Protagoras

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Protagoras (gresk: Πρωταγόρας) (ca. 490 f.Kr. – 420 f.Kr.)[1] var førsokratisk gresk filosof og av Platon oppgitt som en av sofistene («vismenn», «lærere mot betaling»). I Platons dialog Protagoras blir han rost for å oppfunnet rollen som en profesjonell sofist, eller lærer av fortreffelighet eller dyd. Han var en kjent lærer av retorikk, som han underviste i flere greske byer og i sørlige Italia. Han er også antatt å ha skapt en rekke betydelige kontroverser i antikken ved hans utsagn om at mennesket er målstokken for alle ting. Denne ideen var svært revolusjonær for tiden og gikk imot andre filosofiske doktriner som hevdet at universet var basert på noe som var objektivt og utenfor menneskelig innflytelse.

Protagoras er den eldste sofist, svært kjent og beundret, og hans indirekte innflytelse var stor gjennom gjendrivelser av hans meninger. Ingen av hans skrifter er blitt bevart, men en del fragmenter finnes, men på grunn av analyser av de skrifter som omtales av andre forfattere er det minst tre setninger som antas å være direkte sitater, blant annet det som er nevnt over.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Protagoras ble født i Abdera i Trakia. I henhold til den romerske forfatteren Aulus Gellius hadde han først livnært seg som dørvakt, men en dag ble han sett av filosofen Demokrit da han bar en last med små stykker med tre knyttet sammen med en kort favn. Demokrit oppdaget at Protagoras hadde knyttet lasten til seg selv med slik en perfekt geometrisk nøyaktighet at det avslørte at han var matematisk anlagt. Av den grunn tok Demokrit ham til sin egen husholdning og lærte ham filosofi.[3]

I Platons tekst Protagoras hvor han opptrer i selskap med Sokrates, Prodikos, og Hippias, hevder han at han er gammel nok til å være dem alle. Dette antyder en dato som ikke er senere enn 490 f.Kr. I dialogen Menon (91e) er det sagt at han døde da han var rundt 70 år etter å ha praktisert som sofist i 40 år. Hans død må da være antatt å ha skjedde en gang rundt 420 f.Kr. Han var velkjent i Athen og ble en venn av statsmannen Perikles.[4]

Plutark henviser til en fortelling hvor de to tilbrakte en hel dag med å diskutere et interessant punkt ved lovlig ansvar som antagelig involverte et mer filosofisk spørsmål om årsaksforhold: [5] «I en atletisk kappestrid hadde en mann ved et uhell blitt truffet og drept av et kastespyd. Skulle hans død tilskrives kastespydet selv, til mannen som kastet det, eller de myndigheter som var ansvarlig for lekenes atferd?»[6]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Protagoras var også kjent som en lærer som adresserte emner knyttet til dyd og det politiske liv. Han var særlig involvert i spørsmålet om hvorvidt dyd kunne bli lært, et vanlig emne på 400-tallets Hellas f.Kr. (og relatert til dagens lesere via Platons dialoger). Framfor at lærere skulle tilby spesiell, praktisk undervisning i retorikk eller å snakke offentlig, forsøkte Protagoras å formulere en fornuftsbegrunnet forståelse på e svært generelt nivå innenfor et omfattende rekkevidde av menneskelige fenomen (eksempelvis språk og utdannelse). Han synes også å ha hatt en interesse i korrekt bruk av ord (et emne mer assosiert med hans sofistkollega Prodikos).

