Hans-Jürgen Stumpff
| Hans-Jürgen Stumpff | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. juni 1889[1] Kołobrzeg | ||
| Død | 9. mars 1968[1] (78 år) Frankfurt | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Bad Godesberg sentrale gravlund[2] | ||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors | ||
| Troskap |  Tyske keiserriket til 1918  Weimarrepublikken til 1933 Nazi-Tyskland til 1945 | ||
| Våpenart | Luftwaffe, Hæren (Wehrmacht), Den tyske keiserlige hær | ||
| Tjenestetid | 1907–1945 | ||
| Militær grad | Generaloberst, generaloberst | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Luftwaffe | ||
| Deltok i | Første verdenskrig Andre verdenskrig | ||
Hans-Jürgen Stumpff (født 15. juni 1889 i Kolberg, død 9. mars 1968 i Frankfurt am Main) var en tysk general i det tyske flyvåpenet Luftwaffe under andre verdenskrig og sjef for Luftflotte 5 i Norge fra mai 1940 til november 1943.[3] Han kjempet i hæren under første verdenskrig og ble deretter overført til Reichswehr.
Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]
Stumpff ble født i Kolberg og gikk inn den tyske hæren, i Brandenburgisches Grenadierregiment Nr. 12 som menig i 1907. I 1908 ble han utnevnt til løytnant og ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han i generalstaben. Ved slutten av krigen hadde Stumpff blitt forfremmet til kaptein.
I mellomkrigstiden, under Weimarrepublikken, tjenestegjorde Stumpff i Reichswehrministerium (forsvarsministeriet).
Luftwaffe[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Den 1. september 1933 ble Hans-Jürgen Stumpff, som oberstløytnant, sjef for personellavdelingen i Luftwaffe. Etter at Luftwaffe ble legalt (Tyskland hadde etter Versaillestraktaten ikke lov til å ha et flyvåpen) ble Stumpff stabssjef fra 1. juni 1937, en stilling han hadde inntil 1. januar 1939. Stumpff ble utnevnt til general i 1938. Han hadde bakgrunn fra administrativt arbeid og hadde aldri fløyet selv, og var avhengig av folk i staben i alle flytekniske spørsmål.[4] Stumpff blir beskrevet som den dyktig administrator.[3]
Under andre verdenskrig kommanderte Stumpff i noen måneder først Luftflotte 1, fra 10. mai 1940 til 27. november 1943 ledet han Luftflotte 5, som var stasjonert i Norge og Danmark. Han overtak kommandoen etter general Erhard Milch.[4] Den 19. juli 1940 ble han forfremmet til generaloberst.[trenger referanse] I august 1940 sendte Stumpff sine fly mot flyplasser og flyfabrikker i Nordøst-England mellom Tynemouth og Yorkshire. Flyene ble oppdaget av britisk radar 1 time før de nådde frem og RAF satte inn motangrep. Stumpff mistet den dagen 20 % av sine bombefly og syv Me-110.[5] Dette var eneste gang fly fra Luftflotte 5 deltok i angrep på Storbritannia.[6]
I 1941 opprettet han hovedkvarter på gården Strømsbukt ved Høybuktmoen.[4] Ifølge krigsleksikonet hadde Luftflotte 5 hovedkvarter i Kemi, Finland, fra 1941. Josef Kammhuber overtok som kommandant for Luftflotte 5 5. november 1943.[3] Stumpff foreslo i mars 1942 å bruke Svalbard som base for angrep mot konvoiene til Murmansk. Hitler avviste forslaget med begrunnelse at det manglet styrker til en slik ekspedisjon. Hitler tok i mai 1942 på nytt opp saken og ba Hermann Göring vurdere mulighetene, uten at det ble noe av.[7] Stumpff brydde seg lite om den politiske siden av okkupasjonen av Norge.[8]
I januar 1944 ble Stumpff Luftwaffenbefehlshaber Mitte, senere benevnt som Luftflotte Reich og var ansvarlig for forsvaret av Tyskland mot allierte bombefly.[9] Den 9. mai 1945 var Stumpff tilstede som representant for Luftwaffe (i Robert Ritter von Greims sted) ved undertegnelsen av Tysklands betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general Wilhelm Keitel).[4][10][11] Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01.[12]
Etter krigen ble han stilt for en britisk militærdomstol anklaget for ikke å ha beskyttet nedskutte flygere mot vold fra lokalbefolkningen. Han ble frikjent og løslatt i 1947.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001588, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ww2gravestone.com, besøkt 19. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490.
- ^ a b c d Fløtten, Finn (1993). Festung Kirkenes: okkupasjon og frigjøring av Sør-Varanger. Bjørnevatn: Kirsten Jochimsen. ISBN 8299296218.
- ^ Mosley, Leonard (1979). Slaget om Storbritannia. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488.
- ^ Liddell Hart, B.H. (1971). Den annen verdenskrig. [Oslo]: Cappelen.
- ^ Greve, Tim (1926-1986) (1985). Verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 65. ISBN 8203111440.
- ^ Skodvin, Magne (1956). Striden om okkupasjonsstyret i Norge: fram til 25. september 1940. Oslo: Det norske samlaget.
- ^ Mæsel, Knut (1982). Luftkrigen over Sørlandet: hva skjedde når flyalarmen gikk?. Kristiansand: Fædrelandsvennen : i samarbeid med Vest-Agder fylkeskulturstyre.
- ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488.
- ^ Kershaw, Ian (2010). Hitler. Penguin.
- ^ Tucker, Spencer C. (2016). World War II: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO.
- Fødsler i 1889
- Dødsfall i 1968
- Personer fra Kołobrzeg
- Tyske generaler
- Tyskere fra første verdenskrig
- Tyskere fra andre verdenskrig
- Personer tilknyttet det tredje rike
- Mottakere av Jernkorset (1914)
- Mottakere av Jernkorsets ridderkors
- Tyske krigsfanger under andre verdenskrig
- Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)
- Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Wehrmacht)
- Tyske arméoffiserer
- Tyske flyvåpenoffiserer