Durrani-dynastiet

Artikkelen inngår i serien om Afghanistans historie
Epoker
Tiden før islam Den islamske erobringen av Afghanistan Durrani-riket Barakzai-dynastiet Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre Republikken Afghanistan Den demokratiske republikken Afghanistan Moderne historie

Durrani-riket var en stat i dagens Afghanistan. Fra 1747 til 1823 satt Ahmed Shah Durrani og hans sønner og sønnesønner på tronen. De var de første pashto herskerne av Afghanistan, fra Sadozai-linjen i Abdali-gruppen av klaner. Det var under ledelse av Ahmed Shah at nasjonen Afghanistan begynte å ta form etter århundrer av fragmentering og utnyttelse. Selv før den iranske herskeren Nadir Shahs død, hadde stammer i Hindu Kush vokst sterkere og begynte å dra fordel av den avtagende makten til deres hersker langt unna.

Styret til Ahmad Shah (1747–1772)

Ahmed Shah Durrani og hans abdaliske ryttere slo seg sammen med lederne av Abdali-stammene og klanene nær Kandahar for å velge en leder. Til tross for at han var yngre enn andre kandidater, hadde Ahmed noen viktige fordeler. Han var direkte etterkommer av Sado, som Sadozai er oppkalt etter, han var utvilsomt en karismatisk leder og erfaren kriger som hadde en trenet, mobil styrke av flere tusen kavalerimenn til sin disposisjon og han hadde i sin varetekt deler av Nadir Shahs skatter.

Noe av det første Ahmed Shah gjorde som leder var å adoptere tittelen Durr-i-Durrani («perle av perler» eller «tidens perle»), som kan ha kommet fra en drøm eller fra øreringene av perle som de kongelige vaktene til Nadir Shah. Abdali-pashtoene var kjent som Durrani fra da av.

Ahmed Shah begynte med å erobre Ghazni fra Ghilzai-pashtoene for så å kapre Kabul fra en lokal hersker. I 1749 overgav mugal-herskeren kontrollen over Sindh-provinsen og områdene i nord-India vest for Indus-elva til Ahmed Shah for å redde sin hovedstad fra afghanske angrep. Ahmed Shah for så vestover for å ta kontroll over Herat, som ble regjert av Nadir Shahs sønnesønn, Shak Rukh. Herat falt til Ahmed etter nesten et år og en blodig konflikt, i likhet med Mashhad (i dagens Iran). Ahmed sendte så en armé for å kue områdene nord for Hindu Kush. I løpet av kort tid fikk den sterke hæren kontroll over de turkmenske, usbekiske, tadsjikske og hazarske stammene nord i Afghanistan. Ahmed invaderte India for tredje, og så fjerde gang og tok kontroll over Punjab, Kashmir og byen Lahore. Tidlig i 1757 plyndret han Delhi, men lot mugal-dynastiet bli værende i minimal kontroll så lenge herskeren anerkjente Ahmeds krav i Punjab, Sindh og Kashmir. Han etterlot sin andre sønn, Timur Shah, ved makten og reiste tilbake til Afghanistan fra India.

Mugal-kollapsen førte imidlertid til framveksten av andre herskere enn Ahmed Shah. I Punjab begynte sikhene å bli en maktfaktor. Fra deres hovedstad Pune begynte hinduene Marathas som kontrollerte mye av det vestlige og sentrale India, å se nordover til det nedadgående mugalriket som nå Ahmed Shah hadde lagt beslag på ved erobringer. Idet han returnerte til Kandahar i 1757, stod Ahmed overfor maratha-angrep som fjernet Timur og hans hoff i India.

