Judy Chicago

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Judy Chicago
Judy Chicago.jpg
Født20. juli 1939 (79 år)
Chicago
Utdannet ved University of California
Beskjeftigelse Maler, billedhugger, skribent, billedkunstner, feminist
Nasjonalitet USA
Medlem av Phi Beta Kappa
Utmerkelser Victorian Honour Roll of Women, Women's Caucus for Art Lifetime Achievement Award (1999)
Periodefeminist art
Kjente verkThe Dinner Party
BeskyttereCalifornia State University, Fresno

Judy Chicago (født Judith Sylvia Cohen 20. juli 1939 i Illinois) er en amerikansk feministisk kunstner, forfatter og pedagog, mest kjent for sin kunstinstallasjon The Dinner Party, som er permanent utstilt i Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art i Brooklyn Museum. Hun var en pionér innenfor feministisk kunst på 1970-tallet, og har utviklet en egen kvinneikonografi, en fargeteori og en kunstpedagogikk, som hun både har praktisert og dokumentert. Hun har arbeidet innenfor minimalistisk kunst og kunst med tydelig symbolikk, ofte med referanser til kjønnsorganer. Hun har laget kunstverk og installasjoner ved hjelp av pyroteknikk, is, glassfiber, metall, glass og uvanlige kombinasjoner av tradisjonelt kvinnehåndarbeid og ulike kunstarter.

Bakgrunn, utdanning, ekteskap[rediger | rediger kilde]

SitatI was raised with the idea that I could do what I wanted and realize whatever potential I had[1]Sitat
– Judy Chicago[2]

Judy Chicago[3] vokste opp hos sine foreldre i Illionois, som den eldste av to søsken. Hennes bror, Ben, ble keramiker som voksen. Besteforeldrene på begge sider var jødiske immigranter. Hennes farfar var rabbiner, men hennes far, som ikke ville la seg begrense av religiøse restriksjoner, ble etterhvert ateist.[4] Han arbeidet i postverket, og var marxist og fagforeningsmann. Judys mor hadde drømt om å bli danser, men drømmen ble ikke satt ut i livet. Hun arbeidet som sosialarbeider før Judy ble født.[5]

Chicago understreker den store betydningen foreldrene, særlig faren, har hatt for hennes utvikling og holdninger. Som barn så og hørte hun hvordan faren, og andre marxister og kommunister, ble omtalt som den inkarnerte ondskapen. Hun visste at faren hadde vært et storartet menneske. Denne motsetningen gjorde at hun allerede den gangen måtte bestemme seg for om hun skulle tro på det verden rundt henne fortalte, eller velge å stole på egne erfaringer.[6]

Opplæring og utdanning
Judy Chicago med egne malerier på bilpanser

Moren var den som så at Judy hadde talent for tegning, og sørget for at hun fikk undervisning ved Art Institute of Chicago fra hun var fem år.[7]

Sin profesjonelle utdanning som kunstner fikk hun ved University of California, Los Angeles (UCLA), der hun begynte i 1957, og tok en bachelorgrad i 1962. I tillegg til kunstfag, tok hun fag innen teater, filosofi, sosialhistorie, slaviske studier av Dostojevskij og filosofi. I 1964 ble hun Master of arts, etter å ha tatt flere emner innen utøvende kunst, både skulptur og malerkunst.[8]

Samme år (1964) tok hun et åtte ukers kurs i billakkering for å lære å mestre spraylakkering og annen lakkering som ga en nærmest industriell overflate på mange av verkene hennes etter dette.

Hun tok også et båtbyggerkurs, for å lære å arbeide med fiberglass. Under kurset laget hun store fiberglass-sylindre, som senere inngikk i utstillingen Sculpture of the Sixties i Los Angeles.[9]

Ekteskap

Hun giftet seg første gang våren 1961, med Jerry Gerowitz. Han døde i en trafikkulykke sommeren 1963.

Sommeren 1969 giftet hun seg for andre gang, med sin gamle venn, som også tidvis hadde vært hennes samarbeidspartner, billedhuggeren Lloyd Hamrol.[10] Ekteskapet varte i ti år før paret ble offisielt skilt i 1979.[11]

I 1985 giftet Chicago seg med sin nåværende (pr. 2017) mann, fotografen Donald Woodman. De har senere arbeidet sammen på flere prosjekter.

