Hopp til innhold

Edvard I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Edward I av England»)
Edvard I
Konge av England
Født17. juni 1239[1][2][3]Rediger på Wikidata
Westminster
Død7. juli 1307[4]Rediger på Wikidata (68 år)
Burgh by Sands
BeskjeftigelseMonark, politiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleEleonore av Castilla (1254–)[5][6]
Margaret av Frankrike (1299–)[5][6]
FarHenrik III av England[5]
MorEleanor av Provence[5]
SøskenEdmund Krokrygg[5]
Katherine av England
Margaret av England[5]
Beatrice av England
Barn
21 oppføringer
Henry av England
Eleanor av England, grevinne af Bar[5]
Joan av Acre[5]
Alphonso, greve av Chester
Margaret av England[5]
Mary av Woodstock[7]
Elizabeth av Rhuddlan[5]
Edvard II av England[5]
Thomas av Brotherton, 1. jarl av Norfolk
Edmund of Woodstock[5]
Eleanor of England[7]
Joan of England[7]
John of England[7]
Alice of England[7]
Juliana of England[7]
Berengaria of England[7]
Alice of England[7]
Isabella of England[7]
Beatrice of England[7]
Blanche of England[7]
Katherine of England
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWestminster Abbey
Annet navnEdward
Regjeringstid21. november 1272–7. juli 1307
Våpenskjold
Edvard I av Englands våpenskjold
Edvard I av England på Commons

Edvard I, engelsk Edward I, Edward Longshanks, (født 17. juni 1239 i Westminster i London, død 7. juli 1307 i Burgh by Sands i Cumberland) var konge av England og lord av Irland fra 1272. Han var sønn av Henrik III av England og Eleonore av Provence.

Han ble kalt «Longshanks» («Langbein») fordi han var ca. 188 cm høy, og ble dessuten kalt «Hammer of the Scots» («Skottenes hammer»); på hans gravsten står det «Hic est Edwardvs Primus Scottorum Malleus». Han ble kjent som den monarken som erobret Wales og undertvang Skottland engelsk overhøyhet. Han regjerte fra 1272 til 1307. Han inntok tronen 21. november 1272 etter farens død.

Maktglad og grusom

[rediger | rediger kilde]

Edvard ble født i Westminster slott 17. eller 18. juni 1239. Han giftet seg to ganger; først med Eleonore av Castilla, som han fikk seksten barn med, og hvis død i 1290 påvirket ham dypt. Han viste sin sorg gjennom å reise Eleanorkorsene, ett på hvert sted hennes kortesje overnattet. Charing Cross i London har navn etter korset som ble reist på siste stopp på veien mot Westminster Abbey. Hans annet ekteskap, med Margrethe av Frankrike (kjent som Frankrikes perle av sine engelske undersåtter), datter av Filip III av Frankrike og Maria av Brabant, resulterte i tre barn.

Edvards personlighet sto i stor kontrast til farens, som regjerte England i Edvards barndom og hadde for vane å inngå diplomatiske kompromisser med sine fiender. Edvard fremsto allerede som en maktglad og utålmodig mann som viste stor militær styrke da han beseiret Simon de Montfort i slaget ved Evesham i 1265. Han ble beryktet for sin grusomhet mot opprørere og andre fiender, blant annet forfulgte han de overlevende medlemmene av Montfort-familien, sine søskenbarn. I 1270 reiste han til Tunis i den hensikt å dra i det åttende korstoget sammen med Ludvig IX av Frankrike, som døde før Edvard kom dit; Edvard dro i stedet til Acre, i det niende korstoget. Mens han oppholdt seg i Det hellige land døde faren; Edvard vendte hjem til England i 1274.

Erobringen av Wales

[rediger | rediger kilde]

En av Edvards tidlige bedrifter var erobringen av Wales. Ifølge Montgomerytraktaten i 1267 hadde Llewelyn ap Gruffydd («lik en løve») utvidet de walisiske områdene sørover, og fikk tittelen Prins av Wales, selv om han fremdeles var underlagt den engelske kongen. Edvard nektet å anerkjenne traktaten hans far hadde inngått.

