Inge Krokrygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Inge I Krokrygg»)
Inge I Krokrygg
Konge av Norge
Inge skal ha blitt vanfør etter at han som barn ble såret i slaget ved Minne i 1137
Fødtca 1134/1135
Norge
Død4. februar 1161
Bjørvika
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Embete
Ektefelleikke kjent
FarHarald Gille
MorIngerid Ragnvaldsdatter
Søsken
8 oppføringer
Brigida Haraldsdatter
Margaret Haraldsdatter
Magnus Haraldsson
Øystein Haraldsson
Sigurd Munn
Magnus Henriksson
Orm Ivarsson
Maria Haraldsdatter
Barnangivelig Jon Kuvlung (død 1188) og Sigurd Brenner
NasjonalitetNorge
GravlagtHallvardskatedralen
Annet navnInge Haraldsson
Regjeringstid1136–1161
Inge Krokrygg på Commons

Inge Krokrygg[1] (norrønt: Ingi kryppill) (født ca. 1134/1135, død 4. februar 1161) var konge av Norge, som Inge I av Norge fra 1136 til 1161.

Inge var ektefødt sønn av kong Harald Gille og den svenskfødte dronningen Ingrid Ragnvaldsdatter, og ble som to- eller treåring kåret til konge på Borgartinget etter kong Haralds død i desember 1136. Han nedkjempet og overlevde sine to halvbrødre Sigurd Munn og Øystein Haraldsson, men levde selv i skyggen av sin rådgiver Gregorius Dagsson – som døde tidligere det året da også Krokrygg døde. Kongen døde i kamp mot Håkon Herdebreids menn, på isen utenfor Oslo i Slaget ved Ekeberg i 1161.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Kildene til Inges liv er hovedsakelig Haraldssønnenes saga og Håkon Herdebreis saga i Snorres Heimskringla. Han er også nevnt i Magnus Blindes og Harald Gilles saga. Sagaene i Heimskringla er de eneste som omhandler hele livet hans. Forfatteren av Fagerskinna skrev også om Inge, men sagaen har en lakune der den siste delen av livet hans forventes å bli omtalt.[2] Det samme gjelder Morkinskinna, hvis siste saga er «Sagaen om Inge og brødrene hans», men sagaen slutter midt i en setning etter drapet på Inges bror Øystein.[3] Inge omtales også i to vers av kvadet Nóregs konungatal.[4]

Tilnavn[rediger | rediger kilde]

Tilnavnet skal ha spilt hen på at han var vanfør. Noen har ment at han hadde pukkelrygg. Ifølge tradisjonen skal han ha vært med i slaget ved Minne som 2-åring, plassert i en sekk, båret av lendmannen Tjostolv Ålesson. Denne sekken ble truffet av en pil, og barnekongen ble skadet for livet.[5] Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus hadde imidlertid en annen forklaring på Inges vanførhet. Han mente at Inge ble skadet fordi ammen hans var uforsiktig og mistet ham i gulvet, slik at han knakk ryggen.[6]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge, tegning av Erik Werenskiold.
Kong Inge forliker Erling Skakke og Gregorius, tegning av Erik Werenskiold. Erling Skakke og Gregorius Dagsson var Inge Krokryggs fremste menn, men det var flere konflikter lendmennene i mellom, og Inge måtte megle.

Som lite barn ble Inge satt til fostring hos Åmunde Gyrdsson i Viken. Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba forgjeves om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Noe senere tok Sigurd livet av kongen mens han sov hos frillen Tora, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[7] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på Øretinget. Samtidig sørget Ingerid for at Inge (da kanskje 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[8] kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Inge ble båret i krig mot Sigurd og Magnus allerede ved slaget ved Minne i 1137, og skal der ha fått de skader som preget ham resten av livet.[9] Senere beseiret de to kongsbrødrenes hærstyrker Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge;[10] sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre kongene skulle møtes i Bergen i 1155, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept før Øystein rakk å komme til byen. To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids uenighet og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge i et slag på isen utenfor Oslo i 1161.[11] Sagaskriverne legger skylden for striden på Øystein og Sigurd, som i 1155 planla å avsette Inge fordi de mente han ikke hadde helse til å være konge. Men mellom linjene kan vi lese at Gregorius' uforsonlig holdning i konflikten må ta en del av skylden.[12] Sammen med Gregorius ble den senere kongsfaren Erling Skakke en av Inges nærmeste menn.[13]

Annet[rediger | rediger kilde]

I Heimskringla[14] beskrives Inge slik: «Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og brystet. Han var blid og vennlig med sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med landsstyringen; han var vel likt blant almuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tilnavnet Krokrygg er en moderne form. På norrønt kalles han kropp eller kryppill; Peder Claussøn Friis brukte formen krogbag. Ref.: Edv. Bull. «Inge Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 6. 1934
  2. ^ Fagerskinna, kap. 102. Dette kapittelet er ufullstendig.
  3. ^ Morkinskinna: Saga Inga ok bræðra hans s. 237
  4. ^ Noregs konungatal, str. 65-66
  5. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 2
  6. ^ Saxo, Fjortende bog (Valdemar den store): 194
  7. ^ "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f
  8. ^ "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004
  9. ^ «Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar Kong Inge i kjortelposen mens slaget sto på, og at han gikk under merket med ham. [...] Folk sier at da fikk kong inge den vanhelse som han alltid hadde siden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde». Haraldssønnenes saga, kap 2. Saxo hevder imidlertid, ifølge Bull, at «hans vanførhet skyldtes uomenksomhet av en amme»
  10. ^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrevet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
  11. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 16-17
  12. ^ «Sagaskriverne legger skylden»; to setninger lånt fra: Bente Opheim. «Inge I Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 5. 2002
  13. ^ Edvard Bull oppsummerer kongens liv: «hverken ved drapet på kong Sigurd i 1155, eller på kong Eystein i 1157, eller ved kampen mot Håkon Herdebreid merker vi i nevneverdig grad Inges personlighet; det er grupper av høvdinger, i de senere årene særlig Gregorius Dagsson og Erling Skakke, som gjør sig gjeldende, og neppe en eneste gang er det råd å se kongens personlige inngripen, selv om den nok antydes i sagaenes anekdoter» Bull, samme sted.
  14. ^ Haraldssønnenes saga, kap 21
Forgjenger:
 Harald IV Gille  		Konge av Norge
(med Sigurd Munn)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(med Sigurd Munn og Magnus Blinde)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(med Sigurd Munn)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(med Sigurd Munn og Øystein Haraldsson)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(med Øystein Haraldsson)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(alene)
 Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 -  		Konge av Norge
(med Håkon Herdebrei)
 Etterfølger:
 Håkon II Herdebrei
Magnus V Erlingsson 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Inge Krokrygg – stamtavle i tre generasjoner
Inge Krokrygg Far:
Harald IV Gille 		Farfar:
Magnus III Berrføtt 		Farfars far:
Olav Kyrre
Farfars mor:
Tora Jonsdotter
Farmor:
(?) 		Farmors far:
(?)
Farmors mor:
(?)
Mor:
Ingrid Ragnvaldsdatter 		Morfar:
Ragnvald Knaphövde 		Morfars far:
kanskje Inge Stenkilsson den eldre
Morfars mor:
kanskje Helena Torildsdatter
Mormor:
(?) 		Mormors far:
(?)
Mormors mor:
(?)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Inge_Krokrygg&oldid=21956053»