Giuseppe Burzio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Giuseppe Burzio
Født21. jan. 1901Rediger på Wikidata
CambianoRediger på Wikidata
Død10. feb. 1966Rediger på Wikidata (65 år)
Beskjeftigelse Katolsk prest (1924–)[1]Rediger på Wikidata
Embete
Nasjonalitet Italia (19461966), Kongedømmet Italia (19011946)Rediger på Wikidata
Våpenskjold
Giuseppe Burzios våpenskjold

Giuseppe Burzio (født 21. januar 1901 i Cambiano i provinsen Torino i Italia, død 10. februar 1966) var en katolsk prelat og titularbiskop i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. I sin tid som pavens chargé d'affaires i Slovakia 1940-45 anstrengte han seg for å motvirke jødeforfølgelsene og især deportasjoner av jøder til konsentrasjonsleirer i det tysk-okkuperte Polen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest, pavelig diplomat[rediger | rediger kilde]

Burzio ble presteviet den 29. juni 1924 av den apostoliske vikar i Kenya, biskop Filippo Perlo, for erkebispedømmet Torino.

Han studerte ved Accademia Pontificia Ecclesiastica (Pavestolens diplomatutdannelse) fra 1926 og ble del av det pavelige diplomati i 1929.

Tidlige posteringer[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1929 utsendt til Lima i Peru som sekretær ved nuntiaturet. Fra 1935 til 1938 var han auditor ved nuntiatutet i Praha i Tsjekkoslovakia. Fra 1938 til 1940 var han charge d'affaires ved nuntiaturet i Litauen.

Chargé d'affaires i Slovakia 1940–1945[rediger | rediger kilde]

I årene 1940–1945 var han Pavestolens charge d'affaires i Bratislava i krigstidens Slovakia. Han var da 39 år gammel.

Jødemord på Østfronten[rediger | rediger kilde]

I oktober 1941 mottok Burzio informasjon, og formidlet til Roma den 27. oktober, fra slovakiske feltprester om at jøder, også tilhørende sivilbefolkningen, som ble identifisert under tyskernes fremrykking på Østfronten, ble skutt.[2]

Deportasjoner av jøder 1942[rediger | rediger kilde]

I 1942 kunne han formidle til Vatikanet mer detaljerte rapporter og mord på jøder. Den 9. mars meldte Burzio til kardinalstatssekretær Luigi Maglione at Slovakia aktet å deportere 80.000 jøder til det tyskokkupperte Polen, av aldre aldre, menn og kvinner, av alle trosretninger, ogskrev at dette var «ekvivalent med å dømme størstedelen av dem til døden».[3] Vatikanet reagerte med straks å protestere mot deportasjonsplanene overfor den slovakiske sendemann Karol Sidor.[4] I april ble protesten fornyet; det ble spurt om hvorfor Slovakias myndigheter fortsatte å sende sitt folk i døden. Burzio kunne noe senere også melde detaljert om deportasjoner, som om at det var slovaker - ikke tyskere - som hentet jødene. Hlinkagardister og tyskættede slovaker i Freiwillige Schutzstaffel skilte familiemedlemmer ved vold og slo og sparket dem når de lastet dem på kvegtransportvogner.[5]

I 1942 rapporterte Burzio direkte til president Jozef Tiso at tyskerne drepte de deporterte jødene fra Slovakia. Tiso nølte først, men nektet deretter å deportere de resterende 24 000 jødene til Slovakia.[6] Slik lyktes egentlig Den hellige stol med sin protest, i hvert fall inntil videre.

Gjenopptatte deportasjoner 1943[rediger | rediger kilde]

I 1943 ble deportasjonene gjenopptatt. Burzio oppsøkte den slovakiske statsminister og utenriksminister professor Vojtech Tuka den 7. april 1943 og overrakte en demarche fra Den hellige stol, og ba regjeringen om å avstå fra tvangsforflytningen av 4000 jøder, som da forestod senere i april. Burzio fremholdt at Slovakia var en katolsk stat og at Den hellige stol anser det som sin rett å påtale den slovakiske regjering handlinger som ikke kan forsvares ut fra katolske prinsipper, noe Tuka besvarte med si at Slovakia ikke var en kristen stat. Deretter informerte han Burzio om at det for jødenes del var nytteløst å påberope seg kristne prinsipper eller at de hadde menneskeverd. Tvert imot var det hans plikt å befri Slovakia fra «denne pesten, disse bander av kriminelle og gangstere».[7] Statsministeren fordømte de slovakiske biskoper og presters protester mot påstått umenneskelig behandling av jøder. Han kalte rapporter om drap av uttransporterte jøder for «jødisk propaganda».[8]

På spørsmål fra Burzio om hva han skulle melde tilbake til Roma svarte han: «Et farlig jødisk element vil sendes til Ukraina, noen kan bli plassert i konsentrasjonsleirer også her, ellers ber jeg Vatikanet om ikke å blande seg i slovakiske politiske anliggender.» Burzio advarte statsministeren om at den slovakiske regjerings handlinger kunne få uheldige konsekvenser for den slovakiske nasjon etter krigens slutt.