I 1275 kapret noen av Edvards hyrede pirater et skip med Eleanor de Montfort, Simon de Montforts eneste datter, om bord, på vei fra eksil i Frankrike til Wales, hvor hun skulle gifte seg med Llywelyn ap Gruffydd, den daværende lensherren. Ekteparets familier hadde arrangert ekteskapet, da det var av viktighet å få i stand en allianse med Simon de Montfort. Llywelyn ville gifte seg med henne uansett, først og fremst for å irritere sin gamle fiende, Edvard. Ved å kapre skipet fikk Edvard tak i Eleonore og sperret henne inne i slottet Windsor. Etter at Llywelyn gjentatte ganger nektet å godta Edvards overhøyhet i 1274-75, rustet Edvard en hær og begynte sitt første felttog mot den walisiske fyrsten.

Etter dette ble Llywelyn tvunget til å anerkjenne Edvards overhøyhet, og mistet alt utenom et lite område, Gwynedd. Men Edvard tillot ham å beholde tittelen prins av Wales, og bryllupet mellom Llywelyn og Eleonore kom i stand.

Llywelyns lillebror Dafydd (som en kort stund var engelskmennenes allierte) begynte et nytt opprør i 1282. Kort tid etter døde Llywelyn i en krangel, Edvard knuste resten av motstanden og tok Dafydd til fange, torturerte og henrettet ham. For å befeste sine erobringer lot han bygge en rekke steinborger rundt omkring i landet. Caernarfon-borgen er et betydelig eksempel. Wales ble innlemmet i England under Rhuddlan-statuttene i 1284, og i 1301 utnevnte Edvard sin eldste sønn Edvard til prins av Wales; siden har den engelske monarkens eldste sønn alltid båret denne tittelen.

Jødeforfølgelser

[rediger | rediger kilde]

For å finansiere erobringen av Wales skattla Edvard de jødiske bankierene, med den følge at de ble lutfattige. Antisemittisme hadde eksistert lenge, men økte nå kraftig, og når jødene nå ikke lenger kunne betale, anklaget staten dem for illojalitet. Deres yrkesmuligheter var fra før av sterkt begrenset, men nå forbød kongen dem også å låne ut penger. Edvard erklærte at jødene var en trussel mot riket og nektet dem å bevege seg fritt. De ble tvunget til å bære et gult merke på ytterklærne i form av en stjerne, så de kunne gjenkjennes i offentligheten.

Under kong Edvards jødeforfølgelser ble alle jødiske familieoverhoder arrestert; over 300 ble bragt til Tower of London og henrettet, mens andre ble myrdet i sine hjem. I 1290 ble til slutt alle jøder landsforvist.

Krig med Skottland

[rediger | rediger kilde]

Edvard vendte blikket mot Skottland, og 19. mai 1291 anerkjente den skotske adelen hans overhøyhet. Han hadde planlagt å gifte bort sin sønn til barnedronningen Margrete av Skottland, «jomfruen fra Norge», men da hun døde åtte år gammel, bestemte den skotske adelen at Edvard skulle finne hennes etterfølger blant forskjellige tronpretendenter, og han valgte John Balliol. Edvards mål var å utnytte sin overhøyhet over Skottland, og håpet at Balliol ville være den mest føyelige kandidaten. Han kalte ham til Westminster i 1293, og gjorde det klart at han ventet seg Johns militære og økonomiske støtte mot Frankrike. Dette ble for mye for Baliol, som inngikk en pakt med Frankrike og rustet en hær for å invadere England.

Edvard samlet sin til da største hær og la Berwick i ruiner, drepte byens innbyggere og fortsatte med Dunbar og Edinburgh. Skjebnestenen, Stone of Scone, ble flyttet fra Scone-slottet til Westminster Abbey. Frem til 1996 var den plassert i kong Edvards stol, som alle engelske monarker siden har blitt kronet på (unntatt Maria I). Det året ble stenen gitt tilbake til Skottland, men den vil bli bli bragt til England ved fremtidige kroninger. Balliol sa fra seg tronen og satt innesperret i Tower i tre år, før han fikk dra tilbake til sine gods i Frankrike. Alle landeiere i Skottland ble tvunget til å sverge Edvard troskap, og landet ble en engelsk provins styrt av visekonger.