Ahmed Shah erklærte en islamsk hellig krig, jihad, mot marathasene og krigere fra forskjellige pashto-stammer og andre stammer som Baloch, svarte på hans oppfordring til krig. Tidlige trefninger endte i afghanske seirer og i løpet av 1759 hadde Ahmed og hans armé nådd Lahore. I 1760 hadde maratha-grupper slått seg sammen til en stor hær. Igjen var Panipat scenen for en konfrontasjon mellom to krigende utfordrere som begge ønsket kontroll i Nord-India. Slaget ved Panipat i 1761 mellom muslimske og hinduistiske hærer som talte så mange som 100 000 soldater ble kjempet langs en 12 km lang front. Til tross for at han seiret, ble det som kunne ha blitt Ahmed Shahs fredelige kontroll over sine områder ødelagt av andre utfordringer.

Seieren ved Panipat var høydepunktet på Ahmed Shahs, og det afghanske folks, makt. Hans Durrani-rike var et av de største islamske riker på den tiden, kanskje nummer to etter Det osmanske riket. Etterpå, til og med før han døde, begynte riket å falle fra hverandre. På slutten av 1761 hadde sikhene blitt mektigere og tatt kontroll over store deler av Punjab. I 1762 krysset Ahmed Shah passene fra Afghanistan for sjette gang for å kue sikhene. Han angrep Lahore og etter å ha tatt deres hellige by Amritsar, massakrerte han tusenvis av sikher, ødela deres tempel og vanhelliget deres hellige steder med kublod. Innen to år gjorde sikhene opprør igjen. Ahmed Shah forsøkte enda flere ganger å underlegge seg sikhene for godt, men klarte det ikke. Da han døde, hadde han mistet alt unntatt formell kontroll over Punjab til sikhene som forble i kontroll over området til de ble slått av britene i den første anglo-sikh krigen i 1846.

Ahmed Shah hadde også møtt opprør i nord, og til slutt hadde han og emiren i Bukhara blitt enige om at elva Amu-Darja skulle markere grensen mellom deres land. I 1772 trakk Ahmed Shah seg tilbake til sitt hjem i fjellene øst for Kandahar, der han døde. Ahmed Shah hadde klart i en bemerkelsesverdig høy grad å balansere stamme-allianser og fiendtligheter og i å lede stamme-makten vekk fra opprør. Han fikk anerkjennelse som Ahmed Shah Baba, eller «Afghanistans far».

Da Ahmed Shah kom til makten, inkluderte pashtoene mange grupper med forskjellige opphav som var utydelige. Mange ble antatt å være etterkommere av antikke ariske stammer, men noen som f.eks. Ghilzaiene kan ha vært tyrkere. De hadde felles språk, pashto. I øst hadde Wazirene og deres nære slektninger, Mahsudene, bodde i fjellsidene i sentrale Suleiman-rekken siden det 14.århundre. På slutten av det 16.århundre og den siste tyrkisk-mongolske invasjonen, hadde stammer som Shinwaris, Yusufzais og Mohmandene flyttet fra den øvre dalen i Kabul-elva inn i dalene og slettene vest, nord og nordøst for Peshawar. Afridene hadde for en lang tid vært etablert i fjellsidene og fjellrekka sør for Khyber-passet. På slutten av 18.århundre hadde Durranis fylt ut området vest og sør for Kandahar.

Styret til Timur Shah (1772–1793)

Timur Shah hadde 24 sønner, flere av dem ble konger.

Ahmed Shahs arvtager regjerte så klønete i en periode med betydelig uro at innen 50 år av sin død, var Afghanistan travelt opptatt med borgerkrig. Mange av territoriene som ble erobret ved hjelp av Ahmed Shahs militære kløkt, falt til andre i løpet av dette halve århundret. I 1818 kontrollerte Sadozai-herskerne som etterfulgte Ahmed Shah, lite utenfor Kabul og områdene rundt i en radius av 160 km. De tapte ikke bare de utenforliggende områdene, men fremmedgjorde mange andre stammer og grener blant Durrani-pashtoene.

