Harry Elmer Barnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harry Elmer Barnes
Født15. juni 1889[1]Rediger på Wikidata
Auburn[2]
Død26. aug. 1968Rediger på Wikidata (79 år)
Malibu
BeskjeftigelseSosiolog, moderne historiker, historiker, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedColumbia University
NasjonalitetUSA

Harry Elmer Barnes (født 15. juni 1889, død 25. august 1968) var en amerikansk historiker, i sin tid beskrevet av Anthony Gregory som en «progressiv som hadde en del klassisk-liberale impulser»,[3] men Barnes ble senere kjent og beryktet i 1950-årene som en Holocaust-benekter.

Barnes var en skribent som benyttet sin omfattende lesning og gode hukommelse til å sette sammen store kvanta av informasjon og presentere fortellinger som skulle være «anvendelig» for hans lesere. Han utga mer enn 30 bøker, 100 essayer og 600 artikler og bokomtaler, noe som gjorde ham til en av de mest profilerte forfattere innenfor samfunnsvitenskapene i mellomkrigstiden.[4]

Barnes underviste i historie ved Columbia University fra 1918 til 1929. Deretter arbeidet hans som en frilansforfatter og tidvis som hjelpeprofessor ved mindre skoler. Via hans posisjon ved Columbia og hans omfattende virksomhet som skribent ble Barnes en tid meget vel ansett som historiker. I 1950-årene mistet han sin prominente stilling på grunn av sine synspunkter på Holocaust og forestillinger om politiske konspirasjon knyttet til begge verdenskrigene.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigsårene[rediger | rediger kilde]

Barnes tok sin doktorgrad ved Columbia i 1918 i historie med en undersøkelse av pønologiens historie (straffelære). Han underviste i årene 1918-1941 om samtidige hendelser og nyere historie.[5] Under den første verdenskrig hadde Barnes vært en sterk tilhenger av den amerikanske krigsdeltagelsen, men hans antityske propaganda ble avvist av Nasjonalstyret for historisk tjeneste[6] som beskrev den som «altfor voldelig for å være akseptabel».[7]

Etter krigen tok Barnes' politisk syn en baklengs salto, og han ble i like stor grad en tilhenger av Tyskland som han tidligere hadde vært en motstander.[7][8] Han begynte å uttrykke oppfatningen om at USA hadde kjempet på feil side under krigen.[8] På 1920-tallet fremmet Barnes oppfatningen om Tyskland ikke var ansvarlig for utbruddet av krigen i 1914, men var isteden offer for de alliertes aggresjon.[7] Barnes' forskning på årsakene for den første verdenskrig på 1920-tallet ble i rikelig grad finansiert av det tyske utenriksdepartementet.[9] I 1926 utga Barnes The Genesis of the World War som argumenterte at den første verdenskrig var et resultat av en fransk-russisk sammensvergelse for å ødelegge Tyskland.[10] Den tyske regjeringen var så fornøyd med Barnes' bok om at Tyskland var et uskyldig offer for den første verdenskrig at de skaffet gratis kopier av hans artikler og bøker som ble spredt til tyske ambassader verden over.[9] De fleste tyske historikere på 1920-tallet vurderte Barnes mer som propagandaforfatter med appell til massene framfor et akademisk publikum, men den høyreekstreme historikeren Hans Herzfeld kalte Barnes' bok for «et dokument i kampen mot tesen om skylden for krigen viss edle ånd ikke kan bli verdsatt nok.» I 1926 skrev den amerikanske historikeren Bernadotte Schmitt om boken at «Det må bli sagt at herr Barnes' bok unnlater å være en objektiv og vitenskapelig analyse...»[11] I 1969 karakteriserte den britiske historikeren A. J. P. Taylor boken for «den mest fullkomment absurde pro-tyske» redegjørelse for årsakene til krigen i 1914.[12]

Mot slutten av 1930-tallet framsto Barnes som en ledende isolasjonist og tyskvennlig som motsatt seg at USA involverte seg i krig i utlandet.[13] Da USA gikk inn i den andre verdenskrig på de allierte side, argumenterte Barnes at Adolf Hitler ikke ville gå i krig mot USA og at president Franklin D. Roosevelt hadde bevist framprovosert angrepet på Pearl Harbor.[13] I 1940 sluttet avisen New York World-Telegram å trykke Barnes' ukentlige spalte i avisen. Barnes protesterte ved å hevde at det skyldtes en konspirasjon mot ham som involverte britiske etterretningsvesen, banken J.P. Morgan & Co., og alle jødiske butikkeiere i New York City, og truet deretter avisen om at de ville tape annonseinntekter.[14]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Barnes økende grad skingrende i sin skriving, noe som fremmedgjorde mange og gjorde det vanskelig for ham å bli publisert.[13] Det meste av han utgitt etter krigen ble publisert selv.[13] I særdeleshet hevdet han at en historisk tåkelegging hadde dekket over de virkelige årsakene til den andre verdenskrig.[13] I en pamflett fra 1947, «The Struggle Against The Historical Blackout», hevdet han at «hoffhistorikere» undertrykte at Hitler var den mest «fornuftige» lederen i verden i 1939, og at Frankrikes statsminister Édouard Daladier ønsket å begå en aggresjon mot Tyskland, støttet av den renkefulle og uærlige britiske statsminister Neville Chamberlain og den amerikanske president Franklin D. Roosevelt.[15] I den samme pamfletten hevdet Barnes at som en del av en bakvaskelseskampanje mot Tyskland, hadde de allierte regjeringene forfalsket anklager mot tyske krigsforbrytelser som landet ikke hadde begått.[15]

