Gregorius Dagsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Gregorius Dagsson
Død1161
Gravlagt Gimsøy kloster
Far Dag Eilivsson
Mor Ragnhild Skoftesdatter
Søsken Baugeid Dagsdatter
Nasjonalitet Norge

Gregorius Dagsson (død 1161) var en norsk høvding i borgerkrigstiden.

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge, tegning av Erik Werenskiold. Gregorius Dagsson var lendmann for kong Inge Krokrygg, og Snorre forteller i Haraldssønnenes saga at Gregorius og Inges mor Ingerid Ragnvaldsdatter forsøkte å styre den vanføre kongen.

Han var sønn av Dag Eilivsson, som grunnla Gimsøy kloster, og gjennom moren var han beslektet med Giskeætten. Søsteren Baugeid var abbedisse ved klosteret.[1] En annen søster, Borghild, var gift med Kåre kongsbror, sammødre halvbror av kong Olav Magnusson.[2] Gregorius var en av de fremste lendmennene i sin tid, og bodde på gården Bratsberg i Grenland. Da han hadde påkalt seg kong Sigurd Munns vrede, gikk han over til kongens bror Inge Krokrygg, og ble en av dennes sterkeste støtter i de følgende urolighetene, da Inges brødre, Sigurd og Øystein Haraldsson slo seg sammen for å berøve ham hans del av riket. Inge var sterkt funksjonshemmet, og lot høvdingene (deriblant Gregorius) rå for det meste av landsstyringen.[3] Inges bror Øystein forsøkte å ta Gregorius til fange, men Gregorius klarte å rømme, og Øystein brente gården hans.[4]

Gregorius vendte seg først mot Sigurd og fikk ham drept i Bergen i 1155, og da Øystein ville hevne drapet, overrumplet Gregorius ham noen år senere ved Foss i Ranrike, hvor Øystein falt. Da Sigurd Munns sønn Håkon Herdebrei senere tok kongsnavn, var Gregorius en av førerne for den hæren som slo ham ved Konghelle i 1159. Men da han med få menn ville angripe Håkons bønder i nærheten av Uddevalla i januar 1161, ble han drept. Liket ble gravlagt i Gimsøy kloster.[5]

Gregorius ble i «Gerhard Schønings våpenbok» [6] fra sist på 1700-tallet, påstått å ha hatt et våpenskjold, uten at dette er bekreftet i kilder fra middelalderen. Påstanden finnes ikke i Iver Hirtzholms våpenbok fra 1600-tallet. Antakelig er våpenet en forveksling med våpenet til sysselmannen i Skien, Stig Håkonsson, som er kjent fra 1335.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga s. 647 (kapittel 14)
  2. ^ Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga s. 606 (kapittel 13)
  3. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga s. 626 (kapittel 22)
  4. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga s. 633 (kapittel 29-30)
  5. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga s. 647 (kapittel 14)
  6. ^ Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013 sidene 80-81, 164-165 og 251-252. Samme våpen, navn og tekst finnes i et håndskrift fra Oluf Bang (død 1783): «En gammel fortegnelse på den norske adel». Våpenet er også med under navnet Orm Dagson i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind I, København 1787, side 109.
  7. ^ H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950, segl nr. 274 og Stigs farfar, baronen Tore Håkonsson, med samme skjold i segl nr. 27 fra 1303.

Litteratur[rediger | rediger kilde]