I sin mange siders langen rapport til Den hellige stol den 10. april om sine møter med Tuka skrev han blant annet: «Det er ingenting mer antipatisk og ydmykende enn å utholde en samtale med denne personen, som noen kaller en sfinx, noen en galning, og andre en kynisk fariseer.»[9]

Etter at Tuka gjorde den slovakiske regjeringen kjent med innholdet av depechen den 10. april 1943, bestemte alle ministrene at den neste planlagte deporteringen, av 4000 jøder, ville bli kansellert.[10]

Vatikanet fordømte også fornyelsen av deportasjonene 5. mai, og de slovakiske biskoper sendte ut et hyrdebrev som fordømte totalitarisme og antisemittisme den 8. mai 1943. [11]

1944 - videreformidling av Auschwitzprotokollen[rediger | rediger kilde]

Våren 1944 klarte to unge slovakiske jøder, Rudolf Vrba og Alfred Wetzler, deportert i 1942, å rømme fra Auschwitz og kom tilbake til hjemlandet med detaljert informasjon hva som skjedde med jødene der. Inntil da de hadde kommet seg ut fra leiren, sa de, var 1.765.000 mennesker blitt gasset i hjel. Den 22. mai sendte Burzio en lang beskrivelse av Auschwitz til Vatikanet: 29 maskinskrevne sider uten linjeavstand, på tysk. Han kommenterte den ikke, bortsett fra å si at personen som hadde overlevert det, krevde konfidensiell behandling av saken.[12] Dette var en versjon av den berømte Auschwitzprotokollen, som bare ble delvis publisert på slutten av juni, mens hele teksten ikke ble publisert før i november av den amerikanske regjerings War Refugee Board. Teksten sendt av Burzio ble et offer for blokkeringen av brev sendt til Vatikanet etter ankomsten av de allierte til Roma, og nådde ikke frem til Statssekretariatet før slutten av oktober, da en annen mer sammenfattende versjon ble sendt av nuntien i Sveits. Burzio forklarte aldri hvem han fikk dette dokumentet fra. Han rapporterte ikke noe identifiserende om besøket som de to rømningene fra Auschwitz hatte gjort til nuntiaturet, eller deres advarsler, knyttet til skjebnen som ventet jøder deportert fra Ungarn.[13]

Vrba og en medhjelper som i Slovakia hadde oversatt Vrbas og Wetzlers fremstilling, møtte dessuten den pavelige diplomat Mario Martilotti i piaristenes kloster i Svätý Jur nær Bratislava den 20. juni. Martilotti hadde forut for møtet lest rapporten, og utspurte Vrba om den i rundt seks timer.[14] Dagen etter skulle Martilotti reise tilbake til sitt tjenestested i Sveits.[15] Historikere har ikke funnet spor i Vatikanets arkiver av Martillotti sendt fra Bern.[16] Det kan tenkes at det ikke lot seg videresende idet Roma lå i frontområdet, etter at det gikk tapt.[17]

Paven var uansett i tilstrekkelig grad kjent med farene. Den 25. juni sendte pave Pius XII et offentlig telegram til den ungarske riksforstander (statsoverhode) Miklos Horthy, i hvis land det fortsatt var et betydelig antall jøder, og bad ham om å «gjøre alt som stod i [hans] makt for å berge disse forlorne mennesker fra ytterligere smerte og sorg»; andre verdensledere fulgte på.[18] (Daniel Brigham, New York Times-korrespondent i Genève, publiserte en lengre artikkel den 3. juli, "Inquiry Confirms Nazi Death Camps", og den 6. juli en neste, "Two Death Camps Places of Horror; German Establishments for Mass Killings of Jews Described by Swiss".[19][20])

Etter opprørsforsøket sugust 1944: Nye appeller for jødene[rediger | rediger kilde]

I august 1944 kom det til et nasjonalt opprør mot kollaboratørregjeringen i Slovakia. Tyske styrker ble sendt inn for å slå ned opprøret, og med dem fulgte sikkerhetsstyrker som hadde i oppdrag å få fatt i de gjenværende jøder i Slovakia.[21] Burzio ba president Tiso direkte om å skåne i det minste de katolske jøder fra deportasjon, og overbragte til ham en advarsel fra paven: «Den urett som forøves av hans regjering er til skade for hans nasjons anseelse, og fienden vil utnytte det for å diskreditere geistligheten og kirken over hele verden».[11]

