Alice Walker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alice Walker, oktober 2007

Alice Malsenior Walker (født 9. februar 1944) er en amerikansk forfatter, poet og politisk aktivist. Hun har skrevet både skjønnlitteratur og essayer om rase og rasisme, kjønn og kvinnepolitikk. Hun er mest kjent for sin kritikerroste roman The Color Purple (1982, oversatt til norsk Fargen bortenfor, 1984) som hun fikk Pulitzerprisen for.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Walker ble født i Eatonton i Georgia som den yngste av åtte barn til Willie Lee Walker og Minnie Lou Tallulah Grant. Hennes bestefar som var, i hennes egne ord, «fantastisk i matematikk, men en elendig bonde», tjente kun 300 dollar i året som moderne leilending ved å forpakte jord eid av andre og drev meieridrift. Hennes mor ga sitt bidrag til familien ved å arbeide som hushjelp.[1] Hun arbeidet 11 timer om dagen for 17 dollar i uken, noe som gjorde det mulig å sende Alice på gymnaset.[2]

Walkers foreldre, som levde under Jim Crow-lovene, motsatte seg sine landeiere som forventet at barna til svarte leilendinger skulle arbeide på markene mens de var små barn. En hvit plantasjeeier sa til henne at svarte folk hadde «ikke bruk for utdannelse». Minnie Lou Walker skal da ha svart at «Du har kanskje noen svarte barn et sted, men de lever ikke i dette huset.» Hennes mor plassert Alice i barneskolen allerede da hun var kun fire år gammel.[3]

Da Alice vokste opp i et hjem rik på muntlig tradisjon hørte hun på fortellinger fra sin bestefar (rollemodell for figuren «Mr.» i Purpurfargen), begynte Walker selv å skrive, svært privat, da hun var åtte år gammel. «Med min familie måtte jeg skjule ting,» har hun fortalt, «og jeg måtte holde på mye i mitt hode.»[4]

I 1952 ble Walker ved et uhell skadet i høyre øye ved et skudd fra en luftpistol avfyrt av en av hennes brødre.[5]Ettersom familien ikke hadde noen bil, var de ikke i stand til å frakte henne til sykehus for øyeblikkelig hjelp. Da de til sist kom fram til en lege en uke senere var hun blitt fullstendig blind på det skadete øyet.Da et lag med arrdannelse formet seg over øyet ble hun selvbevisst og smertefullt sky. Stirret på og tidvis ertet, følte hun seg som en utstøtt og vendt seg mot avsondret lesning og skriving av poesi. Da hun var 14 år ble arrdannelsen fjernet. Da hun senere som student holdt avslutningstalen var hun blitt stemt fram som den mest populære piken, men hun innså at hennes traumatiske skade hadde en viss verdi; den tillot henne å begynne «å virkelig se mennesker og ting, virkelige oppdage slektskap og lære å være tålmodig nok til å bry seg om hvordan de viste seg å være».[1]

Etter videregående skole begynte Walker på Spelman College i Atlanta på fullt stipendiat i 1961 og ble senere overført til Sarah Lawrence College i nærheten av New York og tok eksamen i 1965. Walker ble interessert i borgerrettsbevegelsen delvis grunnet innflytelsen fra aktivisten Howard Zinn, som var en av hennes professorer ved Spelman College. Ved å fortsatte sin aktivisme som hun deltok i løpet av sin tid på skolen, flyttet hun tilbake til sørstatene hvor hun ble involvert i med registrere stemmeberettige, drive kampanje for velferdsrettigheter og barneprogram i Mississippi.[6]

Aktivisme[rediger | rediger kilde]

Alice Walker ved Miami Book Fair International, 1989

Alice Walker hadde møtt Martin Luther King Jr. da hun var elev ved Spelman College i Atlanta tidlig på 1960-tallet. Walker har gitt æren for King for hennes beslutning om reise tilbake til sørstatene som aktivist for borgerrettighetsbevegelsen. Hun marsjert med hundre tusener av andre i august 1963 på den nå berømte marsjen mot Washington. Hun arbeidet også med frivillig arbeid å registrere svarte stemmeberettigede i Georgia og Mississippi.[7]

