Lærdalsmarknaden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Lærdalsmarknaden er et tradisjonsrikt friluftsmarked som foregår på gamle Lærdalsøyri i Lærdal i Sogn og Fjordane. Markedet er et av Norges eldste. Med unntak av en pause på 104 år har markedet blitt arrangert hvert år siden middelalderen. I våre dager går det av stabelen den tredje helgen i juni.

Markedet i gamle dager[rediger | rediger kilde]

Lærdal har alltid vært blant de viktigste knutepunktene mellom øst og vest i Sør-Norge. På strandsitterstedet Lærdalsøyri vokste det derfor tidlig frem en markedsplass. Det er ikke kjent hvor lenge Lærdalsmarknaden har eksistert, men i 1596 kom det påbud om at markedet skulle vare i åtte dager og at det skulle starte åtte dager etter Mikkelsmess 29. september. Lokalhistoriker Kåre Hovland mener i Lærdal Bygdebok IV at Lærdalsøyri tok over som markedsplass etter den middelalderske LusakaupangenKaupanger på andre siden av Sognefjorden omkring år 1500.[trenger referanse]

Markedet var et møtested for vestlendinger (også fra Hardanger) og bønder fra fjellbygdene og dalene i øst (Valdres, Telemark, Hallingdal). Fiskere fra værene ytterst på kysten kom inn fjorden. Kjøpmennene fra Bergen kom også til markedet.[1] Valdrisene solgte innlandsvarer som ost og smør (muligens også rakfisk), og de kjøpte salt og fisk, i uår kjøpte de også korn. Fine tekstiler var også en handelsvare. Håndverkere som laget prydgjenstander reiste også til markedet i Lærdal, slik kom trolig hallingstilen innenfor rosemaling til Vestlandet. Markedet kan også ha stimulert til kulturutveksling mellom innlandet, fjordstrøk og kyststrøk, for eksempel kan hardingfele ha kommet til Valdres via Lærdal. Utenom selv markedsdagene reiste også kremmere med kløvhest over fjellet og krøtter ble kjøpt opp og drevet til en annen landsdel for videre salg.[2]

Rundt markedsplassen som var nær jektebrygga, i dag Løytnantsbrygga, vokste det fram aktiviteter som håndverk, handel, vertshus og senere offentlige tjenester som post og telegraf. Lærdalsøyri ble tidlig et relativt stort tettstedet i Sogn og Fjordane. Regjeringen innstilte på å gi stedet bystatus - ladested - i 1841.[trenger referanse]

I 1830 var det (utenom handelsbyen Bergen) tre offentlige markeder på Vestlandet: Veblungsnes/Åndalsnes, Lærdalsøyri og Stavanger.[3] Fra 1836 kom det påbud om at markedets varighet skulle reduseres til fire dager. Både bymenn og store bønder hadde egne nøst på Øyri hvor de lagret varene sine. De solgte mel, fisk, salt, lær og andre ting det var bruk for. På gaten stod det fem, seks kaffekjerringer, og det var øl og brennevin å få kjøpt i hver stue.

Selv om markedet var et handelsmarked, var det også viktig for kulturutveksling mellom bygdene og landsdelene i datidens Norge. Marknaden utviklet seg til en nasjonal folkefest. Folk rodde inn fjorden eller red over fjellet for å komme seg til høstens store høydepunkt. Tjenere skulle ha fri en eller flere markedsdager og disse fridagene ble ofte brukt til en skikkelig utskeielse. Spelemenn frå Hallingdal og Valdres møtte spelemenn frå Vestlandet. Den kjente folkemusikkforskeren Arne Bjørndal har skrevet at Lærdalsmarknaden kan regnes som et årlig festspill, en vestlandskappleik, for den norske nasjonalmusikken.[trenger referanse]

Det måtte etter hvert leies inn vakter som kunne holde styr på folkemassene, og det vart finansiert ved at handelsfolkene betalte en avgift. Vaktene besto av en styrke på 30 soldater, en offiser og en underoffiser. Ikke uventet ble så store arrangement som Lærdalsmarknaden, og med så mange brennevinsutsalg, åsted for slåssing, knivstikking og i få tilfeller også drap. En beryktet tittel man kunne hente seg på marknaden var for eksempel "frikar på marknaden", som betød at du hadde vunnet alle slåsskampene.[trenger referanse] Men marknaden var også et sted hvor ungdommer fra øst og vest fant kjærligheten.

