Gregorius Dagsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Gregorius Dagsson (død 1161) var en norsk høvding i borgerkrigstiden.

Han var sønn av Dag Eilivsson, som grunnla Gimsøy kloster, og gjennom moren var han beslektet med Giskeætten. Søsteren Baugeid var abbedisse ved klosteret.[1] En annen søster, Borghild, var gift med Kåre kongsbror, sammødre halvbror av kong Olav Magnusson.[2] Gregorius var en av de fremste lendmennene i sin tid, og bodde på gården Bratsberg i Grenland. Da han hadde påkalt seg kong Sigurd Munns vrede, gikk han over til kongens bror Inge Krokrygg, og ble en av dennes sterkeste støtter i de følgende urolighetene, da Inges brødre, Sigurd og Øystein Haraldsson slo seg sammen for å berøve ham hans del av riket. Inge var sterkt funksjonshemmet, og lot høvdingene (deriblant Gregorius) rå for det meste av landsstyringen.[3] Inges bror Øystein forsøkte å ta Gregorius til fange, men Gregorius klarte å rømme, og Øystein brente gården hans.[4]

Gregorius vendte seg først mot Sigurd og fikk ham drept i Bergen i 1155, og da Øystein ville hevne drapet, overrumplet Gregorius ham noen år senere ved Foss i Ranrike, hvor Øystein falt. Da Sigurd Munns sønn Håkon Herdebrei senere tok kongsnavn, var Gregorius en av førerne for den hæren som slo ham ved Konghelle i 1159. Men da han med få menn ville angripe Håkons bønder i nærheten av Uddevalla i januar 1161, ble han drept. Liket ble gravlagt i Gimsøy kloster.[5]

Gregorius ble i «Gerhard Schønings våpenbok» [6] fra sist på 1700-tallet, påstått å ha hatt et våpenskjold, uten at dette er bekreftet i kilder fra middelalderen. Påstanden finnes ikke i Iver Hirtzholms våpenbok fra 1600-tallet. Antakelig er våpenet en forveksling med våpenet til sysselmannen i Skien, Stig Håkonsson, som er kjent fra 1335.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga s. 647 (kapittel 14)
  2. ^ Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga s. 606 (kapittel 13)
  3. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga s. 626 (kapittel 22)
  4. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga s. 633 (kapittel 29-30)
  5. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga s. 647 (kapittel 14)
  6. ^ Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013 sidene 80-81, 164-165 og 251-252. Samme våpen, navn og tekst finnes i et håndskrift fra Oluf Bang (død 1783): «En gammel fortegnelse på den norske adel». Våpenet er også med under navnet Orm Dagson i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind I, København 1787, side 109.
  7. ^ H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950, segl nr. 274 og Stigs farfar, baronen Tore Håkonsson, med samme skjold i segl nr. 27 fra 1303.


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Cappelen: «Ikke Gregorius Dagsson», Våpenbrevet nr. 94 mars 2015, Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015. Artikkelen justert i Ætt og Annet nr. 96, Grenland Ættehistorielag, Skien 2015, side 37-38
  • Johan Marius Setsaas: «Schønings våpenbok: Til glede og bekymring», Genealogen nr. 2/2014, Oslo 2014, side 45-51
  • Nordisk familjebok. Uggleupplagan. Bd. 10 (1909), «Gregorius Dagssön» [1]
  • Snorre: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldeldal, Oslo 1979