I 1948 skrev Barnes at Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt, «støttet av bestemte pressgrupper» var årsaken til utbruddet av krigen i 1939.[16] I et brev i 1950 beskrev Barnes tysk utenrikspolitikk i 1939 som «den mest ansvarlige av dem alle.»[15]

I 1955 møtte Barnes før første gang sin meningsfelle David Hoggan, og han spilte en nøkkelrolle i å hjelpe Hoggan med å utvikle dennes doktorgradsavhandling fra 1948, The Breakdown of German-Polish Relations in 1939, foruten hans bok fra 1961, Der erzwungene Krieg, som hovedsakelig la skylden på Storbritannia og Polen for den andre verdenskrig.[17] I sin selvpubliserte pamflett forfulgte Barnes den samme påstanden videre ved å hevde at lidelsene til etniske tyskere som ble utvist fra Tsjekkoslovakia og Polen etter krigen var «opplagt langt mer fryktelig og langvarig enn de til jødene som etter sigende ble utryddet i stort antall av nazistene.»[18]

I pamfletten «Revisionism and Brainwashing» fra 1962 hevdet Barnes at det var en mangel på motstand mot «historiene om grusomheter og andre fordringsløse injurier om den tyske nasjonalkarakter og oppførsel.»[19]. Han skrev videre at i henhold til hans syn var manglet det å påpeke at «grusomhetene til de allierte var mer brutale, smertefulle, dødelige og tallrike enn de mest ekstreme anklagene mot tyskerne.»[20] På denne tiden begynte Barnes å sitere den franske Holocaust-benekter Paul Rassinier, som Barnes beskrev som en «distingvert fransk historiker» som hadde avslørt «overdrivelsene om grusomheter».[20] I 1964 møttes Barnes og Rassinier og ble venner, og som et resultat oversatte han Rassiniers bok The Drama Of the European Jews til engelsk; den ble utgitt av et antisemittisk forlag kalt Liberty Bell.[18]

Ved å bruke Rassinier som kilde, hevdet Barnes at Tyskland var et offer for aggresjon både i 1914 og i 1939, og at Holocaust, det organiserte folkemordet av jøder og andre grupper av det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig, var kun propaganda for å rettferdiggjøre en aggresjonskrig mot Tyskland.[20] Barnes hevdet at for å kunne rettferdiggjøre grusomhetene og ondskapen i den andre verdenskrig, gjorde de allierte nazistene til en «syndebukk» for deres egne misgjerninger.[21] Det var to falske påstander om den andre verdenskrig, hevdet Barnes, den ene at Tyskland begynte krigen i 1939, og den andre at de gjennomførte Holocaust.[21] I Barnes' mening ble Hitler feilaktig gjort ansvarlig for krigen og deretter også for hele utryddelsen av jødene, ettersom det ikke begynte før en betydelig tid etter krigsutbruddet.[21] «Teorien», som han kalte det, at et stort antall jøder ble utryddet «på uttrykkelig ordre fra Hitler».[21]

Barnes gjentok sine påstander på nytt og nytt i ulike publikasjoner. I hans essay fra 1966, «Revisionism: A Key to Peace», var «grusomhetene til de allierte» langt flere og verre enn de til Nazi-Tyskland.[22] I hans pamflett fra 1967, «The Public Stake in Revisionism», videreførte han påstandene om den historiske «tåkeleggingen» angående krigen ved at den ble kvalt som et resultat av rettssaken mot Adolf Eichmann.[22] Antallet fanger som ble drept i konsentrasjonsleirer var «påstander», og hevdet at «hoffhistorikere» fabrikkerte fortellinger om tyske forbrytelser mot menneskeheten.[23] Barnes angrep ofte Vest-Tyskland for å ha bedt om unnskyldning for utryddelsen av jødene under Holocaust. Han skrev at den vesttyske regjeringen burde utfordre den «urettmessige» kjennelsen og «falske dogmer» om den andre verdenskrig.[23] Videre uttalte han stadig at jødene hevdet at de hadde vært ofre for antisemittisme gjennom århundrene, noe han mente var falsk. De som utfordret dette synet ble urettmessig stemplet som antisemitter.[24]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Teologen Deborah Lipstadts avhandling Denying the Holocaust fra 1993 knytter Barnes som hovedforbindelsen mellom revisjonismen i 1920-årene (det vil si omvurderingen av Tysklands ansvar for den første verdenskrig) og framkomsten av Holocaust-benektelse i 1950-tallet (ved å argumentere at massemordet på jøder enten ikke hadde skjedd eller at antallet drepte var bevisst overdrevet av allierte og jødene). Lipstadt hevder at den tyske regjeringen i mellomkrigstiden aktivt støttet og fremmet Barnes' forutinntatte og ensidige meninger, mens etterkrigstidens vesttyske regjering aksepterte nasjonalt ansvar for Holocaust. Det innebar at Barnes i etterkrigstiden ikke fikk tysk støtte, men måtte alliere seg med amerikanske og europeiske antisemitter og fanatikere. Forskeren Lucy Dawidowicz, som også har studert Barnes, er enig i konklusjonen.

