Gamle Lærdalsøyri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°5′53,171″N 7°28′41,876″Ø

Hovedgaten gjennom Gamle Lærdalsøyri
Sjøbuene lå mot fjorden, men ligger i dag inne på land. Likevel er den gamle Løytnantsbrygga bevart, men innbygd i et kanalsystem av langt nyere dato enn tettstedet.

Gamle Lærdalsøyri er den eldste delen av bygdebyen Lærdalsøyri i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Trehusbebyggelsen her representerer et av de mest verdifulle bygningsmiljøene vi har i Norge. Stedet inneholder i dag i underkant av 170 verna bygninger i blant annet sveitserstil, bygd på 1700 og 1800-tallet, og har fått flere utmerkelser, blant annet Maihaugprisen. Den kommunale reguleringsplanen fra 1971 vernet rundt 160 bygninger, Riksantikvaren og Norsk kulturråd har bidratt til bevaringen gjennom planlegging og tilskudd. Bevaringstiltakene omfattet også en fargeplan og enhetlig skilting. Stephan Tschudi-Madsen har Lærdalsøyri på sin uoffisielle liste over «vakrest i landet».[1]

Sentral markedsplass[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lærdalsmarknaden

Gamle Lærdalsøyri er minner fra tiden da Lærdalsøyri var et viktig administrasjons-, handels- og kommunikasjonsknutepunkt på Vestlandet. Men stedet har trolig alltid vært et viktig sted for lossing av varer mellom sjø og land, og lærdalsdalføret har alltid vært mellom de viktigste transportkorridorene øst-vest i i Sør-Norge.

Derfor voks stedet der fjorden møter land fort frem som et markedssted. Man vet ikke hvor lenge Lærdalsmarknaden har eksistert, men i 1596 gav kong Christian IV av Danmark-Norge markedet faste åpningstider og påbud om at det skulle vare i åtte dager. Dermed la kongen også grunnlaget for at Lærdalsøyri voks fram som eit viktig handelssted. Alt på midten av 1600-tallet fant man en viss bystruktur på tettstedet, og første halvdelen av 1800-tallet opplevde Lærdalsøyri en sterk befolknings – og næringsvekst, på grunn av den sentrale plasseringen mellom øst og vest ved landets lengste fjord. I 1830 var Lærdal det eneste offentlige markedet mellom Åndalsnes og Stavanger, handelsbyen Bergen ikke medregnet.[2]

En av grunnene var nye veier, blant annet Kongevegen over Filefjell, som for første gang knyttet Østlandet og Vestlandet sammen med kjørevei. Bønder og handelsfolk på indre Østlandet kunne frakte varene sine på hest og kjerre på nye veier mot Lærdalsøyri, og skipe dem videre på Sognefjorden. Men på Lærdalsøyri har øst og vest alltid møttes, og før de nye kjøreveiene gikk folk til fots eller ledet karavanar av hester med last på ryggen. Folk kom fra Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen og fra de ytterste fjordstrøkene for å bytte og handle varer. Markedet ble nedlagt i 1876, men tatt opp igjen i 1982 og arrangeres den tredje helga i juni hvert år. I tillegg blir det arrangert høstmarked i september, hvor det selges lokale produkt og frukt og grønsaker fra bøndene oppe i dalføret. I 2014 startet også et julemarked som arrangeres siste helga i november.[trenger referanse]

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Den eldste trehusbebyggelsen stammer fra slutten av 1700-tallet og hadde ettromsstuer, «strandsittarstove». Fra midten av 1800-tallet stammer to dominerende hustyper. De eldste er såkalte akershusiske stuer, som er treroms hus med stue, kjøkken og kammers. De hadde røykovn og var derfor åpne helt opp til sperren. Den andre typen har 1 1/2 etasje med samme planløsning. Rundt 1850 var 43 naust og 15 store sjøboder ved fjorden. Arkitektonisk stil var lokal men også påvirket av Bergen. Det er særlig den urbane empirestil med elegante detaljer som gir Lærdalsøyri særpreg. Hotellene ble oppført i sveitserstil og stikker over øvrig bebyggelse. Landhandlernes boder er også særmerkte med en høy og smal fasong for å utnytte plassen best mulig.[1]

Handelen satt preg på bygningene fra den tiden. «Sjøbodtypen» er på samme måte som handelsbodene beliggende med gavlen mot gate som på Bryggen i Bergen. Sjøbodene begynte som et vanlig naust i strandkanten, men ble etterhvert tatt i bruk som handelsbod og fikk beboelsesrom i en ny etasje over (omtrent som på Bryggen i Bergen) og kalles «loft» i Lærdal. Disse bygningene er ofte reist av tømmer og kledd med panel, et eksempel er Per Lems loft. I eldre tider var de fleste beboelseshusene («stuene») bygd i en etasje og uten skorstein (røykstue) slik det var vanlig på Vestlandet, et eksempel er skomaker Sandnes' hus.[3]

Bystatus[rediger | rediger kilde]