Kunstner og feminist[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Da hun var ferdig utdannet fra UCLA, arbeidet hun med abstrakt ekspresjonisme og minimalisme. Hun ville gjerne bli anerkjent som kunstner på linje med sine mannlige kolleger, men følte at hun bare fikk brukt en del av seg selv. Hun fant ingen kvinnelige rollemodeller å støtte seg til, men var fast bestemt på å finne en måte å være seg selv på i sin kunst.[8]

Etter at hennes første mann døde i 1963, en måned før Chicago fylte 24 år, malte hun fortsatt abstrakte bilder, men med elementer som hadde tydelige referanser til kjønnsorganer og andre kroppsdeler. Symbolikken kom ut av sorgen og fortvilelsen hun følte. Hun har senere uttalt at hun ikke ante at bildene kom til å bli sett på som provoserende, men at hun bare var opptatt av sin sorg, og hvordan hun kunne uttrykke den.[12] Bildene var fargerike, utført med skarpe og presise omriss, i en flat og regelmessig form.[13] Dette var en tid da kvinnelig seksualitet sjelden ble omtalt eller fremstilt direkte, og kunsten hennes provoserte de mannlige lærerne ved universitetet, som var svært negative til hennes «kvinnelige» bilder, og truet med å kaste henne ut av skolen. Dette gjorde at hun endte med å undertrykke det personlige innholdet i sine arbeider i flere år.[14] Enkelte mannlige kolleger hadde omtalt bildene hennes som «Judys fitter»[15] Dette sjokkerte henne på den tiden, men senere tok hun selv i bruk begrepet, som et uttrykk for kvinnelig stolthet.[16]

Minimalisme
Domes #1 (1968)

I perioden 1965–1973 laget Chicago flere minimalistiske verk, både skulpturer og malerier. Hun forsket en tid på optiske fenomener og mønstre, og utviklet en egen fargeteori. Enkelte av arbeidene fra denne tiden, med sirkler og oktogoner med sentre som virket som de pulserte når man så på dem, var starten på det som er kalt hennes feministiske ikonografi. Flere av hennes verk fra denne perioden er blitt utstilt og omtalt også etter 2000, og er anerkjent som viktige bidrag til minimalismen, spesielt den retningen som blir kalt Finish Fetish movement.[17]

Hun utviklet en egen fargeteori i forbindelse med en serie arbeider som ble utstilt i Pasadena Art Museum i 1969. Kunstverkene var laget av akryl.

1970-årene[rediger | rediger kilde]

Da Shulamith Firestones bok The Dialectic of Sex: The Case for Feminist Revolution kom ut i 1970, følte Chicago at hun fant en tvillingsjel: «Jeg fant mine nye ideer reflektert i Shulamith Firestones bok, der hun skriver om at en ny kvinnekunst skal fødes. Jeg føler det er dét vi gjør, oppfinner en kvinnekunst, en kvinnekunstutdanning, en kvinnemåte å takle virkeligheten på …»[18]

Etter mange år med abstrakt kunst, ønsket Chicago å vise verden hvordan den så ut for henne, en kvinne. Hun begynte å utvikle en personlig, symbolsk ikonografi, med sommerfugler, regnbuer og leppestifter. Hun ville fremstille objekter som var avledet av kvinners kulturelle erfaringer. Hun ville basere all sin kunst på en kvinnevirkelighet.

Rundt 1970 ble stadig flere kvinnelige kunstnere opptatt av feminisme, og ønsket å uttrykke «det genuint kvinnelige» i sin kunst. Flere feministiske kunstnerne brukte kvinnekroppen på en utradisjonell måte i sine verk. Noen arbeidet med å synliggjøre kvinnekroppen gjennom symboler, andre brukte selve kvinnekroppen som medium for å skape sin kunst, for eksempel gjennom manipulerte aktfotografier.[19]


