Skalpering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Amerikaneren Robert McGee ble skalpert som barn av siouxhøvdingen Little Turtle i 1864.
Blackfeetindianeren Big Mouth Spring med dekorert skalp med lang hårlokk på høyre skulder.
Skamklipping som stigmatiserende skamstraff likner skalpering selv om håret vokser ut igjen. Her klippes tyskertøs i Montélimar i Frankrike 1945.

Skalpering er å skjære skalpen, et stykke hud med hår fra hodebunnen, av en fiende som bevis på seier eller som et krigstrofé. Skalpering er en skikk som særlig er kjent fra indianere i Nord-Amerika fra 1600- til 1800-tallet.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Skalpering skal ha forekommet flere steder i verden, for eksempel hos oldtidens skytere, i Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Skikken forekom også blant enkelte nordamerikanske indianerstammer i østlige skogområder, men opprinnelsen er uviss. Da europeerne kom til Nord-Amerika på 1600-tallet, spredte skikken seg ved at kolonialistene oppfordret, og delvis betalte, allierte indianere for å skalpere fiendene. Skalpering ble praktisert på begge sider i krigen mellom indianere og europeiske nybyggere. Det samme skal ha skjedd under den amerikanske uavhengighetskrigen med Storbritannia.

Både døde og levende kunne skalperes. Skalpering av levende fanger foregikk ved at en mindre hårlokk ble fjernet fra issen. Det fungerte da som en vanærende skamstraff. Skamklipping, for eksempel av tyskertøser etter andre verdenskrig, har en liknende stigmatiserende virkning, men varer kortere fordi håret vokser ut igjen.

Se også[rediger | rediger kilde]