Giuseppe Piazzi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giuseppe Piazzi
Giuseppe Piazzi
Født 16. juli 1746
Ponte in Valtellina, Sveits/Italia
Død 22. juli 1826
Napoli, Italia

Giuseppe Piazzi (født 16. juli 1746 i Ponte in Valtellina som den gang var del av Sveits men nå er i Lombardia i Italia, død 22. juli 1826 i Napoli) var en italiensk astronom, matematiker og katolsk munk og teolog. Han etablerte stjerneobservatoriet i Palermo og er mest kjent for oppdagelsen av himmellegemet Ceres som etter en tid og frem til august 2006 ble ansett som den første asteroide i asteroidebeltet mellom planetbanene til Mars og Jupiter. Han var en meget lærd mann som skrev et elegant latin, var fortrolig med klassikere som Vergil, Horats og Cicero, og behersket både det franske og det engelske språk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Utdannelse til munk, teolog, matematiker[rediger | rediger kilde]

Piazzi ble utdannet ved jesuittenes skole i Brera i Milano, der det nettopp var blitt etablert et stjerneobservatorium. I 1764 trådte han inn i teatinerordenen i Milano, i ordenens konvent Sant'Antonio der. Han ble ferdig med novisiatet i 1769. Faktisk gir ingen av de mange biografier om Piazzi tilstrekkelig klarhet om detaljene rundt hans vitenskapelige utdannelse. Men i grove trekk kan det fastslås at han studerte teologi, filosofi, matematikk, fysikk og astronomi ved ordenens kollegier i Milano, Torino, Roma (der han bodde i teatinernes ordenshus ved kirken Sant'Andrea della Valle) og Genova, under ledelse av Girolamo Tiraboschi, pater Giovan Battista Beccaria og patrene Le Seur og Francesco Jacquier. Det var de to sistnevnte som introduserte ham for matematikk og astronomi.

Undervisning i matematikk, filosofi, dogmatikk - og astronomi[rediger | rediger kilde]

I juli 1770 ble han kalt til lærestolen for matematikk ved universitetet i Malta. I desember 1773 kom han til Ravenna der han ble studieprefekt og dosent i filosofi og matematikk ved Collegio dei Nobili. Der forble han til tidlig i 1779.

Etter noen måneder i Cremona kom han så til Roma, der han underviste i dogmatisk teologi. Han var der kollega til Barnabá Chiaramonti, som senere ble kardinal og i 1800 ble valgt til pave (Pius VII).

I mars 1781 ble Piazzi utnevnt til lærestolen i «sublim kalkulus» (matematikk) ved Accademia de' Regj i Palermo. Den 19. januar 1787 ble han utnevnt til professor i astronomi samme sted, og fikk straks i oppdrag til å bygge et stjerneobservatorium av Sicilias visekonge, Francesco Tomaso d'Aquino. Palermo var lenger sør enn noe da eksisterende europeisk obeservatorium, og kunne dermed gi utblikk mot nye deler av verdensrommet.

Oppbyggingen av det panormitanske stjerneobservatorium[rediger | rediger kilde]

For å kunne bygge det opp dro han for to år (17871789) til Paris og London for å sette seg inn i moderne astronomisk metode og for å anskaffe det nødvendige utstyr. I Paris studerte han under den franske astronom og forfatter Jérôme Lalande. I London arbeidet han med Nevil Maskelyne, og fikk også bekjentskaper som den sveitsiske orologen Emery, Walloston og sir William Herschel, som syv år tidligere hadde oppdaget planeten Uranus. Han ble også kjent med den berømte instrumentmaker Jesse Ramsden i London. Den sistnevnte var i tillegg til sin dyktighet velkjent for stadige forsinkelser, og det forhold at han fullførte konstruksjonen av en da unik 5-fots astronomisk vertikalsirkel i august 1789 må tilbakeføres til at Piazzi selv var nærværende i Ramsdens verksted og hang over ham inntil det hele ble ferdig.

I 1789 kom det denne vertikalsirkelen og annet nødvendig utstyr til Palermo og ble installert øverst i en tårn på det kongelige palass. Den 1. juli 1790 kunne det panormitanske observatoriet offisielt innvies. Piazzi ble naturligvis dets direktør.

Observasjonene tok til i mai 1791, og allerede året etter begynte man å publisere sine funn.

Oppdagelsen av Cerere Ferdinandea (Ceres)[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 1801 oppdaget Piazzi det første himmellegeme som senere skulle innordnes som asteroide, nemlig Ceres (det opprinnelige navnet som Piazzi gav den, var Cerere Ferdinandea). Den første natten hadde han trodd at det var en fiksstjerne, men så snart han kunne fastslå at den beveget seg, ble han overbevist om at den var en ny planet.

