Filippo Santoro
| Filippo Santoro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. juli 1948 (75 år)Bari | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1972–), katolsk biskop (1996–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Collegio Capranica Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Filippo Santoro (født 12. juli 1948 i bydelen Carbonara i Bari i Puglia i Italia) er en italiensk katolsk geistlig som etter virke som prest og biskop i Brasil er erkebiskop av Taranto.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Prest[rediger | rediger kilde]
Filippo Santoro ble ordinert til prest for bispedømmet Bari-Canosa den 20. mai 1972. Fra 1974 til 1984 innehadde han ledende stillinger i Comunione e Liberazione-bevegelsen (CL) i Puglia før han av bevegelsens leder Luigi Giussani ble sendt som fidei donum-prest til Brasil og fikk de samme oppdrag der og for CL i hele Latinameriksa frem til 1996.
I 1992 var han del av Den hellige stols delegasjon til den fjerde generalkonferanse for latinamerikanske biskoper i Santo Domingo.
Hjelpebiskop i Rio de Janeiro[rediger | rediger kilde]
Den 10. april 1996 utnevnte pave Johannes Paul II ham til hjelpebiskop i São Sebastião do Rio de Janeiro og titulærbiskop av Tuscamia. Erkebiskopen av Rio de Janeiro, kardinal Eugênio de Araújo Sales, bispeviet ham 29. juni samme år; medkonsekratorer var biskop Gianni Danzi, sekretær for Vatikanstatens guvernement, og Karl Josef Romer, hjelpebiskop i São Sebastião do Rio de Janeiro.
Biskop av Petrópolis[rediger | rediger kilde]
12. mai 2004 ble han utnevnt til biskop av Petrópolis og ble innsatt 11. juni samme år. I Petrópolis var Santoro også storkansler for Universidade Católica de Petrópolis.
Biskop av Taranto[rediger | rediger kilde]
Den 21. november 2011 ble han utnevnt til erkebiskop av Taranto[1] i sitt hjemland Italia, etter den alderspensjonerte errkebiskop Benigno Luigi Papa, og ble innsatt embedet den 5. januar året etter.
Siden begynnelsen av sin embedstid i erkebispedømmet Taranto grep han gjentatte ganger inn i spørsmål knyttet til miljøet. I 2015, i et intervju med Vatikanradioen, tok han et oppgjør med boring, og erklærte at man burde tenke i henhold til en visjon om «integrert økologi». Men han ble besykldt for inkonsekvens av «komiteen for frie og tenkende borgere og arbeidere» i Taranto og i lokalpressen, spesielt for å ha mottatt sponsing av arrangementer organisert av erkebispedømmet Taranto fra to multinasjonale oljeselskaper, Shell og Total, selskaper nettopp engasjert i gruve- og boreaktiviteter.[2]
I 2015, da pave Frans formante Communione e Liberazione-bevegelsen (CL) til ikke å feiltolke deres den da avdøde Luigi Giussanis karisma etter noen rettslige nyhetshendelser, svarer han offentlig til paven og medgav feil begått av noen eksponenter for bevegelsen. Men han modifiserte dette ikke har vært alene i å begå feiltrinn i sin tidlige fase. Jesuittene (den orden pave Frans selv kommer fra) har gjort vel så mange feil i sin beundringsverdige historie.[3]
Den 27. september 2019 utnevner pave Frans ham til å være med på synoden for Amazonas[4] som ble avholdt i Vatikanet fra 6. til 17. oktober 2019.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Erkebiskop Adauto Aurélio de Miranda Henriques (1855-1935) *1894
- Erkebiskop Moisés Sizenando Coelho (1877-1959) *1915
- Erkebiskop José de Medeiros Delgado (1905-1988) *1941
- Kardinal Eugênio de Araújo Sales (1920-2012) *1954
- Erkebiskop Filippo Santoro (1948-) *2004[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ RINUNCIA DELL’ARCIVESCOVO METROPOLITA DI TARANTO (ITALIA) E NOMINA DEL SUCCESSORE, Presseamt des Heiligen Stuhls, Tägliches Bulletin 21. november 2011
- ^ Il vescovo di Taranto non vuole le trivelle, ma organizzava festival religiosi con Total e Shell
- ^ Il Papa e Comunione e liberazione, chi è il vescovo ciellino che rimbrotta i gesuiti
- ^ http://www.sinodoamazonico.va/content/sinodoamazonico/it.html.
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org santoro.html, lest 21. juni 2022