Ferdinand II av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ferdinand II)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ferdinand II av Det tysk-romerske rike
AT-20113 Details aus dem Ahnensaal - Schweizertrakt Hofburg 07.JPG
Født9. juli 1578 (juliansk)
Graz
Død15. februar 1637 (58 år)
Wien
Gravlagt Graz
Ektefelle Maria Anna von Bayern, Eleonora Gonzaga
Far Karl II.
Mor Maria Anna von Bayern
Søsken
11 oppføringer
Konstancja Habsburżanka, Gregoria Maximiliane av Østerrike, Maria Christina av Østerrike, Katharina Renata av Østerrike, Eleonore av Østerrike, Maria Magdalena av Østerrike, Margarete av Østerrike, Anna av Østerrike, Leopold V., Karl av Østerrike, Maximilian Ernst av Østerrike
Barn Ferdinand III av Det tysk-romerske rike, Archduchess Maria Anna of Austria, Cecylia Renata Habsburżanka, Archduke Leopold Wilhelm of Austria, Jan Karel Habsburský
Utdannet ved Universität Ingolstadt
Beskjeftigelse Aristokrat
Nasjonalitet Det tysk-romerske rike
Utmerkelse Ridder av ordenen Det gylne skinn

Ferdinand 2.

Ferdinand II (født 9. juli 1578 i Graz, død 15. februar 1637 i Wien) var sønnesønn av Ferdinand I, og var tysk-romersk keiser fra 1619 til 1637.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ferdinand begynte på jesuittenes skole i Graz da han var åtte år gammel.[1] Hans separate husehold ble etalbert tre år senere.[1] Hanss foreldre ønsket å holde ham vekk fra de lutherske steiermarkske adelsfolk, og sendte ham så til Ingolstadt for å fortsette sin utdannelse ved jesuittenes kollegium der i Bayern.[2] Foreldrene bad hans morfar Vilhelm V av Bayern om å se til hans utdannelse.[3] Ferdinand ble således oppfostret av jesuitter.

Fra 1598 utryddet han på noen få år protestantismen i sine egne land. Målet var å styrke såvel keisermaktens som katolisismens stilling i det tysk-romerske rike.

Konge[rediger | rediger kilde]

Da de eldre grenene av habsburgerne var på vei til å dø ut, ble Ferdinand i 1617 valgt til konge i Böhmen og i 1618 i Ungarn på tross av protestantenes motstand. De spanske habsburgerne fikk som erstatning for sine krav Alsace.

Ferdinands fremme av katolisismen bidro til det opprør i Böhmen i 1618 som ble begynnelsen av trettiårskrigen. Ved krigens start ble han fordrevet fra Böhmen.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Hans håndtering av Böhmen gjorde spørsmålet om Ferdinands valg til keiser kontroversielt. Men det ikke fantes passende motkandidater, etterfulgte han i 1619 sin nevø, Matthias, som tysk-romersk keiser, da denne døde uten arvinger.

Han gjenvant makten i Böhmen ved slaget ved det hvite berg i 1620.[4] Böhmen ble deretter hardt straffet, og befolkningen fikk valget mellom å utvandre eller vende tilbake til katolisismen. Målet var å styrke såvel keisermaktens som katolisismens stilling i det tysk-romerske rike.

Han var en særdeles mektig keiser, ikke minst i kraft av sine feltherrer Johann Tserclaes Tilly og Albrecht von Wallenstein. Ferdinand II var far til Ferdinand III, også han tysk-romersk keiser.

Sin fremgang under krigen utnyttet han til å utrydde protestantene og innskrenke stenderfriheten i arvelandene. Ferdinands planer om sammen med Albrecht von Wallensteins tropper å innskrenke keiserens innflytelse, irriterte imidlertid mange av de tyske fyrstene og Frankrike. Dette sammen med restitusjonsediktet fikk Sverige til å gå i krig mot keiseren. Freden i Praha i 1635 innebar i hovedsak at disse planer ble oppgitt grunnet den overmektige motstanden.

Ferdinand var gift to ganger. Han ble gift med Maria Anna von Bayern den 23. april 1600, og de fikk syv barn sammen. Den 2. februar 1622 giftet han seg med Eleonora Gonzaga. De fikk ingen barn sammen.

Ferdinand var personlig en velvillig, gladlynt, musikkelskende og generøs mann, men han var svak og uten større begavelse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert Bireley: Ferdinand II. Counter-Reformation Emperor. 1578–1637. Cambridge University Press, Cambridge 2014, ISBN 978-1-107-06715-8.
  • Thomas Brockmann: Dynastie, Kaiseramt und Konfession. Politik und Ordnungsvorstellungen Ferdinands II. im Dreißigjährigen Krieg. Schöningh, Paderborn 2011, ISBN 978-3-506-76727-1.
  • Karl Eder: «Ferdinand II..» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 83–85 (digitalisering).
  • Johann Franzl: Ferdinand II. Kaiser im Zwiespalt der Zeit. Styria, Graz u. a. 1989, ISBN 3-222-11960-0.
  • Dieter Albrecht: Ferdinand II. In: Anton Schindling, Walter Ziegler (Hrsg.): Die Kaiser der Neuzeit. 1519–1918. Heiliges römisches Reich, Österreich, Deutschland. München 1990, ISBN 3-406-34395-3, S. 125–141.
  • Thomas Winkelbauer: Ständefreiheit und Fürstenmacht. Länder und Untertanen des Hauses Habsburg im konfessionellen Zeitalter. Teil 1. In: Herwig Wolfram (Hrsg.): Österreichische Geschichte 1522–1699. Verlag Carl Ueberreuther, Wien 2004, ISBN 3-8000-3532-4.
  • Štěpán Vácha: Der Herrscher auf dem Sakralbild zur Zeit der Gegenreformation und des Barock. Eine ikonologische Untersuchung zur herrscherlichen Repräsentation Kaiser Ferdinands II. in Böhmen. Artefactum, Prag 2009, ISBN 978-80-86890-23-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bireley 2014, s. 10
  2. ^ Bireley 2014, s. 11
  3. ^ Bireley 2014, s. 12
  4. ^ Biographie, Deutsche. «Ferdinand II. - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 3. februar 2019. 


Forgjenger:
 Mathias 
Konge av Tyskland og tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Ferdinand III