Hans-Jürgen Stumpff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans-Jürgen Stumpff
Laukka 6510.jpg
Tysklands kapitulasjon, Stumpff foran til venstre
Født15. juni 1889
Kołobrzeg
Død9. mars 1968
Frankfurt am Main
Gravlagt Bad Godesberg sentrale gravlund
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors
TroskapKeiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Nazi-Tyskland Nazi-Tyskland til 1945
VåpenartLuftwaffe
Tjenestetid19071945
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Weimarrepublikken Reichswehr
Weimarrepublikkens flagg Luftwaffe
KommandoerLuftflotte 5[1]
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Hans-Jürgen Stumpff (født 15. juni 1889 i Kolberg, død 9. mars 1968 i Frankfurt am Main) var en tysk offiser og er mest kjent som general i det tyske flyvåpenet Luftwaffe under andre verdenskrig, blant annet som sjef for Luftflotte 5 i Norge fra mai 1940 til november 1943.[2]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Stumpff ble født i Kolberg og gikk inn den tyske hæren, i Brandenburgisches Grenadierregiment Nr. 12 som menig i 1907. I 1908 ble han utnevnt til løytnant og ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han i generalstaben. Ved slutten av krigen hadde Stumpff blitt forfremmet til kaptein.

I mellomkrigstiden, under Weimarrepublikken, tjenestegjorde Stumpff i Reichswehrministerium (forsvarsministeriet).

Luftwaffe[rediger | rediger kilde]

Foran fra venstre: Stumpff, Nikolaus von Falkenhorst, Josef Terboven, Wilhelm Redieß og Vidkun Quisling. Førergarden står oppstilt til høyre i bildet. Oslo, september 1942.

Den 1. september 1933 ble Hans-Jürgen Stumpff, som oberstløytnant, sjef for personellavdelingen i Luftwaffe. Etter at Luftwaffe ble legalt (Tyskland hadde etter Versaillestraktaten ikke lov til å ha et flyvåpen) ble Stumpff stabssjef fra 1. juni 1937, en stilling han hadde inntil 1. januar 1939. Stumpff ble utnevnt til general i 1938. Han hadde bakgrunn fra administrativt arbeid og hadde aldri fløyet selv, og var avhengig av folk i staben i alle flytekniske spørsmål.[3] Stumpff blir beskrevet som den dyktig administrator.[2]

Stumpff undertegner Tysklands kapitulasjon, Karlshorst natt til 9. mai 1945, i nærvær av sovjetiske offiserer.

Under andre verdenskrig kommanderte Stumpff i noen måneder først Luftflotte 1, fra 10. mai 1940 til 27. november 1943 ledet han Luftflotte 5, som var stasjonert i Norge og Danmark. Han overtak kommandoen etter general Erhard Milch.[3] Den 19. juli 1940 ble han forfremmet til generaloberst.[trenger referanse] I august 1940 sendte Stumpff sine fly mot flyplasser og flyfabrikker i Nordøst-England mellom Tynemouth og Yorkshire. Flyene ble oppdaget av britisk radar 1 time før de nådde frem og RAF satte inn motangrep. Stumpff mistet den dagen 20 % av sine bombefly og syv Me-110.[4] Dette var eneste gang fly fra Luftflotte 5 deltok i angrep på Storbritannia.[5]

I 1941 opprettet han hovedkvarter på gården Strømsbukt ved Høybuktmoen.[3] Ifølge krigsleksikonet hadde Luftflotte 5 hovedkvarter i Kemi, Finland, fra 1941. Josef Kammhuber overtok som kommandant for Luftflotte 5 5. november 1943.[2] Stumpff foreslo i mars 1942 å bruke Svalbard som base for angrep mot konvoiene til Murmansk. Hitler avviste forslaget med begrunnelse at det manglet styrker til en slik ekspedisjon. Hitler tok i mai 1942 på nytt opp saken og ba Hermann Göring vurdere mulighetene, uten at det ble noe av.[6] Stumpff brydde seg lite om den politiske siden av okkupasjonen av Norge.[7]

I januar 1944 ble Stumpff Luftwaffenbefehlshaber Mitte, senere benevnt som Luftflotte Reich og var ansvarlig for forsvaret av Tyskland mot allierte bombefly.[8] Den 9. mai 1945 var Stumpff tilstede som representant for Luftwaffe (i Robert Ritter von Greims sted) ved undertegnelsen av Tysklands betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general Wilhelm Keitel).[3][9][10] Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01.[11]

Etter krigen ble han stilt for en britisk militærdomstol anklaget for ikke å ha beskyttet nedskutte flygere mot vold fra lokalbefolkningen. Han ble frikjent og løslatt i 1947.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.asisbiz.com/Luftwaffe/lfl4.html.
  2. ^ a b c d Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  3. ^ a b c d Fløtten, Finn (1993). Festung Kirkenes: okkupasjon og frigjøring av Sør-Varanger. Bjørnevatn: Kirsten Jochimsen. ISBN 8299296218. 
  4. ^ Mosley, Leonard (1979). Slaget om Storbritannia. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  5. ^ Liddell Hart, B.H. (1971). Den annen verdenskrig. [Oslo]: Cappelen. 
  6. ^ Greve, Tim (1926-1986) (1985). Verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 65. ISBN 8203111440. 
  7. ^ Skodvin, Magne (1956). Striden om okkupasjonsstyret i Norge: fram til 25. september 1940. Oslo: Det norske samlaget. 
  8. ^ Mæsel, Knut (1982). Luftkrigen over Sørlandet: hva skjedde når flyalarmen gikk?. Kristiansand: Fædrelandsvennen : i samarbeid med Vest-Agder fylkeskulturstyre. 
  9. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  10. ^ Kershaw, Ian (2010). Hitler. Penguin. 
  11. ^ Tucker, Spencer C. (2016). World War II: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO.