Hans Edvard Wisløff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra H. E. Wisløff)
Hopp til: navigasjon, søk
Hans Edvard Wisløff
Hans Edvard Wisløff (cropped).jpg
Hans Edvard Wisløff i 1963
Født10. mai 1902
Moss
Død14. september 1969 (67 år)
Bodø
Utdannet ved Det teologiske menighetsfakultet
Beskjeftigelse Prest, biskop
NasjonalitetNorge

Hans Edvard Wisløff (født 10. mai 1902 i Moss, død 14. september 1969 i Bodø) var en norsk teolog og forfatter som i 1959 ble biskop i Sør-Hålogaland bispedømme. Han var sønn av Johan Martin Wisløff og fetter til Carl Fredrik Wisløff.

Wisløff ble cand.theol. ved Det teologiske menighetsfakultet, Oslo i 1926. Han tjenestegjorde i forskjellige menigheter i Osloområdet, blant annet som hjelpeprest i Oppegård (1926 til 1932), småkirkeprest i Tøyenkirken, res. kap i Trefoldighet og som sokneprest i Markus menighet. Han var også generalsekretær i Indremisjonsselskapet, og redaktør av deres blad For fattig og rik fra 1945 til 1954.

Han var biskop i Den norske kirkes bispedømme Sør-Hålogaland fra 1959 til 1969.

Hjelpeprest i Oppegård[rediger | rediger kilde]

Kolbotn kirke, bygget i Wisløffs prestetid der

Hans Edvard Wisløff fikk i desember 1926 sin første prestestilling som hjelpeprest i Oppegård, som da var anneks under Nesodden. Han bosatte seg på Kolbotn våren 1927. I tiden her er han kjent som den som startet det første menighetsbladet i Follo, som kom ut med første nummer 15. desember 1928 og ble distribuert av frivillige 10 ganger i året. Han ble i Oppegård til 14. oktober 1932. I denne tiden var det ikke egen kirke på Kolbotn, så man brukte bedehuset Heimen som interimskirke. Dette bedehuset var opprinnelig en møbelfabrikk som Indremisjonen kjøpte i 1921, og som Hans Edvard Wisløffs far, generalsekretær Johan M. Wisløff sammen med prost Nils Alstrup Dahl hadde innviet til bedehus og interimskirke samme år.

Prest i Tøyenkirken[rediger | rediger kilde]

Hans Edvard Wisløff etterfulgte Ragnar Forbech som prest i Tøienkirken fra oktober 1932. Den ble kalt småkirke og hadde hatt legendariske Michael Hertzberg som sin første prest, denne kirken som er blitt kalt Norges første arbeidskirke. Hertzberg hadde satt i gang et omfattende sosialt arbeid, Wisløff var mer en evangelist i sin arbeidsform. I hans tid var det store vekkelser i flere menigheter i Oslo, også i Tøyenkirken. Mange av de som la ned mye arbeid her, bodde på andre steder i byen, men begynte å gå i menigheten på grunn av prestens forkynnelse. Dette kunne føre til at andre trakk seg unna når troskollektivet ble for dominerende, sier professor Knut Lundeby i boka Troskollektivet. En studie i folkekirkens oppløsning i Norge. (Universitetsforlaget 1987). Han forteller også at Wisløff engasjerte folk til å dele ut menighetsbladet i bydelen. Men menigheten var så liten og det var så mange som ville være med på denne aktiviteten, at til slutt hadde de nesten bare en oppgang hver.

Residerende kapellan i Trefoldighet[rediger | rediger kilde]

Trefoldighetskirken i Oslo, hovedstadens største kirke

I 1940 ble H.E. Wisløff utnevnt til res. kap. i Trefoldighets menighet i Oslo sentrum. Dette var den menigheten som Indremisjonsselskapets hovedkontor i Staffeldts gate hørte inn under. Hans kontakt med organisasjonen ble sterk, ikke bare fordi han var sønn til den aldrende generalsekretæren, men også fordi han skrev en rekke artikler i For Fattig og Rik. I de årene han hadde tjeneste her, pågikk andre verdenskrig, og fra 1942 la prestene ned sine embeter. H.E. Wisløff, som var landsstyreformann i Den norske Santalmisjon og via det vervet var blitt valgt til leder i Organisasjonenes Fellesråd, ble medlem av Kristent Samråd, som var en gruppe på sju menn som organiserte og ledet kirkekampen. Han var også medlem av Den midlertidige kirkeledelse, som etter 1942 hadde ledet Den norske kirke etter at denne hadde nektet å gå inn under nazistisk styre.

