Slaget ved Ekeberg
| Slaget ved Ekeberg | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Borgerkrigstiden | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Kong Inge Krokrygg | Kong Håkon Herdebrei | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kong Inge Krokrygg og Orm Ivarsson Kongsbror | Kong Håkon Herdebrei | ||||||
| Styrker | |||||||
| Førti hundre mann, 4800 mann | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Kong Inge, Gudbrand Skavhoggsson, Simon Skalp, Hallvard Hikre og flere andre | Ukjent, skal ha vært mange, men flest av Inges menn | ||||||
Slaget ved Ekeberg stod 4. februar 1161 på isen under Ekeberg utenfor Oslo. De stridende partene var kong Inge Haraldsson Krokrygg og nevøen Håkon Herdebrei. Dette var i borgerkrigstiden i Norge. Slaget endte med at kong Inge falt, og er beskrevet i Snorres Håkon Herdebreis saga.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kong Inge var en av tre brødre som alle var konger. Inges menn greide å drepe sine brødre, Øystein og Sigurd, men så dukket en ny rival opp i form av Sigurds sønn Håkon Herdebrei. Håkons menn drepte Gregorius Dagsson, kong Inges fremste lendmann og rådgiver.[1] På grunn av Inges dårlige helse - han var lam i en fot og hadde pukkelrygg - var det Gregorius som tok de fleste avgjørelsene.[2] Da drapet på Gregorius skjedde, var Inge i Oslo. Da han fikk høre om Gregorius' død, ønsket han å hevne sin lendmann og gode venn. Snorre lar Inge uttale følgende replikk: «Nå kan jeg love det ene at jeg vil fare mot Håkon, og da skal ett av to hende: enten skal jeg få min bane, eller jeg skal felle Håkon og hans menn.»[3]
Slaget[rediger | rediger kilde]
Om kvelden den 3. februar fikk Inge bud om at Håkon og mennene hans var i Oslo, og han tilkalte hæren. Ifølge Snorre skal han ha hatt førti hundre mann.[4] Mennene hans mente at Inge ikke burde være med i slaget, siden han hadde dårlig helse, men Inge nektet å høre på dette. Natt til 4. februar kom en av kong Inges speidere og fortalte at Håkon og mennene hans var på vei innover isen.[5]
Kong Inge dro da ut på isen med hele hæren. Den ene fylkingarmen vendte ut mot Trælaborg (Ekeberg), og den andre ut mot Nonneseter. Blant Inges menn var hans sammødre halvbror Orm Ivarsson, Simon Skalp, Jon Sveinsson og Gudrød, som var konge på Sudrøyene. Da hæren til Håkon kom mot Inges menn, gjorde Jon og Gudrød tegn til fiendens hær og lot dem vite hvor de stod. Etter dette sviket rømte Gudrød sammen med femten hundre mann, og Jon og en stor flokk menn med ham gikk over til Håkons hær og kjempet sammen med dem. Nå var Inges hær i mindretall, og mennene hans bad ham om å ta en hest og ri opp på Romerike for å hente mer folk. Dette ville ikke Inge, og Snorre tillegger ham følgende siste ord: «Jeg har holdt mange slag, stundom med størst hær og stundom med minst. Det har vært min største lykke at jeg aldri har kommet på flukt. Gud får rå for mitt liv, hvor langt det skal bli, men på flukt kommer jeg aldri.»[6]
Etter at Gudrød og Jon og alle mennene med dem hadde gått ut av fylkingen, var Inges hær oppløst i små flokker. Da det var blitt nesten dag, kom Håkons menn frem til Inges merke, og Inge ble drept. Broren Orm fortsatte slaget, og vant stor respekt for dette, men måtte til slutt flykte. Orm skulle holde bryllup to dager etter slaget, men Håkons menn tok all bryllupskosten og flere andre verdisaker.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Håkon Herdebreis saga, kap. 14
- ^ Snorre, Haraldssønnenes saga, kap. 21-22
- ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 15
- ^ Førti hundre - altså 4000 - blir i moderne regnemåte 4800, fordi «hundre» i middelalderen var et «storhundre», altså 120.
- ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 16
- ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 17
- ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap 18
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Snorre Sturlasson, Haraldssønnenes saga, Håkon Herdebreis saga. I: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979