Blant dem som arbeidet med den symboliserte kvinnekroppen ble det utviklet teorier om en egen kvinnelig estetikk. Billedbruken baserer seg på parallellen mellom livmoren og en kjerne, eller er sentralt punkt. Dette ble sett på som det feminine motstykket til fallossymbolet. Kvinnelige kjønnsorganer ble ofte sammenlignet med blomster. Chicago var en av de sentrale teoretikerne og kunstnerne innenfor denne retningen, som på engelsk kalles «central core imagery» (=bildespråk basert på en sentral kjerne) eller «vaginal iconography» (=vaginal ikonografi).[20]

Navneskifte

Judy Chicago skiftet, tradisjonen tro, fra sitt opprinnelige familienavn (Cohen) til ektemannens etternavn (Gerowitz) da hun giftet seg første gang våren 1961, bare 21 år gammel. Hun har selv skrevet at hun gjorde det fordi hun syntes «det virket som det var for mange andre kunstnere som het Cohen».[21]

Kunsthandleren Rolf Nelson, som kuraterte hennes første separatutstilling i 1966 kalte henne «Judy Chicago» på grunn av hennes sterke Midtvesten-aksent. Hun likte tydeligvis tilnavnet, og brukte det blant annet i telefonkatalogen.[22]

Høsten 1970 kunngjorde hun at hun offisielt tok etternavnet Chicago, etter fødebyen. Denne avgjørelsen bekjentgjorde hun på veggen i inngangspartiet til en separatutstilling hun hadde ved California State College. På plakaten sto det: «Judy Gerowitz kvitter seg herved med alle navn påtvunget henne gjennom samfunnsmessig mannsdominans, og velger selv sitt eget navn: Judy Chicago.»[23] Dette var et viktig signal for å markere hennes nye posisjon som feminist.[24]

The Dinner Party (1974–1979)[rediger | rediger kilde]

The Dinner Party. Kunstinstallasjon av Chicago (1974–1979)
Detalj som viser to kuverter i The Dinner Party

Utdypende artikkel: The Dinner Party

Chicago studerte fortidens kvinner, spesielt kunstnere og diktere, på sin leting etter sin kvinneidentitet.[25] I årene 1974–1979 arbeidet hun på et av sine hovedverk, kunstinstallasjonen The Dinner Party, der hun har dekket til 39 av historiens kvinner på et stort trekantet bord. Installasjonen er utført i flere teknikker, fra broderi til keramikk. Opprinnelig var verket tenkt som en serie på 25 håndmalte porselenstallerkener, som skulle henge på veggen. Tittelen skulle være Twenty-five Women Who Were Eaten Alive, en referanse til måten kvinner var blitt svelget og usynliggjort på gjennom historien.[26]

Da hun bestemte seg for å plassere tallerknene som kuverter på et dekket bord, fikk hun assosiasjoner til Leonardo Da Vincis Nattverden, og moret seg med å tenke på at hun kanskje skulle lage en slags nytolkning av dette verket, sett fra et kvinnesynspunkt. Antallet kvinner det er dekket til på hver side av bordet, er 13, bevisst valgt ut fra antallet menn i Leonardos freske, og fordi det er 13 kvinner i en heksesirkel.[27]

Verket har vært hyllet og kritisert. Blant kritikerne er den afroamerikanske forfatteren Alice Walker, som mener Chicago har glemt de svarte kvinnene i kunsten.[25]

The International honor quilt[rediger | rediger kilde]

The international honor quilt

International honor quilt (internasjonal hedersquilt/heders-lappeteppe) er et quiltet teppe som er ment som en utvidelse av ideen bak The Dinner Party. Da The Dinner Party var utstilt i Houston i 1980, inviterte Judy Chicago og organisasjonen Through the flower (se egen seksjon nedenfor) quiltere til å levere trekantede quiltede arbeider, som til sammen skulle utgjøre et quiltet teppe til ære for kvinner som håndverkerne selv kunne velge Trekanten som form ble valgt for å gjenta The Dinner Partys ytre form, og fordi det er et gammelt tegn for kvinne og gudinne.