I siste halvdel av 1800-tallet var det ikke behov for slike markeder lenger fordi handelslovgivningen stadig ble mer liberalisert. Lærdalsmarknaden ble vedtatt nedlagt i 1876. Ordren ble gitt i kongebrev av 20. april det året. 12 år senere i 1888 ble det arrangert et hestemarked og hesteutstilling i stedet, som i kongebrev av 29. oktober 1892, ble bestemt skulle holdes den andre torsdagen i juni hvert år. Opp til 600 hester kunne årlig bli utstilt i Lærdal. Dette markedet er årsaken til at dølahesten fikk sitt inntog i bygdene i Indre Sogn. Da Valdresbanen kom til Fagernes i 1906 ble det nesten helt slutt på handelsferder over Filefjell.[2]

Markedet i dag[rediger | rediger kilde]

Lokale ildsjeler startet opp igjen den tradisjonelle markedet i 1982. Nå arrangeres Lærdalsmarknaden hver tredje helg i juni hvert år. Markedet holder til i akkurat det samme bygningsmiljøet på gamle Lærdalsøyri som det har gjort siden starten for flere hundre år siden. I de senere år[når?] er Lærdalsmarknaden utvidet med et høstmarked i september hvor det selges lokale produkt, samt frukt og grønnsaker fra bøndene oppe i dalføret. I november 2014 startet et tredje marked, Julemarknaden i Lærdal, med lysdekorasjoner slik vi ser det i f. eks. Tyskland. De tre lærdalsmarkedene regnes blant de største friluftsmarkedene i denne delen av Norge.

Vitnebeskrivelse[rediger | rediger kilde]

Claus Lindstrøm forteller etter Sofie Lindstrøm (1850–1942) om hvordan de siste tiårene av det opprinnelige markedet var:

"Etter solen var gått ned på Øren i september var det godt å ha marknaden å se fram til, med den fulgte nytt liv og røre. En hel uke var det skolefri under marknaden og her var mange fristende tilbud også for barn. Litt penger hadde søskene tjent ved salg av bly de fant på ekserserplassen og ved salg av egg fra "egne" høner. Til marknaden fikk de også sine egne lommepenger, en blank sølvhalvdaler. – De begynte hos Kaffe-Dørdei, hun hadde sin friluftskafe på en åpen plass der Kvammes Hotell nå ligger. Friheten var stor under marknaden. Til det ferske hvetebrødet og smørkringlene drakk også barna en kopp kaffe hos Dørdei. Siden skulle alle bodene besøkes, mest populær var deres gamle kjenning, gullsmed Busch fra Bergen, der vennskapsringene ble kjøpt. Ved Løytnantsbryggen lå fiskeskutene tett, her gikk handelen livlig, men fiskelukten var for sterk. Drog man opp til Torget igjen, fant man musikk og sang til lirekasse og apekatter som tok i mot pengene, spennende "tittekasser" og Kosorama-fremvisninger på et av loftene. Pengene holdt så vidt til noen fine tøystykker og et eple og noen pergamutter og nøtter".[trenger referanse]

Også flere andre vitnebeskrivelser er bevart, blant annet av forfatteren og lyrikeren Per Sivle (1857–1904), og den fransk-amerikanske forskeren og forfatteren Paul du Chaillu (1835–1903).[klargjør]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lærdal bygdebok IV Heim og ætt, Lærdal kommune, 2001.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindstrøm, Johan (1921): Lærdalsøren. Et centrum for gammel bygningskik paa Vestlandet. Kristiania: Grøndahl & Søn.
  2. ^ a b Statens vegvesen, Sogn og Fjordane: Frå kongeveg til stamveg. Vegen over Filefjell 1793-1993. Lærdal: Statens vegvesen, 1993.
  3. ^ Bjørnland, Dag (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Oslo: Grøndahl & Søn.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]