En folkefiende

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra En Folkefiende)
Hopp til: navigasjon, søk
For den norske filmen ved samme navn, se En folkefiende (film)
Forsiden på Henrik Ibsens håndskrevne originalmanus til dramaet En folkefiende (1882).

En folkefiende er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1882. Det ble uroppført på Christiania Theater 13. januar 1883. Det var også oppførelse på Den Nationale Scene i Bergen samme år.[1]

Hovedpersonen i stykket, dr. Stockmann, oppdager at det nye «sunnhetsbadet», som er byens viktigste inntektskilde, er forgiftet, men han kommer i forbitret strid både med myndigheter og borgerskap da han vil rydde opp.[1] Gjennom stykket ønsket Ibsen å vise motsetningen mellom sannhet og egenintresser og ta et oppgjør med alle maktgrupperinger og politiske partier i sin samtid, og han stiller seg kritisk til flertallstyranniet, «den forbannede kompakte, liberale majoritet», på bekostning av individets rett til å tenke annerledes.

Skuespillets figurer[rediger | rediger kilde]

  • Dr Tomas Stockmann – badelege
  • Katrine Stockmann – hans kone
  • Petra Stockmann – deres datter
  • Eilif og Morten – deres sønner
  • Peter Stockmann – doktorens eldre bror, byfogd og politimester, formann i badebestyrelsen
  • Morten Kiil – garvemester, fru Stockmanns pleiefar
  • Hovstad – redaktør av «Folkebudet»
  • Billing – medarbeider i «Folkebudet»
  • Skipskaptein Horster
  • Boktrykker Aslaksen

I tillegg til deltagere på folkemøtet, menn av alle stender, noen kvinner og en flokk skolegutter.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Tomas Stockmann er ansatt som tilsynslege ved en nybygd badeanstalt i hjembyen, en mindre norsk kystby. Broren Peter er styreformann og samtidig byfogd og en av byens ledende menn. I første akt mottar dr. Stockmann pr. post analyser av vannprøver fra badet, som han har sendt inn til universitetet fordi han har hatt mistanke om forurensninger. Vannet viser seg å inneholde mengder av sykdomsfremkallende infusjonsdyr. Dr. Stockmann ser for seg at hele byen vil takke ham for oppdagelsen, som han tenker å offentliggjøre i det lokale Folkebudet. I begynnelsen får han støtte av både den liberale redaktør Hovstad og boktrykker Aslaksen, som representerer småborgerne – «den kompakte majoritet». De ser for seg at avsløringene kan brukes til å fremtvinge en viss utskiftning i den politiske ledelsen i byen.

Funnene kommer byfogden for øre, og denne oppsøker sine motstandere i Folkebudets redaksjon, og foreholder dem konsekvensene av en offentliggjøring: Aksjonærene i badet vil ikke påta seg den ekstra kostnaden det innebærer å flytte inntaket høyere opp, slik at en eventuell forlengelse av ledningen vil måtte belastes skattebetalerne. I verste fall vil badet måtte stenge, til skade for alle små og store næringsdrivende i byen. Hovstad og Aslaksen snur, og nekter å ta inn dr. Stockmanns innlegg.

Stockmann vil nå holde et offentlig foredrag om saken, men ingen huseier vil stille et lokale til rådighet. Det ender med at den uredde skipskaptein Horster lar Stockmann holde møtet i sin egen bolig. Tilstelningen utvikler seg til et rabaldermøte der alle til slutt vender seg mot Stockmann og utroper ham til «folkefiende». Til gjengjeld utvider Stockmann siktet til et angrep i sin alminnelighet på den kompakte majoritet, som han hevder alltid har urett.

Stockmanns prinsippfaste holdning har store konsekvenser for ham selv og familien. Om natten knuser mobben rutene i huset hans med stein. Han blir oppsagt som badelege, datteren Petra blir oppsagt ved skolen hun arbeider ved, og de to guttene hans blir mobbet på skolen. Petra har hele tiden stått fast på farens side, mens fru Stockmann en tid prøver å få ham til å moderere seg for ikke å bringe dem alle ut i ulykke. Men når angrepene på mannen blir for grove, stiller hun seg til slutt lojalt bak ham. Det mest lammende slaget kommer dog fra svigerfaren, garvermester Morten Kiil. Han bærer gammelt nag til flere av byens ledende menn, og har derfor lenge oppmuntret svigersønnen. Når det går opp for ham at forurensningene kan stamme fra hans garveri oppe ved elva, gjør han imidlertid hva han kan for å presse Stockmann til retrett; Han bruker den formuen som han hadde satt av til sin datter og sitt barnebarn til å kjøpe alle de badeaksjer han kan komme over. Stockmann har nå valget mellom å gjenopprette tilliten til badeanstalten eller å sette arven over styr. Han velger å holde fast kurs, og i stedet for å flykte fra byen, bestemmer han seg for å bli og kjempe for sannheten, uansett pris. Han konkluderer med at «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

En folkefiende på scenen[rediger | rediger kilde]

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Sitater[rediger | rediger kilde]

Sitat fra En folkefiende som del av kunstverket «Ibsen Sitat», 69 Ibsen-sitater nedfelt i fortauene i Oslo sentrum.
  • «En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger»
  • «Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene»

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alt innen han forfattet Gengangere, fikk Henrik Ibsen idéen til En folkefiende. Han forfattet En folkefiende i Roma samt i Gossensaß. Ibsen fikk idéen til dramaet etter en hendelse som fant sted i en tysk badeby i 1830-årene. En lege slo fast at det var kolerautbrudd i byen, noe som førte til ødelagt badesesong. Befolkningen ble rasende på legen og jaget både ham og hans familie fra byen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Oppslagsordet «En folkefiende» i Store norske leksikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]