Ettersom de små trekantene til sammen skulle danne et hele, gjaldt visse regler for utformingen: Hver trekant skulle være likesidet, sidene skulle måle to fot. Langs kantene skulle man kunne lese navnet til personen eller institusjonen håndverkeren ønsket å hedre, opprinnelsessted og -land. Noen av trekantene er utført av profesjonelle quiltere, håndverkere eller kunstnere, men de aller fleste av de nærmere 600 arbeidene er laget av amatører. Det quiltede teppet fulgte The Dinner Party på turneer helt til dette fikk sin endelige plassering i 2007. Deretter var teppet del av Through the flowers arkiv. I 2013 ble The International honor quilt donert til University of Louisville, hvor det er tilgjengelig for forskning og studier.[28]

Birth Project (1980–1985)[rediger | rediger kilde]

Chicago reagerte på at fødsel så sjelden var gjengitt i vestlig kunst. Dette ville hun gjøre noe med, og i årene 1980–1985 skapte hun mange verk med tema skapelse og menneskets fødsel. Verkene ble utført, etter hennes design, i søm og broderi. Som for The Dinner Party engasjerte hun mange kvinner til dette, men mens kvinnene som arbeidet med The Dinner Party satt sammen og arbeidet, ble Birth Project-bildene sydd og brodert av kvinner rundt i USA, Canada og New Zealand.[29]

PowerPlay (1982–1987)[rediger | rediger kilde]

Under arbeidet med Birth Project, arbeidet Chicago også med et annet verk i sitt eget studio. Dette ble etterhvert en serie bilder som fikk tittelen Powerplay (=maktlek). Verket bestod av tegninger, malerier, vevde bilder og bronserelieffer. Chicago ønsket å utforske og synliggjøre hvordan et kritisk kvinnesyn på maskulinitet kunne arte seg, og hvordan tidligere definisjoner av makt hadde påvirket verden generelt og menn spesielt. Tankeprosessen bak Powerplay dreide seg mye om makt og maktesløshet, emner hun også hadde fokusert på tidligere. Disse tankene, og en voksende interesse for hennes egen jødiske identitet, førte til det neste store prosjektet: Holocaust Project.[30]

Holocaust Project (1985–1993)[rediger | rediger kilde]

I 1993 åpnet utstillingen Holocaust Project : From Darkness Into Light (= Holocaust-prosjektet : fra mørke til lys).[31] Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Chicago og hennes mann, fotografen Donald Woodman. Før åpningen hadde de, sammen med flere håndverkere og brukskunstnere, brukt åtte år på å utforske Holocaust og sin egen jødiske identitet.[32] Verket består av vevnader, store blyglassvinduer, og 13 bilder i en teknikk som kombinerer fotografi og maleri. I skriftlig materiale som ble publisert i forbindelse med Holocaust-prosjektet, skrev Chicago at de ønsket å omskape den jødiske erfaringen under Holocaust til kunst som er både forståelig og tilgjengelig.[33]

Øvrige verk (utvalg)[rediger | rediger kilde]

«White, Tomkins and Courage Grain Silo», Liverpool. (Høyre del av anlegget). Chicago skal utsmykke denne siloen sommeren 2017

Sommeren 2017 deltok Chicago i 50-årsfeiringen for The Beatles'-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Feiringen foregikk i Liverpool. 13 ulike kunstnere fra flere land ble engasjert til å bidra med verk basert på spor fra albumet. Chicago fikk tildelt «Fixing a Hole», og utsmykket den ene siden av en stor kornsilo, The «White Tomkins and Courage Grain Silo», Stanley Dock. Dette ble Chicagos hittil største maleri.[34]

Hennes kunst har også tidligere vært utstilt i Liverpool. I 2012 ble bildeserien Voices from The Song of Songs (utført 1997–1999) vist i utstillingsstedet «Black E». Verket var basert på Marcia Falks oversettelse av Høysangen fra Det gamle testamente.[35]

Utstillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Mange av Chicagos verk er store installasjoner, og dermed «utstillinger» i seg selv, men hun har deltatt både i tematiske samleutstillinger og hatt separatutstillinger som viser verk fra ulike perioder.

Hun hadde sin første soloutstilling i 1966 i det anerkjente Rolf Nelsons Gallery i Los Angeles.[36]

The Dinner Party er, fra 2007, permanent utstilt i Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art i Brooklyn Museum.[37]

Lærer og inspirator[rediger | rediger kilde]

Chicago er aktiv innenfor feministisk kunst i flere sammenhenger, ikke bare som utøvende kunstner.

