Stadskonduktør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En stadskonduktør var en landmåler1600-, 1700-, 1800- og første halvdel av 1900-tallet som skulle forsøke å rydde opp i grensetvister i bykommunene.

Til å begynne med tilsvarte stadskonduktørens arbeid det arbeidet som amtskonduktørene utførte i distriktet. Etter at jordskifteloven kom i 1857, ble stadskonduktørens oppgave å lage målebrev over eiendommene i bykommunene. Stadskonduktøren var som regel akademisk utdannet. Han stevnet partene til å møte i marken for å påvise grensene. Partene medbragte eldre dokumenter og vitner for å bevise sine påstander. Stadskonduktøren var normalt ikke ansatt av kommunen, men hadde et avtaleforhold med kommunen når det gjaldt oppmålinger og grensesaker. Arbeidet som han utførte, fakturerte han direkte til grunneierne.

Den første norske stadskonduktør var Christian H. Grosch, som i 1827 ble tildelt stillingen som Christianias stadskonduktør. Stillingen var opprettet i 1713, men hadde ikke blitt besatt. I begynnelsen ble pliktene overdratt byens brannmester, som målte opp tomtene. Senere ble tilsyn med nybygging og utstikking av tomter overdratt til underfogdene.

I 1832 ble Ole Peter Riis Høegh utnevnt til stadskonduktør i Bergen. Høeght tiltrådte forøvrig ikke stadskonduktørstillingen i Bergen før i 1835.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brochmann, Odd; Stadskonduktøren, om Georg Bull og Christiania i Historismens år, Oslo 1989, ISBN 82-7532-001-1