Emma Matthiasen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Emma Matthiasen
Født2. november 1890
Kristiania
Død8. mai 1975 (84 år)
København
Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Det Kongelige Danske Kunstakademi
Yrke Billedhugger
NasjonalitetNorge, Danmark
Billedhuggeren Emma Matthiasen som barn, fotografert rundt år 1900 sammen med søsknene Dagmar og Thyge. Fotograf: Christoffer Gade Rude. Bildet inngår i Oslo Museums Byhistoriske samling.
Bak Per Palle Storms bronseskulptur i forgrunnen ser man rådhusets inngangsparti. I himlingen over inngangsdørene er Matthiassens bronserelieffer montert. Fotograf: Grzegorz Wysocki.
Gamle Hønefoss kirke, med en altertavle som i 1952 fikk en ny ramme med figurer utformet av Emma Matthiasen. Kirken brant ned til grunnen i 2010. Fotograf: Hans Olav Lien.

Emma Christine Matthiasen (født 2. november 1890 i Kristiania, død 8. mai 1975 i København) var en norsk-dansk billedhugger.

Hun tilbragte mye tid i Danmark, og var derfor påvirket av sin tids danske samtidskunst. Den danske innflytelsen ble fremhevet i samtidig omtale av hennes kunstneriske virke:

«Det som utmerker Emma Matthiasens kunst er nettopp sansen for den strenge og klare form, som i forbindelse med en overmåte følsom og meget vakker overflatebehandling gir ganske delikate stoffvirkninger og en livfull karakteristikk.»[1]

Familie[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av avdelingssjef Wictor Wiggo Matthiasen (1843–1915) og Caspara Louise Christophersen (1855–1932). Hun var gift med den danske pianisten Uno Browall.[2][3]

Kunstnerisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Hun var utdannet i ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Kristiania. Deretter studerte hun videre i København under Einar Utzon Frank fra 1919 til 1927.[2][4] Utzon-Frank hadde i denne perioden to andre norske elever, henholdsvis Anne Grimdalen og Asbjørg Borgfeldt.[5]

Emma Matthiasen debuterte som kunstner i 1920 på Charlottenborg Forårsudstilling i København.[3] I 1921 debuterte hun på den norske Høstutstillingen.[4] I 1922 laget hun en portrettbyste av forfatteren Gunnar Larsen som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo.[6] I 1927 ble gutteportrettet Hans Jacob støpt i bronse; bysten ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet samme år. To år senere laget hun et bronseportrett av Else Lorentzen som Nasjonalgalleriet kjøpte inn for midler fra Benneches legat.[7] I verket Norsk kunsthistorie (Gyldendal, 1983) fremheves portrettet av Else Lorentzen:

„«Else Lorentzen» (1929) er med sin utsøkte materialbehandling og detaljering et klassisk, for ikke å si klassistisk, toppstykke innenfor norsk portrettkunst.“[5]

I krigsårene 1940–45 oppholdt hun seg på nytt i Danmark. Hun foretok også kortere studiereiser til Italia og Hellas 1924, 1925 og 1926. I 1950 besøkte hun Paris. Hun var periodevis bosatt i Danmark frem til hun døde i 1975.[2]

Matthiasen ble en anerkjent kunstner som fikk en rekke offentlige og private utsmykningsoppdrag. Hun modellerte en bronsemedalje som markerte geologen Waldemar Christopher Brøggers 80-årsdag i 1931.[8] Hun var en av kunstnerne som ble utvalgt til utsmykningsoppdrag i det nye rådhuset i en konkurranse som ble gjennomført i 1937-1938. I 1945 ble Matthiasens byste av arkitekt Arnstein Arneberg avduket i Oslo rådhus.[9][10] Senere fikk hun i oppdrag å utforme 17 små relieffer i bronse til himlingen på Rådhusets søndre balkong. Disse relieffene var på plass i 1950, og forestiller havfruer, havmenn, fugl og fisker.[11] Da myntforskeren Hans Holst fylte 60 år i 1951 ble det laget en medalje i bronse med portrett modellert av Matthiasen, og gravert og preget av Øivind Hansen.[12] Både medaljen som markerte Holsts jubileum og en medalje med portrett av professor Gunnar Rudberg fra 1930 ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo i 1951.[13]