Den 8. mars 2003den internasjonale kvinnedagen, ved utbruddet av Irak-krigen, ble Alice Walker, Maxine Hong Kingston, forfatter av The Woman Warrior; og Terry Tempest Williams, forfatter av An Unspoken Hunger, arrestert sammen med 24 andre for å ha krysset en politisperring ved en demonstrasjon mot krigen utenfor Det hvite hus. Walker og 5000 aktivister assosiert med organisasjoner som Code Pink og Women for Peace marsjert fra Malcolm X Park i Washington DC til Det hvite hus hvor aktivistene omkranset presidentboligen. I et intervju med Democracy Now sa Walker at «Jeg var sammen med andre kvinner som tror at kvinner og barn i Irak er akkurat så kjære som kvinner og barn i våre familier, og at vi faktisk er en familie. Og så jeg følte at vi var i gang med å faktisk bombe oss selv.» Walker skrev om erfaringen i essayet «We Are the Ones We Have Been Waiting For».[8]

I november 2008 skrev Alice Walker et åpent brev til presidenten, «An Open Letter to Barack Obama», som ble utgitt på nettstedet Theroot.com. Walker adresserte den nyvalgte presidenten som «Bror Obama» og skrev at «Ser du har tatt din rette plass, basert alene på din visdom, utholdenhet og karakter, det er balsam for den trette kriger av håp, tidligere bare sunget om.»[9]

I november 2009 var Walker en av 50 signaturer på et brev som protesterte mot at Toronto internasjonale filmfestivals «By til by» hadde vektlagt filmmakere fra Israel, og hvor hun og de andre fordømte Israel som et «apartheidregime».[10]

I mars 2009 reiste Walker til Gaza sammen med en gruppe 60 andre kvinnelige aktivister fra antikrigsgruppen Code Pink som svar på Gaza-krigen. Deres hensikt var å gi støtte, møte andre og legge presse på Israel og Egypt for de åpnet grensene til Gaza. Hun planla å besøke Gaza på nytt i desember 2009 for å delta i frihetsmarsj.[11] Den 23. juni 2001 annonserte hun planer om å delta på en kommende flotilje til Gaza som forsøkte å bryte Israels marineblokade.[12] Hun uttalte at hun var bekymret for barna og at hun følte at «eldre» burde bringe «uansett hvilken forståelse og visdom som kan ha samlet i vår rimelige lange liv, vært vite til og deltatt i kampen mot undertrykkelse.»[13]

I et intervju i juni 2011 beskrev Walker både USA som Israel som «terroristorganisasjoner» og hevdet at «Når du terroriserer folk, når du gjør dem så redd for deg at de er mentalt og psykologisk skadet for livet, det er terrorisme.»[13]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

I 1965 møtte Alice Walker den jødiske borgerrettsadvokaten Melvyn Roseman Leventhal. De giftet seg den 17. mars 1967 i New York. Senere det samme året flyttet paret til Jackson i Mississippi hvor de ble «det første blandingsekteparet i Mississippi».[14][15] De ble plaget og truet av hvite, inkludert av Ku Klux Klan. Paret fikk en datter, Rebecca, i 1969. Walker beskrev henne i 2008 som «levende, pustende, virkeliggjøring av blandet rase av det nye Amerika som de forsøkte å smi sammen.»[14] Walker og hennes ektemann skilte seg fredelig i 1976.

Walker og hennes datter fikk etter hvert et kjølig forhold til hverandre som Rebecca har forklart som at hun følte at hun var mer av «et politisk symbol... enn en elsket datter.» Rebecca Walker utga en biografi, Black White and Jewish,[16] hvor hun uttrykte kompleksiteten av foreldrenes forhold og hennes barndom. Hun minnes sin tid som tenåring da moren trakk seg tilbake til sin skrivestue mens «jeg var etterlatt med penger for å kjøpe mat og levde på en diett av gatekjøkkenmat.» Etter at Rebecca fødte sin sønn Tenzin har hennes mor brutt all kontakt ettersom hun våget å «stille spørsmål ved hennes ideologi». Rebecca fikk siden erfare at hun var fjernet fra morens testamente til fordel for en fjern kusine.

[17][18]

På midten av 1990-tallet ble Walker romantisk involvert med sanger og låtskriver Tracy Chapman.[19]

I 2011 begynte filmatiseringen av Beauty in Truth, en dokumentarfilm om Walkers liv, regissert av Pratibha Parmar. Walker har også samarbeidet med Parmar med en debattbok om kjønnslemlestelse, Warrior Marks: Female Genital Mutilation and the Sexual Blinding of Women (1996).[20]

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Walkers første poesibok ble skrevet mens hun fortsatt gikk på Sarah Lawrence. Hun tok tid fra skrivingen mens hun arbeidet i Mississippi i borgerrettighetsbevegelsen, men gjenopptok skrivingen da hun ble med i redaksjonen av magasinet Ms. før hun flyttet til nordlige California på slutten av 1970-tallet. Hun fattet interesse for den glemte forfatteren Zora Neale Hurston da hun sammen med Charlotte D. Hunt gjenfant Hurtons umerkede grav i Florida. De to samarbeidet i få satt opp en en beskjeden gravstein.[21] Undersøkelsen førte til artikkelen «In Search of Zora Neale Hurston» (mars 1975) av Ms. Artikkelen førte til ny interesse for Hurstons forfatterskap og var i seg selv en inspirasjon for Walker. Gjenutgivelser av Hurstons forfatterskap sammenfalt med framveksten av andre svarte forfattere som Toni Morrison, Maya Angelou, og Walker selv. Deres verker har vært fokusert på den afroamerikanske erfaring i USA og striden med å bekjempe rasistiske fordommer.