Styret til Zaman Shah (1793–1801)

Etter at Timur Shah døde var de tre utfordrerne for posisjonen som sjah Timurs sønner, guvernørene i Kandahar, Herat og Kabul. Zaman Shah, guvernør i Kabul, var i den beste posisjonen og ble sjah i en alder av 23. Hans halvbrødre aksepterte dette ved ren makt, etter at de ble fengslet etter deres ankomst i hovedstaden for å, ironisk nok, velge en ny sjah. Kranglingen blant Timurs etterkommere som kastet Afghanistan ut i opprør, skapte også bakgrunnen for intervensjonen av krefter utenfra.

Forsøkene til Sadozai-arvtagerne etter Timur på å innføre et ekte monarki på de aggressivt motstandsdyktige pashto-stammene, å herske eneveldig og uten råd fra de andre store pashto-stammenes ledere, viste seg til slutt å være uten suksess. Sikhene viste seg også å være spesielt vanskelige å styre, og etter flere resultatløse forsøk på å kue dem, gjorde Zaman feilen å oppnevne en sterk ung sikh-leder, Ranjit Singh, som sin guvernør i Punjab. Den «enøyde» krigeren ble til slutt en fiende pashto-herskerne i Afghanistan ikke klarte å skifte ut.

Zamans fall ble utløst av hans forsøk på å konsolidere sin makt. Selv om han kom til makten gjennom støtten til Muhammedzai-lederen, Painda Khan, begynte Zaman snart å fjerne prominente Muhammedzai-ledere fra maktposisjoner og erstattet dem med menn av sin egen gren, Sadozaiene. Dette ødela den skjøre balansen av politikere fra Durrai-stammen som Ahmed Shah hadde etablert og kan ha fått Painda Khan og andre Durrani-sjefer til å slå seg sammen mot sjahen. Painda Khan og andre ledere av nurzai- og alizai-Durraniklanene ble henrettet. Det ble også lederen for Qizilbash-klanen. Painda Khans sønn flyktet til Iran og sverget betydelig Muhammedzai-støtte til en rivaliserende tronarving, Zamans eldre bror, Mahmud Shah. Klanene til lederne Zaman hadde henrettet slo seg sammen med opprørerne, og de tok Kandahar uten blodsutgytelse.

Første styret til Mahmud Shah (1801–1803)

Kastingen av Zaman Shah i 1801 var ikke slutten på den sivile konflikten i Afghanistan, men begynnelsen på enda kraftigere vold. Mahmud Shahs første styre varte bare i to år før han ble erstattet av Shoja Shah.

Styret til Shoja Shah (1803–1809)

Enda en av Timur Shahs sønner, Shoja Shah, regjerte i bare seks år. 7. juni 1809 signerte Shoja en vennskapstraktat med britene som inkluderte en klausul som sa at han skulle motsette seg utenlandske troppers transport gjennom landet hans. Denne avtalen, den første afghanske pakten med en europeisk makt, stipulerte felles tiltak i tilfelle fransk-persisk aggresjon mot afghanske eller britiske områder. Bare noen uker etter signeringen, ble Shoja kastet av sin forgjenger, Mahmud. Mye senere ble han gjeninnsatt av britene og regjerte i 1839–42. To av hans sønner regjerte for en kort tid i 1842.

Andre styret til Mahmud Shah (1809–1818)

Mahmuds andre styre varte i ni år. Mahmud fremmedgjorde Muhammedzai, særlig Fateh Khan, sønnen av Painda Khan, som tilslutt ble fanget og blindet. Hevn ville senere bli gjennomført av Fateh Khans yngste bror, Dost Mohammed Khan.

Styret til Sultan Ali Shah (1818–1819)

Sultan Ali Shah var enda en sønn av Timur Shah.

Styret til Ayub Shah (1819–1823)

Sultan Ayub Shah var enda en sønn av Timur Shah, som avsatte Sultan Ali Shah. Han ble selv avsatt og antagelig drept i 1823.

Fra 1818 inntil Dost Mohammed Khan ankom i 1826, raste kaos i områdene til Ahmed Shah Durranis rike da forskjellige sønner av Painda Khan kjempet om overtaket. Afghanistan sluttet å eksistere som en nasjon, og disintigrerte for en kort tid i fragmenterte samlinger av små enheter.