Våren 1970 etablerte hun USAs første studieprogram for feministisk kunst, da hun ble engasjert som gjestelærer ved Fresno State College[38] for å undervise i et kunstemne bare for kvinner. Det første de 15 studentene og Chicago gjorde, var å leie og renovere en gammel bygning utenfor universitetets campus, for å kunne skape og diskutere sin kunst i et eget atelier, «uten mannlig innblanding». Chicago oppfordret studentene til å vise sine erfaringer som kvinner gjennom sin kunst. Dette var en ny og radikal måte å tenke på.

I 1971 ble hun invitert til å videreføre sin feministiske kunstundervisning ved en egen «kvinnelinje» som ble etablert dette året ved California Institute of the Arts. Hun takket ja, og samarbeidet der med Miriam Schapiro. Dette var en viktig milepæl for kvinnebevegelsen.[39]

Womanhouse[rediger | rediger kilde]

Forside av utstillingskatalogen for Womanhouse Judy Chicago t.h., Miriam Schapiro t.v.

I januar–februar 1972 organiserte Chicago og Schapiro en utstilling som er blitt omtalt som den første kvinnesentrerte kunstinstallasjonen. Sammen med de 21 kvinnene som var studenter ved deres kunstprogram, hadde de arbeidet i tre måneder med å renovere en falleferdig villa, og fylle den med feministiske kunstinstallasjoner og rom for performance. Utstillingen fikk navnet Womanhouse (=Kvinnehus), og inneholdt blant annet Chicagos «Menstruasjonsbaderom», Schapiro og Sherry Brodys «Dukkehus», Faith Wildings «Oppkastrom», blant andre ytterliggående beskrivelser av en kvinnes tilværelse.[25] På åpningsdagen var utstillingen kun tillatt for kvinner, deretter var den åpen for alle. Womanhouse vakte stor oppmerksomhet, og i løpet av den måneden den varte, ble den sett av rundt 10 000 besøkende. Johanna Demetrakas har dokumentert utstillingen i filmen Womanhouse, som blant annet har vært vist ved biennalen i Venezia.[40][41]

I 1973 etablerte Chicago, sammen med Sheila Levrant de Bretteville og Arlene Raven, the Woman's Building (= Kvinnebygningen), et kvinnelig kultursenter i Los Angeles. Her ble det organisert mange aktiviteter, og det oppstod flere kunstnergrupper. Senteret hadde et eget utdanningsprogram. Det ble holdt litteratur- og videokurs, kurs i visuell kunst, grafisk design og grafikk.[42] Senteret var spesielt opptatt av undervisning i plakatproduksjon. Målet med the Woman's Building var å knytte sammen den private og offentlige sfære. Kvinner skulle fortelle om sine erfaringer og offentliggjøre dem, for eksempel gjennom plakater. Senteret ble populært, og innen 1980 hadde det bygget opp et fullt utstyrt grafisk verksted som publiserte bøker, plakater og andre trykksaker.[43]

Chicago sluttet å undervise i 1974, for å arbeide med The Dinner Party.[44]

1999–[rediger | rediger kilde]

I 1999 tok hun opp igjen undervisning og aksepterte invitasjoner til å være artist in residence, oftest i samarbeid med sin mann, fotografen Donald Woodman.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Judy Chicago med et av sine egne malerier

I 1971 snakket Chicago med forfatteren Anaïs Nin om sitt dilemma når det gjaldt hvilken vei hun skulle velge videre. Nin oppfordret henne til å gjøre mer enn én ting, og foreslo at hun skulle skrive en bok der hun skisserte alle de mulige retningene hun så. Chicago trodde ikke hun kunne skrive, men fulgte rådet, og skrev det som ble hennes første selvbiografi: Through the Flower: My Struggle as a Woman Artist.[45] Et mål med boken var at den skulle være en håndbok for unge kvinnelige kunstnere, en hjelp i deres utvikling. Ved å dokumentere sin egne vanskeligheter, håpet hun å spare dem for strevet med å måtte «oppfinne hjulet på nytt». Hennes studier hadde vist henne at dette ble gjort igjen og igjen av kvinner, spesielt fordi de ikke hadde tilgang til erfaringer og prestasjoner gjort av tidligere tiders kvinner.[46]