Matthiasens byste av Elias Kræmmer (Anthon B.Nilsen) ble avduket i Svelvik i 1955 i forbindelse med hundreårsjubileet for hans fødsel.[14]

I 1955 ble Matthiasens portrett av politikeren Aldor Ingebrigtsen (1888-1952) avduket i Televerkets bygg i Tromsø. To år senere ble hennes monument over Ingebrigtsen reist på hans gravsted på Tromsø gravlund; dette arbeidet var et bestillingsverk for Nord-Troms Arbeiderparti.[15] I 1960 ble hennes minnesmerke over ordfører Alfred Hansen avduket i Bruparken i Tromsdalen.[2]

I 1961 ble hennes skulptur Havfruen plassert på Slattum i Nittedal.[16] I 1963 kjøpte Molde kommune inn skulpturen Mor med liten gutt, som ble plassert i Alexandria-parken.[17] Pikeportrettet Duck ble modellert i 1942, men først støpt i bronse i 1967, etter at Nasjonalgalleriet hadde kjøpt det fra kunstneren i 1966.[7]

Bruvik kirke har et portalrelieff utformet av Matthiasen.[18] Hun har utført flere utsmykningsarbeider i og ved norske kirker; et granittrelieff som forestiller erkeengelen Michael flankert av apostelen Johannes og profeten Moses finnes i Glemmen nye kirke i Fredrikstad.[19][4] I 1966 ble hennes monument over Leiv Tveit, som var grunnlegger av og bestyrer for Bakkebø institusjon for psykisk utviklingshemmede barn og unge, avduket ved Bakkebø kirke i Egersund.[20] En granittgruppe utført av Matthiasen finnes på Bragernes kirkegård i Drammen.[21] Hun har også portrettert skuespillerinnen Tore Segelcke.[22]

Emma Matthiasen ble selv portrettert av billedhuggeren Hanna Jessen.[1]

Leketøy og livredningsdukke[rediger | rediger kilde]

På 1950- og 1960-tallet ble Emma Matthiasen engasjert av Åsmund S. Lærdal til å modellere lekedukker for hans firma i Stavanger. Lærdal var kvalitetsbevisst og knyttet til seg flere andre fremstående kunstnere til å utforme ulike produkter for sin bedrift, som startet som et forlag, deretter ble leketøysprodusent for så å ende opp som utvikler og produsent av livredningsutstyr. Da livredningsdukken som senere fikk navnet Resusci Anne skulle få sitt visuelle uttrykk, besluttet Lærdal å basere dukkens ansikt på en kjent dødsmaske av en pike som druknet seg i Seinen i Paris på 1800-tallet. Han engasjerte da Matthiasen til å modellere dukkeansiktet med dødsmasken som utgangspunkt.[23]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Verv[rediger | rediger kilde]