Erkebiskop, apostolisk nuntius i Cuba[rediger | rediger kilde]

Den 2. mai 1946 utnevnte pave Pius XII ham til titularerkebiskop av Gortyna og gjorde ham til apostolisk nuntius i Bolivia. Han ble bispeviet 39. juni samme år av erkebiskopen av Torino, kardinal Maurilio Fossati. Medkonsekrerende var hjelpebiskop i Torino Giovanni Battista Pinardi, og biskopen av Ivrea, Paolo Rostagno.

Den 18. desember 1950 ble Giuseppe Burzio apostolisk nuntius på Cuba.

Burzio trakk seg tilbake fra nuntiaturet i Cuba den 7. januar 1955. Han deltok på alle Det andre Vatikankonsils sesjoner 1962-1965, og døde 10. februar 1966.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID burz, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 184, s 327-328, her s. 328.
  3. ^ Burzio: Deportazione 80.000 persone in Polonia allamercé dei tedeschi equivale condannarne gran parte morte sicura. ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 298, s 453.
  4. ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 305, s 459.
  5. ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 334, s 486-489, her s 489.
  6. ^ The Holocaust in Slovakia, United States Holocaust Memorial Museum
  7. ^ Burzios italienske gjengivelse: « Lo Stato non è e non può essere cristiano ! sentenziò il dr. Tuka ... E poi, guando si tratta di ebrei, è vano invocare principii di cristianesimo e di umanità. Io non comprendo perché mi si vuole impedire di portare a compimento la mia missione, che è quella di sbarazzare la Slovacchia da questa peste, da questa banda di malfattori e di gangsters». ADSS vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1943», Libreria Editrice Vaticana 1975, Dokument 147, s 245-251, her s. 248.
  8. ^ Tomáš Klubert: 7. apríl 1943 - Demarš Svätej stolice, lest 21. oktober 2021
  9. ^ Burzio ordrett i sin rapport 10. april til Vatikanet: Non c'è cosa phi antipatica e umiliante che sostenere una conversazione con questo personaggio, che altri chiama sfinge, altri maniaco, altri fariseo cinico. ADSS vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1943», Libreria Editrice Vaticana 1975, Dokument 204, Dokument 147, s 245-251, her s. 248.
  10. ^ Tomáš Klubert: 7. apríl 1943 - Demarš Svätej stolice, lest 21. oktober 2021
  11. ^ a b Livia Rothkirchen: [http: //www.yadvashem.org/odot_pdf/Microsoft%20Word%20-%20697.pdf The Churches and the Deportation and Persecution of Jews in Slovakia], Yad Vashem, lest 21. oktober 2021
  12. ^ Oversendelsestekstens ordlyd: Sono stato vivamente pregato di far pervenire alla Santa Sede l'unita relazione sulla sorte degli ebrei deportati in Germania. La persona, che mi ha consegnato detta relazione, supplica che, eventualmente, sia fatto uso con molta riservatezza del contenuto della medesima. ADSS vol. 10 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1944-julliet 1945», Libreria Editrice Vaticana 1980, s 281, Dokument 204.
  13. ^ ADSS vol. 10 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1944 -julliet 1945», Libreria Editrice Vaticana 1980, s 50.
  14. ^ Kárný (1998), 556–557
  15. ^ Bauer (2002), 230.
  16. ^ ADSS vol. 10 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1944-julliet 1945», Libreria Editrice Vaticana 1980, s 281, Dokument 204 n 1.
  17. ^ Yuri Suhl: Ed essi si ribellarono, Milano er det en annen tekst som ble sendt fra Bern og ankom i oktober, som er nesten identisk (bortsett fra noen få navn utelatt) til den som skulle være utgis senere, i november 1944, av War Refugee Board.
  18. ^ Phayer 2000, 107; Braham (2000), 95, 214; Bauer (2002), 230.
  19. ^ Robert Jan van Pelt: (2002): The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving Trial. Bloomington: Indiana University Press, 153–154.
  20. ^ Daniel T. Brigham (6. juli 1944). "Two Death Camps Places of Horror; German Establishments for Mass Killings of Jews Described by Swiss", The New York Times.
  21. ^ The Holocaust in Slovakia, United States Holocaust Memorial Museum
  22. ^ www.catholic-hierarchy.org burz, lest 21. oktober 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]