Senere har hun skrevet flere bøker, om sin kunst; om andre kvinnelige kunstnere og om kunstutdanning. Hun har også illustrert andres tekster og skrevet og tegnet en bok om alle katter hun og mannen har hatt: Kitty City: A Feline Book of Hours.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Notes (1969). Katalog for separatutstilling ved Pasadena Art Museum
  • Through the Flower: My Struggle as a Woman Artist (1975)
  • The Dinner Party: A Symbol of our Heritage (1979)
  • Embroidering Our Heritage: The Dinner Party needlework, med Susan Hill (1980)
  • The Birth Project (1985)
  • Holocaust Project: From Darkness Into Light (1993)
  • Beyond the Flower: The Autobiography of a Feminist Artist (1997)
  • Women and art : contested territory, med Edward Lucie-Smith (1999)
  • Fragments from the Delta of Venus. Tekster av Anaïs Nin, illustrasjoner av Chicago (2004)
  • Kitty City: A Feline Book of Hours (2005)
  • Through the Flower: My Struggle as a Woman Artist (opptrykk, med nytt forord av Chicago) (2006)
  • The Dinner Party: from creation to preservation, med Donald Woodman (2006)
  • Frida Kahlo: Face to Face, med Frances Borzello (2010)
  • Women, Art an Society : a tribute to Virginia Woolf (2012)[47]
  • Institutional Time: A Critique of Studio Art Education (2014)
  • The Dinner Party: Restoring Women to History, med Arnold L. Lehman (forord); Jane F. Gerhard (medforfatter) (2014)

Hedersbevisninger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 2000 Æresdoktorat i «Humane Letters», Lehigh University, Bethlehem, PA
  • 2003 Æresdoktorat i kunst, Duke University, Durham, NC.[48]
  • 2004 Visionary Woman Award Utdeler: Moore College of Art & Design[49]
  • 2011 38th Governor's Award for Excellence in the Arts, Santa Fe, NM.[50]
  • 2012 Lifetime Achievement Award, Palm Springs Art Fair.[51]

Through the flower[rediger | rediger kilde]

Through the flower er en ideell feministisk kunstorganisasjon, oppkalt etter Chicagos første selvbiografi. Organisasjonen ble grunnlagt av Judy Chicago i 1978. Opprinnelig ble den stiftet for å administrere små og store donasjoner til The Dinner Party.[52] Senere er de konkrete oppgavene endret, men organisasjonens hovedmål er å utdanne og opplyse allmennheten om betydningen av kunst, og om kunstens makt når det gjelder å synliggjøre kvinners prestasjoner, noe av det samme som The Dinner Party gjør.[53]

Arkiver og digital formidling[rediger | rediger kilde]

Chicagos arkiv er i hovedsak avlevert til Schlesinger-biblioteket ved Radcliffe College.[54]

I 2011 donerte hun sin samling av bøker, tidsskrifter og annen dokumentasjon vedrørende feministisk kunstutdanning til Pennsylvania State University. Materialet utgjør en egen samling, The Judy Chicago Art Education Collection, og det er utviklet et eget nettsted for dialog og utvikling i tilknytning til arkivet.[55]

