Follomål
| Follomål | |||
|---|---|---|---|
| Fóllómål | |||
| Region | Nesodden, Frogn, Nordre Follo, Vestby, Ås og Enebakk kommuner i Akershus. | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Germansk Nordgermansk Vestnordisk Norsk Østlandsk Vikværsk Follomål | ||
| Språkkoder | |||
Follomål eller follodialekt er målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra distriktet Follo i Akershus. Sammen med vestfoldmål, grenlandsmål, og nord- og sør-østfoldsk utgjør follomålet den vikværske målgrenen av østlandsk.[1]
Follomålet var enerådende på Follo frem til 1870-tallet, men helt siden jernbanen åpnet i Ski på slutten av 1800-tallet har follomålet vært under sterk påvirkning av standard østnorsk. Allerede for 100 år siden var follomålet på vei bort over mye av Follo, og i dag er det kun et knippe personer som fremdeles taler follomålet.[1]
Særtrekk
[rediger | rediger kilde]- Endelsen -a, som brukes på flere områder som på nynorsk og radikalt bokmål: preteritum, bestemt form entall hos hunkjønnsord og lignende.
- kasta – kasta
- brua – brua
- Flertallsendelsene i de fleste hankjønns- og enkelte hunkjønnsord svarer til nynorsk -ar og -ane, men har gjennomgått ei svekking der a heller uttales som æ, eller òg a i bestemt form.
- biler – bilær
- bilene – bilane/bilæne
Andre uttaletrekk
[rediger | rediger kilde]- Tjukk l er utbredd over store deler av hele Østlandet generelt og er vanlig også i vikværsk.[2] Den har utviklet seg fra historisk l og rð.
- Follomål har kløyvd infinitiv.
- Norrøn hv- er generelt utvikla til kv- mot nord, v- mot sørøst og gv- nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom kv- og v-). Området til gv- er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og gv- brukes stundom ennå i områder som nå ellers har v- (bl.a. Hurum, Ås og Oslo m/Aker), eksempelvis i uttrykket det går så det gviner eller enkeltord som gvekke (til) (forekommer også som kvekke (til)). Også ord med kv- er å finne i områder der en skulle forvente v-, som kvesse og kvekke.
- I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av hv- de samme skillelinjene. Former på g- forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med h-, som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er kv- i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på h-, særlig i sørøst, forekommer også former uten h- og former med v- (f.eks. vekke, åkke, hekke).
Substantiv
[rediger | rediger kilde]I follomål, som vikværsk ellers, blir alle tre grammatiske kjønn brukt i motsetning til i konservativt bokmål. Bøyingssystemet er relativt typisk for vikværsk, og likner i stor grad på nynorsk, men med noen vesentlige forskjeller.
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| Hankjønn | en bil | bilen | bilær | bilane/bilæne |
| Hunkjønn | i/ei bru | brua | bruer | bruene |
| Intetkjønn | i/et hus | huse | hus/huser | husa/husene |
Hankjønn
[rediger | rediger kilde]Hankjønnsbøyinga i follomål er som følger:
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| Allmenn bøyning | en bil | bilen | bilær | bilæne/ane |
| Noen få énstavelsesord | en venn | vennen | venner | vennene |
| Jamvektsord | en haga | hagan | hagær | hagæne/ane |
Hankjønnsord følger et bøyingsmønster som er veldig typisk for vikværsk, og som skiller seg fra bokmål i at det har en annen flertallsbøyning enn hunkjønn, og heller følger et system som ligger nærmere nynorsk. Noen svært få ord kan enkelte steder forekomme med -er i flertall istedenfor -ær.
I hankjønn er jamvektsformene godt bevarte. En ting å merke seg er at flertallsforma i follomål følger de vanlige vokalene, og skiller seg slik fra midtøstlandske dialekter, der flertallsforma vil være hagar.
Hunkjønn
[rediger | rediger kilde]Hunkjønnsbøyinga i follomål er som følger:
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| Alminnelig bøyning | ei/i bru | brua | bruer | bruene |
| Ord som ender på -ing,
og noen få énstavelsesord |
ei/i kjærring
(eller kjæring) |
kjærringa | kjærringær | kjærringæne/ane |
| Jamvektsord | ei/i mysu | mysua | mysur | mysune |
Hunkjønnsbøyninga følger det samme systemet som man finner i det meste av vikværsk. Som i nynorsk får ord som ender på -ing ei anna bøyning i flertall, nemlig den samme som den alminnelige hankjønnsbøyninga. Dette forekommer også i enkelte énstavingsord, men bare i varierende grad. Et eksempel er ei øks - øksær.
