Edvard Vogt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edvard Vogt
FødtEdvard Dahm Vogt
14. juni 1923
Kristiansand
Død10. oktober 2016 (93 år)
Bergen
Barn David Vogt
Beskjeftigelse Katolsk prest, professor, sosiolog
Nasjonalitet Norge
Medlem av Milorg, XU

Edvard Dahm Vogt (født 14. juni 1923 i Kristiansand, død 10. oktober 2016 i Bergen)[1] var en norsk jurist, sosiolog, filosof og katolsk prest. Han var professor emeritus i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Han var blant annet kjent for sin rolle i forbindelse med avsløringen av politivoldsakene i Bergen på 1970- og 1980-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edvard Vogt tok revisorskole i Kristiansand i 1942. Under okkupasjonen av Norge, deltok Vogt som motstandsmann, i både etterretningsorganisasjonen XU og i Milorg. Han fikk også oppleve det han kalte «ei kriminologisk lærerik tid» i tysk fangenskap.[2] Høsten 1944 måtte han flykte til Sverige, via flyktningemottaket på Kjesäter. I Sverige fikk han siden militær trening i reservepolitiet, kalt «de norske polititroppene». Han tilhørte 6. bataljon i Bäckehagen ved Falun.

Mellom 1947 og 1948 var han landssekretær i Unge Venstre.

Han avla juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1950.

Prest (1957–73)[rediger | rediger kilde]

Han tok lisensiatgrad i filosofi i Roma i 1953, lisensiatgrad i teologi samme sted i 1957, lisensiatgrad i (katolsk) kirkerett samme sted i 1959 og endelig doktorgrad i filosofi samme sted i 1962. I 1956 ble han viet til katolsk prest.

Han var professore incaricato i sosiologi ved Università Internazionale di Scienze Sociali 1957–1959 og den første direktør for universitetets Istituto di Sociologia. Fra 1960 til 1963 var han kapellan ved den katolske kirke i Bergen og fra 1963 til 1973 hjelpeprest i deltidsstilling. Han forlot prestetjenesten i 1973 for å kunne gifte seg.

Sosiolog, jurist[rediger | rediger kilde]

Han var universitetsstipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Bergen 1963–1968 og gjesteprofessor i sosiologi ved University of Saskatchewan i Canada 1968–1969.

Han var førstelektor i industrisosiologi ved Norges Handelshøyskole 1970–1987 og var leder for Avdeling for organisasjonsteori 1983–1985. Fra 1987 til 2001 arbeidet han som advokat pro bono i enkelte saker. Fra 1987 til 1993 var han førsteamanuensis og professor i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Vogt tok initiativet til Jussformidlingen i Bergen og har vært herredstyremedlem i Fana og bystyrerepresentant i Bergen. Han tok initiativet til bydelsordningen i Bergen. Han startet Varslerunionen sammen med Julija Lande og Sigurd Lydersen, der han var styreleder til 2010. I 2014 ble han tildelt Norsk sosiologforenings hederspris.

Offentlige debatter[rediger | rediger kilde]

Sammen med jusstudent Gunnar Nordhus utarbeidet han på 1970-tallet en rapport som avslørte omfattende bruk av politivold i Bergen, en sak som skulle gå frem til 1998. De senere årene har han blant annet uttrykt støtte til Mullah Krekar i dennes rettssak mot Carl I. Hagen og tatt til orde for akademisk boikott av Israel. Forholdene rundt flyktningestatus og utlevering er tema i hans kronikk i Klassekampen 6. juni 2003, der han drar paralleller med nordmenns situasjon i Sverige, under okkupasjonen.

I en Kronikk i Morgenbladet 10. juni 2011 påpekte Vogt at i Afghanistan og Libya "er den norske regjering og norske offiserer og soldater blitt moralsk og juridisk medansvarlig for våre og våre alliertes brudd på folkeretten i to pågående angrepskriger." Senere stiftet Vogt Varslerunionen, startet Rettssikkerhetsforbundet og anmeldte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre for krigsforbrytelser etter Norges bombing av Libya.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Edvard Vogt var far til bl.a. musikerne Ivar Vogt og David Vogt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Edvard-Vogt-er-dod-324611b.html
  2. ^ Beek, Arne. «Advokat for taparane». Studvest. Arkivert fra originalen 18. mars 2016. Besøkt 25. august 2015. 
  3. ^ «Edvard Vogt er død». Bergens Tidende. Besøkt 9. desember 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]