Organisasjonen «Through The Flower» har donert mer enn 2000 bøker til biblioteket ved University of New Mexicos campus i Valencia. Samlingen utgjør et forskningsbibliotek med bøker relatert til kvinner og kunst.[56]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk oversettelse: Jeg ble oppdratt med den holdningen at jeg kunne gjøre det jeg ønsket og realisere det potensialet jeg måtte ha
  2. ^ Chicago, Judy (7. mai 1971). «Woman as Artist». Everywoman 2 (18): 24. 
  3. ^ Chicagos første etternavn var Cohen, etter foreldrene. Deretter Gerowitz, som hun fikk gjennom sitt første ekteskap. I denne artikkelen brukes hennes endelige, selvvalgte navn Chicago også for perioden før hun tok dette
  4. ^ Levin (2007), s. 18
  5. ^ Levin (2007), s. 24
  6. ^ Krogvig (2013)
  7. ^ Levin (2007), s. 25
  8. ^ a b Levin (2007), s. 97
  9. ^ kort omtale av båtbyggerkurset Kurset, og sylindrene er også nevnt i tidslinjen på hennes nettsted judychicago.com
  10. ^ Levin (2007), s. 132
  11. ^ Levin (2007), s. 318–319
  12. ^ Levin (2007), s. 105
  13. ^ Levin (2007), s. 103
  14. ^ Levin (2007), s. 103–104
  15. ^ Engelsk=«Judy's cunts», se Levin (2007), s. 104
  16. ^ Levin (2007), s. 104
  17. ^ Brooklyn museum. Finn kilden annet sted i artikkelen!
  18. ^ Sitert på s. 178 i Levin (2007). Engelsk tekst: «I found my new ideas reflected in Shulamith Firestone's book, in which she talks about the birth of a true female art. I guess that's what we're doing, inventing a female art, a female art education, a female method of dealing with Reality, & the S.F. women artists have the clues for that art»
  19. ^ Hofsvang, Siv (1999), s. 14–16
  20. ^ Hofsvang (1999), s. 15
  21. ^ Engelsk originaltekst: «there seemed to be too many other artists named Cohen». Chicago Beyond the flower, s. 15. Sitert i Levin (2005), s. 311
  22. ^ Levin (2005), s. 312
  23. ^ engelsk: «Judy Gerowitz hereby divests herself of all names imposed upon her through male social dominance and freely chooses her own name Judy Chicago».
  24. ^ Collins (2006)
  25. ^ a b c Berg (1998), s. 116
  26. ^ Chicago, Judy (1979). The Dinner Party: A Symbol of Our Heritage (engelsk). New York: Anchor Books. s. 8. 
  27. ^ Brooklyn Museum om The Dinner Party
  28. ^ Through the flower om lappeteppet
  29. ^ Through the flowers informasjon om Birth Project
  30. ^ Jewish Virtual Library om Chicago
  31. ^ Through the flowers informasjon om kunstprosjektet
  32. ^ Levin (2007), s. 378–379
  33. ^ Opprinnelig, engelsk tekst, gjengitt i Levin (2007), s. 379: «transforming the Jewish experience of the Holocaust into art that is understandable and accessible»
  34. ^ om Chicagos verk i Liverpool
  35. ^ Black-E om utstillingen
  36. ^ «Judy Gerowitz, Rolf Nelson Gallery». Artforum (engelsk) (8): 14. 1966.  (Anmeldelse av utstillingen)
  37. ^ Brooklyn Museum om verket
  38. ^ Senere del av California State University
  39. ^ Dijk, Daniella van (1997). Jeanne d'Arc : vandreutstilling. Sørlandets kunstmuseum. 
  40. ^ Nettsted med kort informasjon om filmen
  41. ^ Det ligger utdrag fra filmen på YouTube, blant annet dette, lagt ut at Getty Research Institute
  42. ^ Nettsted med informasjon om Woman's Building
  43. ^ Hofsvang (1999), s. 44
  44. ^ Radcliffe Institute for Advanced Studies
  45. ^ Levin (2007), s. 182
  46. ^ Through the flower
  47. ^ Chicagos forelesning fra 1982. Publisert i forbindelse med utstillingen i Black-E, Liverpool, i 2012
  48. ^ Ro Gallery. Kort informasjon om æresdoktoratet
  49. ^ Moore College om prisen
  50. ^ Kort biografi med informasjon om tildelingen
  51. ^ om tildelingen
  52. ^ Levin (2007), s. 298
  53. ^ Fra organisasjonens nettsted
  54. ^ «Katalog over Chicagos arkiv». Arkivert fra originalen 27. juni 2017. Besøkt 22. mai 2017. 
  55. ^ Nettsted for The Judy Chicago Art Education Collection
  56. ^ Adair-Hodges, Erin (21.–27. mai 2009). «What's a feminist like you doing in a place like this?». Alibi (engelsk). ]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]