Emma Matthiasen ble en rekke ganger på 1930-, 1940- og 1950-tallet innvalgt til Tilsynsrådet for Kunstnernes Hus i Oslo, som representant for billedhuggerne.[24] I 1950 var hun medlem av kunstnerjuryen som valgte ut arbeider til «Den offisielle finske utstilling» i Oslo.[25] Medlemmene av juryen og andre norske billedhuggere var også representert på denne utstillingen, og Matthiasen deltok med fem skulpturer.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Meyer, Ulla (1943). Norske kvinner: 150 portretter. Oslo: Jacob Dybwads forlag. s. 134. 
  2. ^ a b c d «Emma Matthiasen – Norsk kunstnerleksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  3. ^ a b «373 (Hvem er Hvem? / 1973)». runeberg.org (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  4. ^ a b c Amtrup, Aage (1987). Galleri Fredrikstad: skulpturer og minnesmerker. Fredrikstad: Fredrikstad kommune. s. 80–81. 
  5. ^ a b Berg, Knut 1925-2007 (1983). «Bind 6: Mellomkrigstid». Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. s. 298–299. ISBN 8205122709. 
  6. ^ Schieldrop, Edgar B. (1935). «Matthiasen, Emma Christine». Gyldendals konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 
  7. ^ a b Guleng, Mai Britt; Lange, Marit; Lathion, Jacques (1997). Norsk skulptur: katalog. Oslo: Nasjonalgalleriet. s. 117–120. ISBN 8290744455. 
  8. ^ «Waldemar Christopher Brøgger – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  9. ^ «Arnstein Arneberg – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  10. ^ Rådhuset i Oslo: fører gjennom bygningen. Oslo: s.n. 1952. s. 12. 
  11. ^ «eMuseum». kio.emuseum.com. Arkivert fra originalen 2017-08-13. Besøkt 12. august 2017. «Etter å ha vært blant de innkjøpte i konkurransen i 1937-38 om utsmykking av Oslo rådhus fikk Matthiasen i oppdrag å utføre 17 mindre bronsefigurer til feltene under himlingen på sørfasadens balkong. Arbeidene framstår nærmest som relieffer og består av flere replikker av motivene havfrue, havmann, flyndre, torsk og flyvende gås. I 1945 utførte Matthiasen for øvrig bronseportrettet av rådhusarkitekt Arnstein Arneberg (1882–1961) til plassering inne i bygningens såkalt lange galleri, til venstre for inngangen til Rådhushallen.» 
  12. ^ «Hans Holst – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  13. ^ Guleng, Mai Britt; Lange, Marit; Lathion, Jacques (1997). Norsk skulptur: katalog. Oslo: Nasjonalgalleriet. s. 117–120. ISBN 8290744455. 
  14. ^ «Kremmer, Høyremann og forfatter». Dagsavisen (norsk). 6. oktober 2014. Besøkt 12. august 2017. 
  15. ^ «Aldor Ingebrigtsen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  16. ^ «Den lille havfrue på Slattum - Nittedalsporten.no». www.nittedalsporten.no. Besøkt 12. august 2017. 
  17. ^ Korsbrekke, Berit; Strømme, Arne (1993). Tause minner: en historisk vandring blant skulpturer og bautasteiner i Molde kommune. Molde: Kommunen. s. 42–43. ISBN 8290393520. 
  18. ^ «374 (Hvem er Hvem? / 1973)». runeberg.org (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  19. ^ «Glemmen nye kirke - Norges Kirker». www.norgeskirker.no (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  20. ^ «Byste av Leiv Tveit [Egersund byhistoriske leksikon]». www.dalanefolke.museum.no (norsk). Besøkt 12. august 2017. 
  21. ^ Høel, Leif 1922-1997; Alsvik, Henning 1911-1995 (1955). Drammen i bilder. Drammen: Lyche. s. 57. 
  22. ^ Rønneberg, Anton (1949). Nationaltheatret gjennom femti år. Oslo: Gyldendal. s. 289. 
  23. ^ Tjomsland, Nina 1934- (1990). Hjertet i arbeidet: Lærdals første 50 år. Stavanger: Lærdal. s. 27–28. 
  24. ^ Hellandsjø, Karin; Glambek, Ingeborg; Schmedling, Olga; Gjessing, Steinar (1980). Kunstnernes hus 1930-1980. Oslo: Kunstnernes hus. s. 224–226. ISBN 8299064201. 
  25. ^ a b Den offisielle finske kunstutstilling, Oslo 1950: malerier, skulptur, tegninger, grafikk, 7.jan.-5.febr. 1950. Oslo. 1950. s. 2 og 5. [død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]