I tillegg to hennes samlede noveller og poesi ble Walkers første roman, The Third Life of Grange Copeland, utgitt i 1970. I 1976 kom hennes andre roman ut, Meridian. Romanen handlet om aktivister som arbeidet i sørstatene under borgerrettighetsbevegelsen, og var en nær parallell til hennes eget liv og erfaringer.

I 1982 fikk Walker utgitt hennes mest kjente verk, romanen Purpurfargen (The Color Purple), som handlet om en ung, plaget, svart kvinne på bondelandet i Georgia som kjempet seg veg gjennom ikke bare den rasistiske hvite kulturen, men også den patriarkalske svarte kulturen. Hovedpersonen Celie går gjennom et hardt liv samtidig som hun er i stand til å se vakre ting og nyte dem. Bokens tittel, Purpurfargen, er et viktig symbol og likestilles med smerte og lidelser. Et oppbanket ansikt etter brutal vold endrer farge.

Boken ble en kommersiell suksess som ga gjenlyd og en bestselger. Romanen har også vært et hyppig mål for sensur, og den opptrer på 17. plass på den amerikanske bibliotekforeningens liste over de 100 mest utfordrende bøker på grunn av romanen tidvis eksplisitte innhold, særlig i form av skildringer av vold.[22]

Romanen ble filmatisert under samme tittel i 1985. Den ble regissert av Steven Spielberg, og hadde Whoopi Goldberg, Danny Glover og Oprah Winfrey i de viktigste rollene. I 2005 ble romanen også omgjort til en kritikerrost musikalBroadway. Stykket ble produsert av Scott Sanders, Quincy Jones, Harvey Weinstein, og Oprah Winfrey, sistnevnte var også investor i stykket.

Walker har skrevet en rekke andre romaner, blant annet The Temple of My Familiar og Possessing the Secret of Joy (som hadde flere figurer og etterkommere fra figurene i romanen Purpurfargen). Hun har utgitt en rekke samlinger med noveller, poesi og andre tekster. Hun uttrykker vanskelighetene og kampen til afroamerikanere, særlig kvinner, og deres liv i et rasistisk, sexistisk og voldelig samfunn. Hennes forfatterskap fokuserer også på fargete kvinners rolle i kulturen og i historien. Walker er en respektert figur i den liberalpolitiske samfunnet for hennes prinsipielle støtte til ukonvensjonelle og upopulære syn og oppfatninger.

Hennes noveller omfatter samlingen Everyday Use (1973) hvor hun behandler feminisme, rasisme og emner som unge svarte mennesker som forlater hjemmet og mister respekt for sine foreldres kultur.[23]