Hans mest kjente sitat er «Mennesket er målestokken for alle ting: av tingene slik de er, at de er, og av alle som er ikke, at de ikke er.»[7] Som i mange fragmenter av førsokratene, har denne frasen blitt bevart uten den nødvendige kontekst, og dens mening er derfor åpen for tolkning. Imidlertid er bruken av ordet «χρήματα» isteden for det generelle ordet «όντα» (eksistenser, enheter) antyder at Protagoras refererte til ting som var brukt av eller på en måte var relatert til mennesker. Det utgjør en stor forskjell i meningen av hans aforisme. Eiendeler, eiendommer, sosiale enheter, ideer, følelser, bedømmelser og lignende er unektelig «χρήματα» og derav har sin opprinnelse i det menneskelig sinn. Imidlertid har Protagoras aldri antydet at mennesket må være målestokken for bevegelsen til stjernene, de voksende stjernene eller aktiviteten til vulkaner. Slik syn, sammen med hans syn på gudene, ble betraktet som nedbrytende av den samtidige politiske elite. Som mange moderne tenkere tilskrev Platon relativisme til Protagoras og benyttet hans forgjengeres lære som et folie for sin egen forpliktelse til objektive og oversanselige virkeligheter og verdier, særlig de som er relatert til hans aristokratiske bakgrunn. Hans mest betydelig innsats (via ordene til Sokrates) er å overbevise sine samtidige at dyd («αρετή») er en gave fra gudene, som er noe man enten har eller ikke har, og at ingen sofist kan undervise i dyd til folk som ikke allerede besitter det. Platon tilskriver Protagoras en tidlig form av fenomenalisme (det syn at vi bare kan ha kunnskap om fenomenene, det vil si om det som viser seg for oss, eksempelvis gjennom sansning og erfaring, og ikke om «den egentlige virkelighet).[8] i hva som er eller opptrer for et enkeltmenneske som sant eller virkelig for denne. Det er åpenbart i Platons dialog Theaetetus at Protagoras forklarer at en del av slike kontroversielle syn må resultere fra et sykt legeme eller sinn. Han betoner at selv om alle syn kan opptre som like sant (og kanskje burde bli respektert likt) er bestemt ikke av lik tyngde. En kan være nyttig og fordelaktig for person som har den mens en annen kan vise seg å være skadelig. Derav er sofisten her for å lære studenten hvordan å skille mellom dem, det vil si å undervise i dydene eller fortreffelighet.

Bokbål-fortellingen[rediger | rediger kilde]

I henhold til Diogenes Laertios var det overfor nevnte agnostiske posisjonen som Protagoras fremmet, skapte raseri og fikk athenerne til å forvise ham fra byen, og alle kopier av boken ble samlet inn og brent på markedsplassen. Dette er også nevnt Cicero.[9] Den engelske klassisisten John Burnet har derimot sin tvil om denne fortellingen da både Diogenes Laertios og Cicero skrev flere hundre år senere og ingen slik forfølgelse av Protagoras er nevnt av samtidige som gir omfattende referanser til filosofen.[10] Burnet merker seg at selv om noen kopier av Protagoras' bok ble brent hadde nok av dem overlevd til å bli kjent og diskutert i det påfølgende århundret, selv om ingen har overlevd fram til i dag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Guthrie, W. K. C. ((1977)): The Sophists. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-09666-9., s. 262–263.
  2. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 72, 74
  3. ^ Aulus Gellius. «Noctes Atticae». Bok V. iii.
  4. ^ O'Sullivan, Neil (1995): "Pericles and Protagoras". Greece & Rome, Vol. 42 (1): 15-23
  5. ^ Guthrie, s. 263.
  6. ^ Plutarch. «Pericles». Lives, s. 36.
  7. ^ (80B1 DK). Dette sitatet er en oppsummering i Platons Theaetetus, seksjon 152a. Sextus Empiricus (Adv. math. 7.60) gir et direkte sitat: πάντων χρημάτων μέτρον ἐστὶν ἄνθρωπος, τῶν μὲν ὄντων ὡς ἔστιν, τῶν δὲ οὐκ ὄντων ὡς οὐκ ἔστιν. Denne oversettelsen, «Mennesket er målestokken» har blitt kjent i Vest-Europa, Protagoras gir et generelt utsagn, ikke om menn, slik det kan misforstås i engelsk oversettelse, men om mennesker (hans ord er anthrōpos).
  8. ^ Phenomenology, Philosophy and Phenomenological Research 3 (1942), s. 88: "Phenomenalism is as old as Protagoras."
  9. ^ Cicero, de Natura Deorum, 1.23.6
  10. ^ Burnet, John (1914): Greek Philosophy: From Thales to Plato

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]