Jamvektsformene i hunkjønn i follomål er ikke fullstendig bevart. Hvor godt bevarte formene er varierer mellom ulike dialekter innad i follomålet. Som det vanlige i det meste av lavøstlandsk tolkes endevokalen som en del av rota, og byttes ikke på i bøyninga; endelsen i bestemt form kommer etter endevokalen, og erstatter den ikke. Dette til forskjell fra midtlandsk, men også deler av indre østfoldsk, der man heller vil få ei mysu - myso, istedenfor mysua, som det er i follomål.
Intetkjønn
[rediger | rediger kilde]Intetkjønnsbøyinga i follomål er som følger:
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| Alminnelig bøyning | et/i tak | take | tak | taka |
| Ord som ender på -e | et/i eple | eple | epler | epla |
| Noen få enstavelsesord | et/i hus | huse | hus/huser | husa/husene |
Som man kan se av tabellen er den vanligste bøyninga temmelig lik den man har i radikalt bokmål og nynorsk. Som i det meste av vikværsk, og også de aller fleste ord i radikalt bokmål, får ord som ender på e -r i flertall. Merk at dette også gjelder enstavelsesord, altså blir bøyninga et tre - trer. Noen få ord kan få samme flertallsbøyning som man har i alminnelige hunkjønnsord, men dette er varierende.
Verb
[rediger | rediger kilde]Verb i follomål kan, som i norsk ellers, deles opp i flere ulike grupper. Et trekk som er litt spesielt for follomål, men som også finnes andre steder, er at vokalen i presensendelsen stort sett følger tonem (men noen unntak finnes). Tonem følger som oftest hvorvidt verbet er sterkt eller svakt. Resultatet er at sterke verb, som pleier å ha tonem én, som oftest får -er i presens, mens svake verb, som oftest har tonem to, får -ær i presens. En har altså, til forskjell fra nynorsk, ikke noe systematisk skille mellom e-verb og a-verb i presens. Men, som nynorsk, bruker follomålet ikke samme bøying i sterke og svake verb. I follomålet har telje-klassa, som i bokmål, nærmest fullstendig kollapsa, og verb som tilhørte denne bøyingsklassa har stort sett blitt fordelt mellom tonem én og tonem to i presens, og disse verba utgjør mange av tilfella der svake verb har tonem én (og får -er) i presens.
Som vikværsk ellers mangler follomål omlyd i presens av sterke verb. Som i mange andre østlandske dialekter har follomål kløyvd infinitiv, der noen infinitiv ender på -a og andre ender på -e.
Ordliste
[rediger | rediger kilde]Utvalgte ord på follomål, etterfulgt av tilsvarende ord på standard østnorsk dialekt[3]:
| Follomål | Standard østnorsk |
|---|---|
| Mæl | Mel |
| Arbe | Arbeid/jobb |
| Drekki | Drukket |
| Eti | Spist |
| Ærmer | Armer |
| Spae | Spade |
| HæLj | Helg |
| ÆLj | Elg |
| ÆLv | Elv |
| Måsa | Mose |
| Døm | Dem |
| Ho | Hun |
| Såvå | Sove |
| GåL | Gård |
| HåL | Hard |
| ’Bannan | Ba’nan |
| ’Appelsin | Appel’sin |
| ’Bennsin | Ben’sin |
| Follomål | Standard østnorsk |
|---|---|
| Håt | Hva/hvilken |
| Håffer | Hvorfor |
| Håstan | Hvordan |
| Håkken/hekken | Hvem |
| Hår | Hvor |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b ««Snart er alle spor etter ei eiga follodialekt borte»». Framtida (på norsk nynorsk). 1. oktober 2023. Besøkt 28. desember 2023.
- ^ Skjekkeland, Martin (21. juni 2023). «vikværsk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 3. januar 2024.
- ^ Øivind Martin Løkenhagen. «Ski språket». www.folloavis.no. Follo Avis. Besøkt 3. januar 2024. «Ski- og Follospråket har endret seg mye frem til i dag og vil fortsatt gjøre det i tiden som kommer.»