I 2007 ga Walker fra seg sine papirer, bestående av 122 bokser med manuskripter og annet arkivmateriell til Emory Universitys bibliotek for manuskripter og sjeldne bøker.[24] I tillegg til utkast for romaner som Purpurfargen, upubliserte dikt og manuskripter, og brevvekslinger med forlagsredaktører, et tidlig bearbeidelse av filmmanuset for Purpurfargen, studieplaner fra undervisninger hun har vært lærer, og brev fra fans. Samlingen inneholdt også en utklippsbok med poesi som Walker hadde samlet da hun var 15 år. Tittelen var «Dikt av barndomsdikterinne».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b World Authors 1995-2000, 2003. Biography Reference Bank database.
  2. ^ Walker, Alice (6. mai 2010): «Alice Walker». The Tavis Smiley Show. The Smiley Group, Inc.
  3. ^ White, Evelyn C. (2004): Alice Walker: A Life. New York, New York: W.W. Norton & Company. ss. 14–15.
  4. ^ Gussow, Mel (26. desember 2000): «Once Again, Alice Walker Is Ready to Embrace Her Freedom to Change». The New York Times: seksjon E, s.1.
  5. ^ «Beauty: When the Other Dancer is the Self» (PDF), Kingsberry, 2006
  6. ^ On Finding Your Bliss. Intervju med Evelyn C. White, oktober 1998
  7. ^ «Democracy Now», intervju med Alice Walker, avskrift og lydfil hos «Inner Light in A time of darkness»
  8. ^ Pressemelding: «Notable Women Arrested Protesting Against the War with Iraq»
  9. ^ «Open Letter to Obama»
  10. ^ Brown, Barry (5. september 2009): «Toronto film festival ignites anti-Israel boycott», Washington Post
  11. ^ «Gaza Freedom March»
  12. ^ Urquhart, Conal (26. juni 2011): «Israel accused of trying to intimidate Gaza flotilla journalists», The Guardian
  13. ^ a b Zeliger, Robert (23. juni 2011): «Interview with Alice Walker», Foreign Policy; se også Alice Walker: «Why I'm sailing to Gaza», CNN
  14. ^ a b Driscoll, Margarette (4. mai 2008): «The day feminist icon Alice Walker resigned as my mother», The Sunday Times
  15. ^ «Inner Light in a Time of Darkness: A Conversation with Author and Poet Alice Walker». Democracy Now! 17. november 2006.
  16. ^ «Black White and Jewish», Rebecca Walkers nettsted
  17. ^ Walker, Rebecca (23. mai 2008): «How my mother's fanatical views tore us apart», Daily Mail
  18. ^ Driscoll, Margarette (4. mai 2008): «The day feminist icon Alice Walker resigned as my mother», The Sunday Times
  19. ^ Wajid, Sara (15. desember 2006): «No retreat», The Guardian
  20. ^ «Lesbian filmmaker Pratibha Parmar is working on an Alice Walker documentary», After Ellen 24. februar 2011
  21. ^ Walker, Alice (1997): «Anything We Love Can Be Saved: A Writer's Activism», The Women's Press Ltd,
  22. ^ «The 100 Most Frequently Challenged Books of 2000–2009». American Library Association.
  23. ^ Walker, Alice (1994): «Everyday Use», Perrine's Literature: Structure, Sound, and Sense, Comp. Thomas R. Arp. New York: Harcourt Brace College, ss. 90-97
  24. ^ Justice, Elaine (18. desember 2007): «Alice Walker Places Her Archive at Emory», Emory University News

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner og novellesamlinger

  • The Third Life of Grange Copeland (1970)
  • In Love and Trouble: Stories of Black Women (1973)
  • Meridian (1976)
  • The Color Purple (1982)
  • You Can't Keep a Good Woman Down: Stories (1982)
  • To Hell With Dying (1988)
  • The Temple of My Familiar (1989)
  • Finding the Green Stone (1991)
  • Possessing the Secret of Joy (1992)
  • The Complete Stories (1994)
  • By The Light of My Father's Smile (1998)
  • The Way Forward Is with a Broken Heart (2000)
  • Now Is The Time to Open Your Heart (2005)
  • Devil's My Enemy (2008)
  • Everyday Use (1973) Korte fortellinger, essayer, intervjuer

Poesisamlinger

  • Once (1968)
  • Revolutionary Petunias and Other Poems (1973)
  • Good Night, Willie Lee, I'll See You in the Morning (1979)
  • Horses Make a Landscape Look More Beautiful (1985)
  • Her Blue Body Everything We Know: Earthling Poems (1991)
  • Absolute Trust in the Goodness of the Earth (2003)
  • A Poem Traveled Down My Arm: Poems And Drawings (2003)
  • Collected Poems (2005)
  • Poem at Thirty-Nine

Poesisamlinger

  • Once (1968)
  • Revolutionary Petunias and Other Poems (1973)
  • Good Night, Willie Lee, I'll See You in the Morning (1979)
  • Horses Make a Landscape Look More Beautiful (1985)
  • Her Blue Body Everything We Know: Earthling Poems (1991)
  • Absolute Trust in the Goodness of the Earth (2003)
  • A Poem Traveled Down My Arm: Poems And Drawings (2003)
  • Collected Poems (2005)
  • Poem at Thirty-Nine

Oversettelser til norsk (utvalg)

  • Meridian (oversatt av Per Malde), 1982
  • Fargen bortenfor (oversatt av Isak Rogde), 1984
  • Oppbrudd : skrivende kvinner over hele verden, (antologi) 1985
  • Masker og rytmer : afroamerikanske dikt 1960-1985 (antologi, gjendiktet av Olav Angell), 1987
  • Min følgesvenns tempel (oversatt av Isak Rogde), 1989
  • Et landskap blir vakrere med hester (gjendiktet av Olav Angell), 1989
  • Gledens hemmelighet (oversatt av Isak Rogde), 1995
  • I lyset fra min fars smil (oversatt av Isak Rogde), 1999

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]