Formering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Formering eller reproduksjon er når individer av organismer som dyr, mennesker eller planter (forelder) fører livet videre til en ny generasjon med ett eller flere nye individer (avkom).

Formering foregår i alle kjente typer liv.

Ulike arter fortplanter seg på forskjellig vis. Det er to hovedtyper av formering, som er kjønnet formering (også kalt forplantning eller seksuell reproduksjon) og ukjønnet formering (også kalt vegetativ formering eller aseksuell reproduksjon), dvs. formering med eller uten dannelsen av kjønnsceller (gameter):

Ukjønnet formering[rediger | rediger kilde]

Ved ukjønnet formering oppstår avkommet uten at det først har blitt dannet kjønnsceller. Avkommet er dermed genetisk identisk med forelderen (med unntak av få eventuelle mutasjoner). Eksempler er tvedeling, knoppskyting og sporedannelse.

En del arter, for eksempel sopp, amøber og bakterier har aseksuell forplantning (også kalt kjønnsløs formering) og forplanter seg gjennom avknopping av hele sitt cellemateriale til nye individer. Mange planter kan formere seg både kjønnet og kjønnsløst, som for eksempel løkplanter som kan dele seg og jordbær som foruten spredning av frø kan formere seg gjennom avleggere.

Kjønnet formering[rediger | rediger kilde]

Ved kjønnet formering oppstår avkommet fra en kjønnscelle – vanligvis ved en sammensmeltning (befruktning) av to kjønnsceller. Her vil avkommet være genetisk forskjellig fra foreldrene pga. rekombinasjonen av foreldrenes gener.

Pattedyr, inklusive mennesket, har kjønnet formering. Dette innebærer som oftest at hankjønn og hunkjønn parrer seg. Hannen overfører da en sine arveanlegg til eggcellen, som inneholder hunnens arveanlegg. Det nye individet får da en kombinasjon av arveanleggene som er unik, det vil si ikke nøyaktig lik som noe annet individs.

Fordelen ved kjønnet formering er at individene alle er noe forskjellige slik at generasjonene hurtigere kan tilpasse seg endrete livsbetingelser. Etter en stor endring vil det for det meste være noen individer som overlever og som kan bringe arten videre.

Diffust skille[rediger | rediger kilde]

Disse to formene for formering utelukker ikke hverandre: De aller fleste arter, også de som vanligvis formerer seg ukjønnet, har evnen til (også) å formere seg kjønnet. Dette kan enten skje i form av en generasjonsveksling, der en generasjon formerer seg kjønnet og en annen ukjønnet (f.eks. ikter, karsporeplanter, nesledyr). En annen mulighet er at samme individ kan «velge» mellom både ukjønnet og kjønnet formering, avhengig av miljøbetingelsene.

Hos mange encellede organismer er det dessuten vanskelig å trekke et klart skille mellom kjønnet og ukjønnet formering: I og med at de sjelden produserer kjønnsceller, er deres tvedeling egentlig en typisk ukjønnet formering. På den andre siden utveksler de ofte gener med andre individer, slik at nye genkombinasjoner oppstår (jf. rekombinasjon), noe som definerer kjønnet formering. Dette eksempelet viser også at formering og rekombinasjon ikke trenger å være koblet, slik tilfellet er hos de fleste dyr.

Partenogenese og selvbefruktning[rediger | rediger kilde]

To andre fenomener som ikke lar seg klart tilordne ukjønnet eller kjønnet formering er partenogenese og selvbefruktning. Partenogenese er en formering der ubefruktede egg utvikler seg til nye organismer. Siden de utvikler seg fra kjønnsceller (eggceller) og dermed vanligvis er genetisk ulike moren, kan partenogenese betegnes som kjønnet formering. Men avkommet har bare en mor, ingen far.

Selvbefruktning forekommer hos en del (men slett ikke alle) tvekjønnede organismer. Også her utvikles avkommet fra kjønnsceller og kan være ulik forelderen (som er både «mor» og «far»). Men heller ikke her innebærer befruktningen noe genflyt mellom organismer.

Se også[rediger | rediger kilde]