Storspove

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storspove
Vadende storspove «Årets fugl 2019»
Vadende storspove
«Årets fugl 2019»
Vitenskapelig(e)
navn
:
Numenius arquata
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: storspove
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Snipefamilien
Slekt: Numenius
IUCNs rødliste:
nær truet
Norsk rødliste for arter: [1]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: Åpne landskap, dyrka mark, myr, strand og lynghei
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for storspove
hekker i Nord- og Mellom-Europa og deler av Asia

Storspove (Numenius arquata) er en stor fjæretilknyttet fugleart i snipefamilien. Arten er én av åtte arter i slekten Numenius og regnes som en kortdistansetrekkfugl. Den består som tre underarter, og nominatformen hekker beskjedent i deler av Norge. Her hjemme regnes storspova som sårbar[1], men internasjonalt står arten oppført som nær truet[2]. Arten har lenge vært i sterk tilbakegang i Europa, uten at man direkte vet noe om årsaken. I Storbritannia er drenering av engarealer sterkt sammenfallende med en bestandsnedgangen hos arten,[3] som er fredet for jakt i hele Europa, unntatt i Frankrike. Der ble det årlig skutt omkring 7 000–8 000 individer fram til 2008, og det er fortsatt lov å jakte arten i visse deler av landet.[4] I 2015 ble det lansert en internasjonal handlingsplan for å redde storspoven.[5]

«Årets fugl 2019»[rediger | rediger kilde]

Storspove i flukt
Storspover søker ofte etter føde på mudderbanker i fjæra

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) valgte storspove som «Årets fugl 2019» i Norge.[4] Den ble også valgt til «Årets fugl 2019» i Nederland. I 2017 ble det dessuten bestemt, at den 21. april årlig skal være «Verdens storspovedag» internasjonalt.[6]

SitatStorspoven er i trøbbel! Bestandene i de fleste land der arten hekker går tilbake, og noen land er i ferd med å miste arten helt som hekkefugl. Nå er det laget en internasjonal handlingsplan som tar sikte på å stanse, og på sikt snu, den negative trenden.Sitat
– Paul Shimmings / Vår Fuglefauna 41 (2018), nr. 4

Biologi[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Storspove blir cirka 50–60 cm lang.[7] Nebbet utgjør omkring 9–15 cm og vingespennet ligger omkring 80–100 cm.[7] Hannen er minst og veier typisk cirka 410–1 010 g, mens hunnen er tyngre og veier cirka 475–1 360 g.[7] Det lange nebbet er nedoverbuet og de undre ekstremitetene lange og nærmest sorte. Hodet er lite og halsen slank og relativt lang. Fjærdrakten er kamuflasjefarget, med mørk brunspettet overside og gradvis lysere og delvis spettet hals, bryst og underside som går over mot helhvit i undergumpen.

Nebbet egner seg til å plukke småkryp i sand og mudder med. Arten eter blant annet terrestriske insekter, snegler, meitemark, småfisk, bær og frø med mer. Fuglene leter etter føden på grunner, mudderflater, myr, og udrenerte enger og marker med mer.

Bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Wetlands International estimerte i 2016 den globale bestanden til omkring 835 000–1 310 000 individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjorde omkring 647 500–876 000 individer.[8] Den europeiske bestanden har hatt en negativ utvikling i flere år, og man regner med at bestandsnedgang på omkring 30–49 % i løpet av tre generasjoner (31,2 år).[7] I senere år har det imidlertid blitt rapportert at enkelte lokale bestander har stabilisert seg.[7] Den norske delen av bestanden er beskjeden og teller trolig kun omkring 4 000–6 000 individer.[1]

Den kanskje viktigste populasjonen av storspover i Europa befinner seg i Storbritannia og utgjør cirka 28 % av den totale europeiske bestanden. Mellom 1995 og 2014 tapte imidlertid Storbritannia nær halve bestanden av storspover. Som i resten av Europa synes årsaken å være lav reproduktiv suksessrate, men direkte hva som forårsaker dette vet man for lite om foreløpig.[7]

Hekke- og trekkatferd[rediger | rediger kilde]

Egg og rede
Numenius arquata

Nominatformen hekker langs norskekysten, fra Vest-Agder og nordover til Finnmark, samt i Oslofjordområdet og i innlandet på Østlandet og i Trøndelag.[1] Videre hekker den i det meste av Sverige og spesielt i Finland og videre østover gjennom Russland til Uralfjellene og elven Volga.[7] Øst for Ural og Volga overtar underarten suschkini, som hekker videre østover til det sørvestre Sibir og Nord-Kasakhstan. Underarten orientalis hekker fra det sentrale Sibir og østover til det sentrale Heilongjiang i Nordøst-Kina.

I Norge ankommer storspovene hekkeplassene i april, men arten legger fram til i begynnelsen av juni på høye breddegrader. Redene utgjør kun en gresskledd grop i bakken, som oftest i torvmyr eller et lignende underlag. Hunnen legger typisk 4 egg (2–5).[7] Rugetiden varer i 26–30 dager.[7] Avkommet, som typisk veier cirka 50–55 g ved klekking, blir flygedyktig etter cirka 32–38 dager, men dødeligheten er svært høy (cirka 66 %) det første året.[7]

Nominatformen overvintrer i Vest- og Sør-Europa, Nordvest-Afrika og østover til Persiabukten.[7] En del fugler tilbringer vinteren langs vestkysten nord til Danmark. N. a. suschkini overvintrer sør for Sahara i Afrika og i Sørvest-Asia.[7] N. a. orientalis overvintrer i øst og sør i Afrika, på Madagaskar, og fra det sørlige Kaspihavet og sørover til Persiabukten og østover gjennom Sør-Asia til Øst-Kina og Sør-Japan sør til Filippinene og De store Sundaøyer.[7]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019).[9]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kålås JA, Dale S, Gjershaug JO, Husby M, Lislevand T, Strann K-B og Strøm H (2015) Fugler (Aves). Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken <http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Fugler>. Nedlastet 2019-11-17.
  2. ^ BirdLife International 2017. Numenius arquata. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22693190A117917038. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22693190A117917038.en. Downloaded on 17 November 2019.
  3. ^ Paul Shimmings. Kan vi redde storspoven? Vår Fuglefauna 41 (2018), nr. 4
  4. ^ a b Paul Shimmings (2019) Storspove er Årets fugl 2019: hvor er de nå om vinteren? Norsk Ornitologisk Forening, 16.01.2019. Besøkt 2019-11-16.
  5. ^ Brown, D. J. 2015. International Single Species Action Plan for the Conservation of the Eurasian Curlew Numenius arquata arquata, N. a. orientalis and N. a. suschkini. AEWA Technical Series No. 58. Bonn, Germany. 68 s.
  6. ^ Paul Shimmings (2019b) Verdens storspovedag – 21. april. Norsk Ornitologisk Forening, 12.04.2019. Besøkt 2019-11-16.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m Van Gils, J., Wiersma, P., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2019). Eurasian Curlew (Numenius arquata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53897 on 17 November 2019).
  8. ^ BirdLife International (2019) Species factsheet: Numenius arquata. Downloaded from http://www.birdlife.org on 17/11/2019.
  9. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]