Det er klart at Barnes' forfatterskap spriker i flere retninger. Hans renommé ved hans død var svekket som følge av endrede tider og publikasjoner som hadde svekket hans stilling.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Genesis of the World War and Introduction to the Problem of War Guilt (1926) ISBN 0403001404
  • In Quest of Truth and Justice. Debunking the War Guilty Myth (1928)
  • World Politics in Modern Civilisation. The Contribution of Nationalism, Capitalism and Militarism to Human Culture and International Anarchy (1930)
  • The Struggle Against Historical Blackout (1947)
  • Was Roosevelt Pushed Into War by Popular Demand in 1941? (1952)
  • Pearl Harbor After a Quarter Century (Left and Right) ISBN 0911038957
  • Blasting the Historical Blackout. Professor A.J.P. Taylor's «The Origin of The Second World War». Its Nature, Reliability, Shortcomings and Implications (1962)
  • Revisionism and Brainwashing (1963)
  • Die deutsche Kriegsschuldfrage Eine Rechtfertigung David L. Hoggans (1964)
  • Perpetual War for Perpetual Peace: A Critical Examination of the Foreign Policy on Franklin Delano Roosevelt ISBN 0939484013
  • Revisionism : A Key to Peace and Other Essays (Cato Paper Ser., No. 12) ISBN 0932790186
  • Learned Cruisader. Pearl Harbor after a Quarter of Century (1968).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6862r3k, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.pdfarchive.info[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gregory, Anthony (2010): «American History’s Forbidden Truths»: review of Thaddeus Russell, A Renegade History of the United States, New York: Free Press, hos LewRockwell.com
  4. ^ Doenecke, Justus D. (1975): «Harry Elmer Barnes: Prophet of a 'Usable' Past» i: History Teacher, 8#2, s. 265–276
  5. ^ a b Goddard, Arthur, red. (1968): Harry Elmer Barnes, Learned Crusader
  6. ^ National Board for Historical Service
  7. ^ a b c Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 67.
  8. ^ a b Mombauer, Annika (2002): The Origins of the First World War, s. 86.
  9. ^ a b Herwig, Holger (1987): «Clio Deceived: Patriotic Self-Censorship in Germany after the Great War», s. 26
  10. ^ Mombauer, Annika (2002): The Origins of the First World War, s. 86–87.
  11. ^ Mombauer, Annika (2002): The Origins of the First World War, s. 103.
  12. ^ Taylor, A. J. P. (1969): War by Time-Table, MacDonald Press: London, s. 126.
  13. ^ a b c d e Dawidowicz, Lucy (1980): «Lies About the Holocaust», s. 32.
  14. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 81.
  15. ^ a b c Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 68-69.
  16. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 70.
  17. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 71.
  18. ^ a b Dawidowicz, Lucy (1980): «Lies About the Holocaust», s. 33.
  19. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 73-74.
  20. ^ a b c Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 74.
  21. ^ a b c d Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 75.
  22. ^ a b Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 76.
  23. ^ a b Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 78.
  24. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, s. 81–82.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory, Free Press: New York, ISBN 0-02-919235-8.
  • Dawidowicz, Lucy (1980): «Lies About the Holocaust», s. 31–37 fra Commentary, Volume 70, Issue #6, Desember 1980; opptrykket s. 84–100 i What Is The Use of Jewish History?: Essays, redigert og med innledning av Neal Kozodoy, New York: Schocken Books, 1992.
  • Doenecke, Justus D. (Feb. 1975): «Harry Elmer Barnes: Prophet of a 'Usable' Past» i: The History Teacher, vol. 8, no. 2, s. 265–276. I JSTOR.
  • Mombauer, Annika (2002): The Origins of the First World War, London: Pearson.
  • Herwig, Holger (1987): «Clio Deceived: Patriotic Self-Censorship in Germany after the Great War» i: International Security, volume 12, no 2 (Høsten 1987), s. 5–44.
  • Goddard, Arthur, red. (1968): Harry Elmer Barnes, Learned Crusader: The New History in Action. Colorado Springs: Ralph Myles Publisher.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harry_Elmer_Barnes&oldid=23085426»