Dvergspove

Dvergspove
	Nomenklatur
	Numenius minutus; Gould, 1841
	Populærnavn
	dvergspove
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Vade-, måse- og alkefugler
Familie	Snipefamilien
Slekt	Numenius
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig; BirdLife International (2024)
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, hekker på nordlige montan taiga, opp til 950 moh.
Utbredelse:	hekker nord i Sibir, trekker til Australasia, sjelden i Vest-Europa

Dvergspove (Numenius minutus) er en monotypisk langdistansetrekkfugl i snipefamilien (Scolopacidae) og inngår i slekten Numenius, som består av vadefugler med lange tynne nebb og forholdsvis lange ben. Arten hekker i Sibir og overvintrer i Australia.

Dvergspove er en livskraftig art.^[1] Wetlands International estimerte i 2023 totalpopulasjonen til cirka 110 000 individer,^[2] hvilket ifølge BirdLife International tilsvarer cirka 73 300 voksne forplantningsdyktige individer.^[1]

Biologi

Dvergspova blir cirka 28–34 cm lang og veier typisk 118–221 g.^[3] Vingespennet utgjør cirka 68–71 cm.^[3] Hunnene blir såvidt større enn hannene.^[3] Dvergspove er den minste blant småspovene, og har omtrent samme størrelse som gluttsnipe (Tringa nebularia) og plystresnipe (T. melanoleuca). Nebbet er usedvanlig kort til å være spove og bare svakt nedoverbøyd.^[3]

Dvergspova er en delvis altetende art som foretrekker insekter, men den spiser også bær, frø og korn. Den leter etter mat ved å plukke og stikke nebbet lett ned i fuktige til tørre (men ikke våte) habitater med forholdsvis kort og sparsom vegetasjon. Utenfor hekkeområdene finner man den gjerne i middels store til store flokker tidlig om morgenen og på ettermiddagen, mens den tilbringer de varmeste timene på dagen hvilende nær vann. Den pleier å overnatte på et annet sted enn der den har vært aktiv i løpet av dagen.^[3]

Dvergspove hekker hovedsakelig i åpne, gresskledde områder innenfor den nordlige fjelltaigaen, opp til minst 950 meters høyde. Den foretrekker godt drenerte skråninger og områder som nylig har vært utsatt for brann (opptil 15 år tidligere), og som vanligvis har spredt tresetting med sibirlerk (Larix dahurica) og/eller dvergbjørk (Betula nana). Dvergspoven finnes også hekkende i åpne lerkeskoger hvor bakken domineres av mose eller lav.^[3]

Når dvergspovene befinner seg i Australia under den boreale vinteren, foretrekker den relativt tørre områder med kort gress, starrenger, flomsletter og svarte jordflater – gjerne steder som nylig har vært utsatt for brann. Den trives også i tilsvarende menneskeskapte habitater, som golfbaner og plener. Den finnes sjeldnere forankret i åpne skogsområder med gresskledd eller brent undervegetasjon, tørre saltmyrer, kystnære sumper, mudderflater eller sandstrender i beskyttede elvemunninger og kystområder.^[3]

Dvergspova følger en relativt smal trekkrute, og observasjoner utenfor denne korridoren er ganske sjeldne. Fra Russland flyr de fleste sørgående fugler til Transbajkalregionen og Øst-Mongolia. Etter en pause der fortsetter trekket til Kina. Fra Kina går trekket videre – enten uten stopp eller med minimal stans – direkte til det nordlige Australia, hvor fuglene ankommer hovedsakelig fra midten av september til oktober. Deretter trekker mange sørover langs østkysten av Australia eller inn i kontinentets indre, hvor bevegelsene deres er mindre kartlagt. Nordgående fugler forlater Australia fra slutten av mars til midten av april og passerer over Borneo, Filippinene eller Taiwan før de når det østlige Kina. Etter å ha fylt opp energilagrene der, flyr dvergspoven trolig direkte til hekkeområdene sine, hvor de først ankommer tidlig i mai.^[3]

Taksonomi

Dvergspove har lenge vært ansett for å være nært beslektet med den etter hvert antatt utdødde eskimospova (N. borealis), og de ble tidligere noen ganger regnet som samme art. Imidlertid skiller dvergspova seg ut med sin mindre størrelse, spesielt uttrykt med sitt kortere nebb og kortere vinger (vingeeffektstørrelse −3,73). Dvergspove har også lengre tarser (effektstørrelse 2,96), blekere (gulaktig hvit mot kanelgul) og umarkerte (mot alltid med noen markeringer) nedre bryst til underhaledekkere, finere striping på det midtbrystet, finere tverrbånd på flankene, og bredere, renere offwhite øyenbrynstreker, samt en mer markert midtkronelinje.^[3]

Inndeling

Inndelingen følger AviList.^[4] Norske populærnavn følger Norsk navnekomité for fugl.

Treliste

Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
  - Pedionomidae, slettevandrerfamilien
  - Thinocoridae, rypesnipefamilien
  - Rostratulidae, riksesnipefamilien
  - Jacanidae, bladhønsfamilien
  - Scolopacidae, snipefamilien
    - Numeniinae, 2 slekter, 10 arter
      - Bartramia, monotypisk
      - Numenius
        N. borealis, eskimospove, monotypisk (sist observert med sikkerhet i 1963)
        
        N. minutus, dvergspove, monotypisk
        
        N. tahitiensis, alaskaspove, monotypisk
        
        N. hudsonicus, tundraspove, 2 taxa
        
        N. phaeopus, småspove, 5 taxa
        
        N. americanus, langnebbspove, monotypisk
        
        N. madagascariensis, østspove, monotypisk
        
        N. tenuirostris, smalnebbspove, monotypisk (erklært utdødd i 2025)
        
        N. arquata, storspove, 3 taxa
    - Limosinae,
    - Calidrinae,
    - Scolopacinae,
    - Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler

Referanser

1 2 3 BirdLife International. 2024. Numenius minutus. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T22693165A264971936. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-2.RLTS.T22693165A264971936.en. Accessed on 23 July 2025.
↑ Wetlands International. 2023. Waterbird Populations Portal. Available at: https://wpp.wetlands.org/explore/2996/499
1 2 3 4 5 6 7 8 9 Mlodinow, S. G., G. M. Kirwan, J. van Gils, P. Wiersma, and P. Pyle (2025). Little Curlew (Numenius minutus), version 2.0. In Birds of the World (B. K. Keeney, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.litcur.02
↑ AviList Core Team. 2025. AviList: The Global Avian Checklist, v2025. https://doi.org/10.2173/avilist.v2025