stemmer. Mindretallet bestemte seg da for å anke saken inn for Kongen. Da gav flertallet, anført av Harry Hansen, opp saken, og Kjøttbasaren fikk stå.[1]
Fredning og gjenåpning[rediger | rediger kilde]
Bygningen ble formelt reddet av et fredningsvedtak i 1982. I 1996 kjøpte Vestlandske Salslag Kjøttbasaren av kommunen. Bygningen ble deretter satt i stand for 25 millioner kroner. Restaureringsarbeidene ble ledet av arkitekt Jan Lohne, og prosjekt- og byggeledelse ble gjort av ingeniør Egil O. Laastad i Betong Consult AS. Høsten 1997 ble åpnet restaurant i bygningen, i dag Restaurant 1877.
Restaurering i 2012[rediger | rediger kilde]
Dette innebærer restaurerering av tak, vegger og takspir. Fugene mellom mursteinen tettes, og dårlige takstein byttes ut. I motsetning til den ferdiglagde mørtelen som de fleste byggefirmaer bruker, lages mørtelen til fugene på gammeldags måte. Den blandes rett før bruk, og sanden hentes fra Trondheim. Sanden i Bergen er ikke ren nok. Den samme metoden ble brukt ved restaurering av Sankt Petri kirke i Stavanger.[4]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jo Gjerstad: Spredte glimt fra kjøtthandelen i Bergen – med særlig vekt på Kjøttbasaren, Bodoni forlag, Bergen 2007. ISBN 978-82-7128-471-8
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b http://www.bt.no/bolig/--Fingrene-fra-fatet_-kjeltringer-2665216.html
- ^ Jo Gjerstad: «Disse saakaldte Kjødhytter», Bergens Tidende 31. oktober 2020
- ^ Basaren.no
- ^ http://www.bt.no/bolig/Gamle-detaljer-frem-i-lyset-2648800.html
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kjøttbasaren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Kjøttbasaren i Bergen byarkiv
- (no) ”Fingrene fra Kjøttbasaren, kjeltringer!”
- (no) La Kjøttbasaren stå BT 14. august 1965
- (no) «Kjøttbasaren». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- (no) Bergenskartet.no
- (no) Kjøttbasaren AS
- (no) Restaurant 1877 i Kjøttbasaren