Trefoldighetskirken er Oslos største kirke. Wisløff var en predikant som samlet fulle hus i det store kirkerommet, akkuart som han hadde gjort i Tøyenkirken. Da han ble nektet å bruke kirken, flyttet han gudstjenestene til Indremisjonsselskapets bibelskole og fortsatte der til han ble forvist fra Oslo og måtte bo i Moss, noe som gjorde det vanskelig for ham å gjennomføre prestetjenesten i Trefoldighet.

Generalsekretær i Indremisjonsselskapet[rediger | rediger kilde]

Indremisjonsselskapets Hus

Fra 1945 til 31. august 1954 var Wisløff generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Han overtok stillingen etter sin far, Johan M. Wisløff, på bakgrunn av et enstemmig kall fra selskapets hovedstyre under forutsetning av at det bare skulle være for en kort periode. Men det ble nesten 10 år i Indremisjonsselskapets Hus i Staffeldts gate 4 i Oslo sentrum. I den samme tiden var han også redaktør for organisasjonens blad For Fattig og Rik. Han var mye ute og reiste, men skjøttet også administrasjonen ved hovedkontoret med det som i ettertid er blitt kalt «mønstergyldig orden».

Sokneprest i Markus menighet[rediger | rediger kilde]

H.E. Wisløff ble utnevnt til sokneprest i Markus menighet i Oslo i 1954, og tjenestegjorde der fram til han ble biskop i Sør-Hålogaland bispedømme i 1959.

Biskop i Bodø[rediger | rediger kilde]

Før Wisløff ble utnevnt til biskop i Bodø, hadde han vært på tale som biskop hele 7 ganger. Protokollkomiteen i Stortinget oppsummerer dette etter at han heller ikke ble biskop i Agder i 1957:

«Komiteen vil imidlertid henlede oppmerksomheten på at H.E. Wisløff nå har vært på tale hele 7 ganger ved bispevalg, 2 ganger har han stått som nr. 5 i stemmetall, 1 gang som nr. 4, 2 ganger som nr. 3, 1 gang som nr. 2 og en gang som nr. 1.»

Men mot slutten av 1959 ble det en realitet, han ble ordinert til biskop av biskop Johannes Smemo i Oslo domkirke 13. desember 1959 og overtok embetet 25. januar 1969.

Kirkeinnvielser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Wisløff var en populær forfatter av andakts- og bønnebøker. Han har skrevet flere bøker; noen av dem er bare små hefter, men svært mange av hans bøker er kommet i en rekke opplag. Mest utbredt er Stille stunder på veien hjem, som hadde solgt i 130 000 eksemplarer til 2004 og som kom i nytt opplag i 2006.

  • Legender 1927
  • Kun et skritt 1933
  • Aldri alene 1935
  • Under de signende hender 1935
  • I klippens kløft 1936
  • Gud er kjærlighet 1937
  • Fatt nytt mot 1938
  • Tøienkirken 1938
  • Veien til et frigjort liv 1939
  • Nød og nåde 1940
  • Såret for våre overtredelser 1941
  • Herren har bruk for deg 1944
  • Mennesker på flukt. Tanker omkring profeten Jonas' bok 1945
  • Kristent ansvar 1946
  • Slik var han : Boken om Ludwig Schübeler 1946
  • Hva er det du mangler? 1947
  • Mennesker han møtte på lidelsens vei 1950
  • Livet ved gledens kilder 1950
  • Sjelens sukk – Guds svar 1950
  • På sikker grunn 1950 ISBN 82-531-7118-8
  • Vennesamfunnet 1950
  • Livets ekko 1952
  • Stille stunder på veien hjem. Andaktsbok for hver dag i året 1952 Utgave 2006 ISBN 82-531-7031-9
  • Vei på bunnen 1953
  • Indremisjonens stilling i dag 1953
  • Seier til sist : Sendebrevene i Johannes åpenbaring 1954
  • Lysets kilde 1956
  • Det hender så mangt : Noen småtrekk fra selve livet 1957
  • Under åpen himmel : Småskrifter 1959
  • Ved foten av Himalaya 1959
  • Ved veikanten 1959
  • Hvile for trette tanker : Noen ord til syke 1959
  • Fred som varer 1961
  • Solstreif på veien 1962
  • I Guds omsorg 1964
  • Trygg tross alt : Andakter for eldre 1965 Utgave 2003 ISBN 82-531-7017-3
  • Barnetro. Prekener for barn 1967
  • I sol og skygge 1971 ISBN 82-531-3106-2
  • Den trygge veien 1972 ISBN 82-531-7096-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Rudvin, Ola: Indremisjonsselskapets historie II Lutherstiftelsen 1970
  • Arne Prøis: H.E. Wisløff: En minnebok Lutherstiftelsen 1970


Forgjenger:
 Wollert Krohn-Hansen 
Luthersk biskop av Sør-Hålogaland
Etterfølger:
 Bjarne Odd Weider