Motstanden vokste, og Edvard henrettet Sir William Wallace 23. august 1305 etter at han hadde beseiret ham i slaget ved Falkirk i 1298. Han rakk ikke å virkeliggjøre sin plan om å forene de to landene. Edvard døde i 1307 i Burgh by Sands i Cumberland på grensen mot Skottland, på enda et felttog mot skottene, som var oppildnet av Wallaces martyrdød og Robert Bruces lederskap. Han bad på dødsleiet om at liket hans skulle bæres foran den engelske hæren inntil skottene var nedkjempet. Han ønsket også at hjertet hans skulle gravlegges i Det hellige land, men i stedet ble han begravet i Westminster Abbey fire måneder etter sin død.[8] Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II av England.

I 1774 ble Edvards kiste åpnet. Han hadde antatt samme hudfarge som mørk sjokolade, men ansiktet hadde bevart sin eksakte form, skjønt deler av huden var «noe ødelagt». Den inntørkede kroppen var svøpt i lintøy påført voks på innsiden. Klærne var pyntet med falske juveler, og han bar en forgylt krone.[9]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Edvard I fremstilles som skurk i filmen Braveheart fra 1995 om sir William Wallace. At han var hard inntil det grusomme er ingen overdrivelse, men ellers tar filmen seg en friheter med de historiske fakta.

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
  1. Datter, dødfødt i mai 1255 i Bordeaux, Frankrike.
  2. Katherine, levde 17. juni 1264, død 5. september 1264, begravet i Westminster Abbey.
  3. Eleanor, født 18. juni 1264, død 12. oktober 1297. g.m (1) Alfons III av Aragón, (2) Greve Henrik III av Bar.
  4. Joan, født i januar 1265, begravet i Westminster Abbey før 7. september 1265.
  5. John, født 13. juli 1266, død 3. august 1271 i Wallingford, i sin grandonkel Richard av Cornwalls varetekt. Begravet i Westminster Abbey.
  6. Henry, født før 6. mai 1268, død. 16. oktober 1274.
  7. Datter, født i mai 1271 i Palestina, død før september 1271.
  8. Joan av Acre født mai 1271, død 7. april 1307. g.m (1) Gilbert de Clare, 7. jarl av Hertford, (2) Ralph de Morthermer, 1. baron Monthermer.
  9. Alfons, jarl av Chester, født 24. november 1273, død 19. august 1284, begravet i Westminster Abbey
  10. Margaret, født 15. mars 1275, død etter 1333. g.m John II av Brabant.
  11. Berengaria, født 1. mai 1276, død før 27. juni 1278, begravet i Westminster Abbey.
  12. Datter, død kort tid etter fødselen i januar 1278.
  13. Mary, født 11. mars 1279, død 29. mai 1332, nonne i Amesbury, Wiltshire (England).
  14. Elizabeth av Rhuddlan, født i august 1281 i Rhuddlan, død 5. mai 1316. g.m (1) John I, greve av Holland, (2) Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford & 3. jarl av Essex
  15. Edvard II av England, født 25. april 1284 i Caernarvon, død 21. september 1327. g.m Isabella av Frankrike
  1. Thomas av Brotherton, 1. jarl av Norfolk
  2. Edmund av Woodstock, 1. jarl av Kent
  3. Eleonore

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Edvard I av England – stamtavle i tre generasjoner
Edvard I av England Far:
Henrik III av England 		Farfar:
Johan av England 		Farfars far:
Henrik II av England
Farfars mor:
Eleanor av Aquitaine
Farmor:
Isabella av Angoulême 		Farmors far:
Aymer Taillefer
Farmors mor:
Alix de Courtenay
Mor:
Eleonore av Provence 		Morfar:
Ramon Berenguer V, greve av Provence 		Morfars far:
Alfonso II, greve av Provence
Morfars mor:
Gersenda II av Sabran
Mormor:
Beatrice av Savoia 		Mormors far:
Thomas I av Savoia
Mormors mor:
Marguerite av Genève

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 17078, oppført som Eduard I.[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Eduard I d’Anglaterra, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0023493[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Peerage, oppført som Charlotte de Valois, The Peerage person ID p10191.htm#i101903, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Royal Household, www.royal.uk[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage person ID p10191.htm#i101903, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Andrew Chamberlain: Earthly remains (s. 27), the British museum press, 2001, ISBN 0-7141-2755-8
  9. ^ Andrew Chamberlain: Earthly remains (s. 28)
Forgjenger:
 Henrik III  		Konge av England
 Etterfølger:
 Edvard II 
Lord av Irland
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edvard_I_av_England&oldid=24269828»