Durofag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Avstøpninger av fossile Omphalosaurus-kjever, viser ekstrem tilpassning til durofagi.

En durofag (noen ganger skrevet durophag) er et dyr som lever av organismer med harde skall eller ytre skjelett, slik som koraller, muslinger eller krabber.[1] Begrepet brukes oftest om fisker slik som steinbiter og lungefisk, men brukes også en del om krypdyr som krokodilleteju, og særlig fossile arter.[2] Andre grupper som av og til omtales som durofager er enkelte insekter med knusende kjever og rovpattedyr som delvis lever av å knuse knokler for å komme til beinmargen, slik som jerv og hyene.[3] Uttrykket kommer fra lat. durus - hard, og gr. φάγος (phagos) - en som spiser.

Tilpasninger til durofagi[rediger | rediger kilde]

Å spise hard mat krever spesielle tilpassinger. Tennene hos durofager er butte, ofte kuleformede, og har et tjukt lag med tannemalje. Hos fossile grupper der økologien ikke kan observeres direkte, brukes gjerne nettopp tjukk tannemalje som en indikator for durofagi.[4] Hos enkelte grupper, slik som Omphalosaurus er nesten bare tennene og kjevene oppevart, takket være den kraftige emaljen og beinvevet.[5]

Kjeveknoklene hos alle durofage virveldyr er store og godt forbeinet og hodet har feste for sterke muskler.[6] Hos pattedyr vil durofager ha en beinkam over skalletaket som tyggemusklene er festet i. Slike tilpasninger finnes både hos kjøttetende durofager som hyener og sabeltannkatter, og hos planteetere som spiser spesiell hard kost, slik som panda og rødpanda og den fossile Australopithecus boisei.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Huber, D.R., M.N. Dean & A.P. Summers (2008): Hard prey, soft jaws and the ontogeny of feeding mechanics in the spotted ratfish Hydrolagus colliei[død lenke]. Journal of the Royal Society Interface
  2. ^ Pregil, G. (1984): Durophagous Feeding Adaptations in an Amphisbaenid. Journal of Herpetology 18, No. 2 pp 186-191 [1]
  3. ^ Tseng, Z. J.; Wang, X. (26. august 2010). «Cranial functional morphology of fossil dogs and adaptation for durophagy in Borophagus and Epicyon (Carnivora, Mammalia)». Journal of Morphology. 271 (11): 1386–1398. ISSN 0362-2525. doi:10.1002/jmor.10881. 
  4. ^ Pampush, J.D. (2013). «Homoplasy and thick enamel in primates» (PDF). Journal of Human Evolution. 64 (3): 216–224. doi:10.1016/j.jhevol.2013.01.009. 
  5. ^ Merriam, J.C. & Bryant, H.C. (1911). «Notes on the dentition of Omphalosaurus». University of California Publications, Bulletin of the Department of Geology (6): 329–332. 
  6. ^ Huber, D.R. & al. (2005): Analysis of the bite force and mechanical design of the feeding mechanism of the durophagous horn shark Heterodontus francisci. The Journal of Experimental Biology 208, pp 3553-3571 «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2009-06-17. Besøkt 11. mai 2008. 
  7. ^ Figueirido, Borja; Tseng, Zhijie Jack; Martín-Serra, Alberto (juli 2013). «Skull shape evolution in durophagous carnivorans» (PDF). Evolution. 67 (7): 1975–1993. PMID 23815654. doi:10.1111/evo.12059.