En folkefiende

En folkefiende er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1882. Det ble uroppført på Christiania Theater 13. januar 1883. Det var også oppførelse på Den Nationale Scene i Bergen samme år.^[1]

Hovedpersonen i stykket, dr. Stockmann, oppdager at det nye «sunnhetsbadet», som er byens viktigste inntektskilde, er forgiftet, men han kommer i forbitret strid både med myndigheter og borgerskap da han vil rydde opp.^[1] Gjennom stykket ønsket Ibsen å vise motsetningen mellom sannhet og egeninteresser og ta et oppgjør med alle maktgrupperinger og politiske partier i sin samtid, og han stiller seg kritisk til flertallstyranniet, «den forbannede kompakte, liberale majoritet», på bekostning av individets rett til å tenke annerledes.

Skuespillets figurer

Dr Tomas Stockmann – badelege
Katrine Stockmann – hans kone
Petra Stockmann – deres datter
Eilif og Morten – deres sønner
Peter Stockmann – doktorens eldre bror, byfogd og politimester, formann i badebestyrelsen
Morten Kiil – garvemester, fru Stockmanns pleiefar
Hovstad – redaktør av «Folkebudet»
Billing – medarbeider i «Folkebudet»
Skipskaptein Horster
Boktrykker Aslaksen

I tillegg til deltagere på folkemøtet, menn av alle stender, noen kvinner og en flokk skolegutter.

Handlingen

Tomas Stockmann er ansatt som tilsynslege ved en nybygd badeanstalt i hjembyen, en mindre norsk kystby. Broren Peter er styreformann og samtidig byfogd og en av byens ledende menn. I første akt mottar dr. Stockmann pr. post analyser av vannprøver fra badet, som han har sendt inn til universitetet fordi han har hatt mistanke om forurensninger. Vannet viser seg å inneholde mengder av sykdomsfremkallende infusjonsdyr. Dr. Stockmann ser for seg at hele byen vil takke ham for oppdagelsen, som han tenker å offentliggjøre i det lokale Folkebudet. I begynnelsen får han støtte av både den liberale redaktør Hovstad og boktrykker Aslaksen, som representerer småborgerne – «den kompakte majoritet». De ser for seg at avsløringene kan brukes til å fremtvinge en viss utskiftning i den politiske ledelsen i byen.

Funnene kommer byfogden for øre, og denne oppsøker sine motstandere i Folkebudets redaksjon, og foreholder dem konsekvensene av en offentliggjøring: Aksjonærene i badet vil ikke påta seg den ekstra kostnaden det innebærer å flytte inntaket høyere opp, slik at en eventuell forlengelse av ledningen vil måtte belastes skattebetalerne. I verste fall vil badet måtte stenge, til skade for alle små og store næringsdrivende i byen. Hovstad og Aslaksen snur, og nekter å ta inn dr. Stockmanns innlegg.

Stockmann vil nå holde et offentlig foredrag om saken, men ingen huseier vil stille et lokale til rådighet. Det ender med at den uredde skipskaptein Horster lar Stockmann holde møtet i sin egen bolig. Tilstelningen utvikler seg til et rabaldermøte der alle til slutt vender seg mot Stockmann og utroper ham til «folkefiende». Til gjengjeld utvider Stockmann siktet til et angrep i sin alminnelighet på den kompakte majoritet, som han hevder alltid har urett.

Stockmanns prinsippfaste holdning har store konsekvenser for ham selv og familien. Om natten knuser mobben rutene i huset hans med stein. Han blir oppsagt som badelege, datteren Petra blir oppsagt ved skolen hun arbeider ved, og de to guttene hans blir mobbet på skolen. Petra har hele tiden stått fast på farens side, mens fru Stockmann en tid prøver å få ham til å moderere seg for ikke å bringe dem alle ut i ulykke. Men når angrepene på mannen blir for grove, stiller hun seg til slutt lojalt bak ham. Det mest lammende slaget kommer dog fra svigerfaren, garvermester Morten Kiil. Han bærer gammelt nag til flere av byens ledende menn, og har derfor lenge oppmuntret svigersønnen. Når det går opp for ham at forurensningene kan stamme fra hans garveri oppe ved elva, gjør han imidlertid hva han kan for å presse Stockmann til retrett; Han bruker den formuen som han hadde satt av til sin datter og sitt barnebarn til å kjøpe alle de badeaksjer han kan komme over. Stockmann har nå valget mellom å gjenopprette tilliten til badeanstalten eller å sette arven over styr. Han velger å holde fast kurs, og i stedet for å flykte fra byen, bestemmer han seg for å bli og kjempe for sannheten, uansett pris. Han konkluderer med at «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Bakgrunn

Alt innen han forfattet Gengangere, fikk Henrik Ibsen idéen til En folkefiende. Han forfattet En folkefiende i Roma samt i Gossensaß. Ibsen fikk idéen til dramaet etter en hendelse som fant sted i en tysk badeby i 1830-årene. En lege slo fast at det var kolerautbrudd i byen, noe som førte til ødelagt badesesong. Befolkningen ble rasende på legen og jaget både ham og hans familie fra byen.

Som i mange andre skuespill hentet Ibsen navn og karaktertrekk fra sine slektninger, ikke minst navnet Stockmann, en virkelig familie i Telemark som Ibsen selv stammet fra; Ibsen var dessuten født i Stockmanngården. Byfogd Stockmann var basert på Ibsens onkel, byfogden i Skien Christian Cornelius Paus som også var etterkommer av Stockmannfamilien; i doktor Stockmanns «tilknappede bror, byfogden, som holder seg til tevann og maner til måtehold og respekt for samfunnets lover» blir parallellen til byfogd Paus nesten overtydelig, skriver Jon Nygaard.^[2]

En folkefiende på scenen

En folkefiende hadde urpremière på Christiania Theater 13. januar 1883 i regi av Johannes Brun og med Arnoldus Reimers som dr. Stockmann.
Trøndelag Teater satte opp en versjon i 2010 med Anders Mordal i hovedrollen, en rolle han forøvrig mottok Heddaprisen for.
Ifølge repertoardatabasen på ibsen.net er det pr. 2. april 2009 registrert 477 oppsetninger av En folkefiende.

Filmatiseringer

Ein Volksfeind: Tyskland, 1937. Regi: Hans Steinhoff
An Enemy of the People: USA, 1977. Regi: George Schaefer
Ganashatru: India, 1989. Regi: Satyajit Ray
En folkefiende: Norge, 2005. Regi: Erik Skjoldbjærg

Sitater

«En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger»
«Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene»

Referanser

^ ^a ^b Oppslagsordet «En folkefiende» i Store norske leksikon
^ Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95.

Eksterne lenker

En folkefiende (førsteutgave, Gyldendalske Boghandels Forlag, 1882)
Merete Morken Andersen. Ibsenhåndboken (Gyldendal, 1995) – Les i fulltekst
Utgaven fra 1992 hos Nasjonalbiblioteket
NRK Nett-TV: En folkefiende Fjernsynsteatret (1972) ^{Tilgjengelig for norske IP-adresser}
(en) An Enemy of the People, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg (engelsk)
Repertoardatabasen på ibsen.nb.no

[snl.no-1] Oppslagsordet «En folkefiende» i Store norske leksikon

[Nygaard2012-2] Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95.

[1]

[2]