Nevron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skjematisk oversikt over et typisk utseende nevron

Nevroner, eller nerveceller er en anatomisk-histologisk betegnelse på celler i nervesystemet. Nervecellers hovedoppgave er å omdanne elektriske og kjemiske påtrykk til et signal som kan sendes videre for ytterligere bearbeiding. Hos virveldyr finner man nevroner både i sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg) og i det perifere nervesystemet (forhorns-ganglia).

Nervecellen har en cellekropp som inneholder cellekjernen, dendritter som tar imot elektriske og kjemiske signaler og aggregerer dem, akson-hillock som omdanner det aggregerte signalet til en elektrisk puls, et akson hvor det elektriske signalet blir sendt videre, som eventuelt kan dele seg i flere (opptil hundrevis) av grener som hver ender i en akson-terminal.

Nervecellenes aksoner blir isolert av gliaceller som danner myelin. Myelinet ligger rundt aksonet og senker den elektriske koplingen til omgivelsene, dermed vil de elektriske impulsene gå fortere. Med myelin kan nerveimpulsen bevege seg i opptil 120 m/s, mens den uten myelin kun kan oppnå en hastighet på 2 m/s. Når aksonet er isolert av myelin vil signalet gå raskt, men det vil også tape seg inntil det dør ut. For å forsterke signalet blir myelinet regelmessig brutt opp i «node of Ranvier».

Aksonet kan være over 1 meter langt. Slike aksoner finnes i ryggraden sammen med andre nerveceller, og i utløpere ut i resten av kroppen. Aksoner kan buntes sammen til en nervestreng i det perifere nervesystem. I det sentrale nervesystem omtales slike bunter som en trakt.

Når nervecellen mottar signaler fra en annen nervecelle sender den de videre gjennom aksonene. Aksonene er ikke i direkte kontakt med dendrittene, men er adskilt fra hverandre ved et smalt mellomrom kalt synaptisk spalte på 200 nm. I enden av aksonet ligger det vesikler med transmitterstoffer. Når de elektriske impulsene kommer til enden av aksonet, slippes transmitterstoffene ut i den synaptiske spalten. Der tas de imot av mottakere på den andre siden av spalten. Mottakerne tilhører enten dendritter på en annen nervecelle eller en muskelcelle. Nervecellen vil sende signalet videre, mens muskelcellen vil gjøre det signalet ber den om.

Transmitterstoffene kan være eksiterende eller inhibiterende, og kan ha korttidseffekt eller langtidseffekt, og kan også være avhengig av at det finnes andre stoffer i den synaptiske spalten. De vanligste er imidlertid korttidsvirkende eksiterende og inhibiterende stoffer.

Litt omtrentlig kan en si at virveldyr har to typer nerveceller; motoriske og sensoriske. I de høyere delene av det sentrale nervesystem er det ikke en like klar distinksjon mellom deres funksjon, og det er vist gjennom forsøk at funksjoner kan flyttes mellom hjernesentre.

De sensoriske nervecellene (afferente nerveceller) svarer på stimulering som kommer utenfra, for eksempel varme, smerte, farge og lukt. Vi har store mengder sensoriske nerveceller i sansene våre; i øynene, på huden, i nesen, i munnen osv. De sensoriske nervecellene sender et hemmende eller fremmende signal inn til sentralnervesystemet. I ryggmargen sitter det også sensoriske nerveutløpere, som har kontakt med bakre del av ryggmargen. Her sitter det sensoriske bakhornceller.

De motoriske nervecellene sitter på forsiden av ryggmargen, derav navnet motorisk forhorncelle (motonevron). De motoriske nervecellene virker på en måte motsatt av de sensoriske. I stedet for å ta i mot signal, sender de ut et signal. Dette som oftest ifølge av et sensorisk nervesignal som har kommet inn først.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

anatomistubbDenne anatomirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.