Rundt den gamle markedsplassen på Lærdalsøyri vokste det fram betydelig handel. Derfor ble det i 1838 vurdert å gjøre Lærdalsøyri til by, ved å gi stedet status som ladested, og det ble nedsatt en kongelig kommisjon for å vurdere saken.[3] Byens omland regnet man med talte opptil 50 000 mennesker og Lærdalsøyri hadde i praksis fungert som by og handelssentrum for Valdres, Hallingdal og Sogn en god stund allerede. En regjeringskommisjon som behandlet spørsmålet skrev:[3]

SitatHer paa Lærdal foregaar betydelig omsætniger av fiskevarer, salt, hør (lin), hamp, jern, kornvarer, lin, taugverk, kolonialvarer, glasvarer, kobber, mølle- og slipestene, fiskeredskaper, tobak, og brændevin saavel med Indre- og en del med Ytre Sogn som Østlandet, hvis beboere hitfører fedevarer, talg, smør, huder, skind, tjære, næver, trekar og møbler. Fra Nord- og Søndfjord foregaaer ogsaa en betydelig omsætning av hester, der almindelig føres hen til Østlandets forskjellige egne (Valdres, Hallingdal, Land, Vardal, Hadeland og Toten).Sitat

I 1841 hadde myndighetene planene klare for en kvadratur som gikk fra Lærdalsfjorden til omtrent der Hauge kyrkje står i dag. I 1842 vedtok Regjeringen å gi Lærdal bystatus sammen med Haugesund og Namsos. Men alle tre stedene ble avvist i Odelstinget i påvente av ny handelslov. Lærdal søkte på nytt i 1850-årene, men saken kom aldri til Stortinget.[trenger referanse] Haugesund og Namsos søkte og fikk bystatus senere.

Den eksplosive veksten i folketall og næringsliv slakket av på slutten av 1800-tallet. Ifølge lokalhistoriker Kåre Hovland kan den massive utvandringen fra Lærdal til USA være en av grunnene, samt at Lærdal tapte drakampen om trasè for Bergensbanen og senere Valdresbanen. Jernbanen tok over mye av varetransporten og man behøvde ikke lenger kjøre dem over fjellet til Lærdal for å skipe dem ut sjøveien. Stadig liberalisering av handelen førte også til at det ikke lenger ble behov for markeder som Lærdalsmarknaden.

Lærdalsøyri var en fjordby, og opprinnelig lå husrekkene ved fjorden. Men etter at steinmasser fra først vannkraftutbygging på 1970-tallet, og en veitunnelutbygging på 1990-tallet ble fylt ut i grandelandskapet, ligger det gamle tettstedet i dag noen hundre meter fra fjorden og elva. Nyere bebyggelse omslutter det gamle tettstedet.

Turisme og vern[rediger | rediger kilde]

Tettstedet er i dag en turistattraksjon som inneholder kafe og butikker mest myntet på turister. Stedet er bevart som en autentisk og helhetlig del av Lærdalsøyri sentrum. Lærdal kommune har siden 1970-årene fokusert sterkt på bevaring av sin gamle "bydel".

Flora[rediger | rediger kilde]

Lærdalsøyri har en del fremmedartet flora som ikke finnes ellers i Norge. Dette skyldes at skuter som kom dit i forrige århundre ofte hadde ballast i form av jord i sekker som ble tømt der og denne jorden inneholdt blomsterfrø som så begynte å spire.

Brannen i 2014[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Brannen i Lærdal 2014

Klokken 22.53 lørdag 18. januar 2014 ble det meldt at et bolighus stod i brann i gata Kyrkjeteigen lenger øst på nye Lærdalsøyri. Brannen spredte seg raskt i sterk vind og fikk karakter av en bybrann. Den krevde ingen menneskeliv, men ødela ca. 40 bygninger, herav 17 bolighus. Brannen spredte seg i løpet av natten vestover mot verneområdet gamle Lærdalsøyri. Fire bygninger i verneområdet gikk tapt, deriblant det fredede Synneva Eris hus fra før 1840 med den tilstøtende Tuten kafe. Se artikkel: Brannen i Lærdal 2014

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • "Lærdal", Johan Lindstrøm, Oslo 1946.
  • "Gamle Lærdalsøyri", Claus Lindstrøm, Årbok for Sogn nr.31 1985.
  • "Gamle Lærdalsøyri, plan for vern, vedlikehold og forvaltning, Del 1", Claus Lindstrøm og Inga Lindstrøm, Lærdal kommune 2005.
  • Lærdal bygdebok IV Heim og ætt, Lærdal kommune, 2001.
  • Avisartikkel i Sogn Avis, diverse lokalhistoriske dokument.
  1. ^ a b Stephan Tschudi-Madsen og Morten Møller Warmedal: Vakrest i landet. Tyve godt bevarte steder i Norge. Oslo: Cappelen, 1991.
  2. ^ Bjørnland, Dag (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Oslo: Grøndahl & Søn.
  3. ^ a b c Lindstrøm, Johan (1921): Lærdalsøren. Et centrum for gammel bygningskik paa Vestlandet. Kristiania: Grøndahl & Søn.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]