Piazzis beskrivelse av den nyoppdagede «planet» «Cerere Ferdinandea», publikasjon fra 1802

Mange astronomer hadde forsåvidt lenge forventet seg funn i området mellom planetene Mars' og Jupiters baner, fordi de mente at avstanden mellom dem var merkelig stor. Men Piazzi gikk først ikke ut med at det han hadde funnet var en planet, og valgte den mer tilbakeholdende designasjon komet. I et brev til astronomen Barnaba Oriani i Milano hadde han tidlig fremlagt sine mistanker om at det var en planet.

Jeg har kunngjort denne stjernen som en komet, men ettersom den ikke er ledsaget an noen nebulositet og videre dens bevegelse er så langsom og uniform har det flere ganger fremstått for meg at den kunne være noe bedre enn en komet. Men jeg har forsiktigvis ikke fremmet denne antagelsen for almenheten.

Den opprinnelige tilbakeholdenhet skyldtes også at han ikke rakk å observere himmellegemet nok før det forsvant bak solskiven. Etter at den kom frem på andre siden til rett tid og på rett sted etter matematiske beregninger foretatt av Carl Friedrich Gauss bygd på stipulasjonen at det oppførte seg som en planet, kunne det fastslås at dette var en planet.

Navnevalget Cerere (Ceres) Ferdinandea var oppkallelser dels etter den romerske gudinne Cerere som i førkristen tid ble betraktet som grødens og som Sicilias beskytterske, dels etter kong Ferdinand III av Sicilia (også kjent som Ferdinand IV av Napoli, fra 1816 Ferdinand I av De to Sicilier).

Kongen ønsket å slå en minnemynt av gull med astronomens preg, men Piazzi bad om det privilegium om heller å få benytte pengene til et sårt etterlengtet ekvatorialteleskop. (Navnedelen «Ferdinandea» ble forøvrig misbilliget av andre europeiske nasjoner, og bortfalt snart.)

Øvrig virke[rediger | rediger kilde]

I 1800 observerte Piazzi det som astronomien senere skulle kalle TLP (Transient Lunar Phenomena). Han var blant de første astronomer som beskrev dette.

I 1803 offentliggjorde Piazzi en stjernekatalog med en liste på 6784 stjerner (Præcipuarum stellarum inerrantium positiones mediæ ineunte seculo XIX ex observationibus habitis in specula Panormitana at 1793 ad 1802), og i 1814 kunne han utgi den på nytt i oppdatert og revidert utgave med 7646 stjerner. Begge lister ble prisbelønt av Det franske institutt. Dessuten studerte han en rekke stjerners egenbevegelser; f.eks. målte han den viktige dobbeltstjernen 61 Cygnis høye egenbevegelse.

I 1812 ble han gitt i oppdrag å reformere Sicilias mål- og vektsystem i henhold til det metriske system.

I 1817 overtok han ledelsen av kongedømmets stjerneobservatorier, med særlig oppdrag om å ferdigstille stjerneobservatoriet Capodimonte som kong Ferdinand siden 1807 og siden Joachim Murat hadde arbeidet for å opprette i Napoli. Arbeidet med dette observatoriet hadde Piazzi vært med på siden 1812. Capodimonte-observatoriet, som stod klart i 1818, ble med sine mange nyvinninger og løsninger av teknisk og arkitektonisk art prototype og modell for stjerneobservatoriene som senere kom til under 1800-tallet.

Han var medlem av en rekke akademier: Akademiene i Napoli, Torino, Göttingen, Berlin og Sankt Petersburg.

1000 Piazzia[rediger | rediger kilde]

I 1923 med den tusende asteroide i nummerrekkefølgen oppkalt etter Piazzi: 1000 Piazzia. Endelsen skyldes den da etablerte skikk blant astronomer å gi asteroidene feminin navneform.

Mer uformelt har astronomer også gitt navnet Piazzi til en stor albedofigurasjon oppdaget ved hjelp av Hubbleteleskopet på 1 Ceres. Det dreier seg sannsynligvis om et krater.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Della specula astronomica di Palermo libri quatro (Palermo, 1792)
  • Sull'orologio Italiano e l'Europeo (Palermo, 1798)
  • Della scoperta del nuovo planeta Cerere Ferdinandea (Palermo, 1802)
  • Præcipuarum stellarum inerrantium positiones mediæ ineunte seculo XIX ex observationibus habitis in specula Panormitana at 1793 ad 1802 (Palermo, 1803, 1814)
  • Codice metrico siculo (Catania, 1812)
  • Lezioni di astronomia (Palermo, 1817)
  • Ragguaglio del Reale Osservatorio di Napoli eretto sulla collina di Capodimonte (Napoli, 1821).