Dionigi Tettamanzi
| Dionigi Tettamanzi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. mars 1934[1][2][3][4] Renate | ||
| Død | 5. aug. 2017[1][2][3][4] (83 år) Triuggio[5] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, esperantist, katolsk prest (1957–2017), erkebiskop, universitetslærer, katolsk biskop (1989–2017) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2017) Kongedømmet Italia (1934–1946) | ||
| Gravlagt | Duomo di Milano | ||
| Medlem av | Pontificia Academia Sancti Thomae Aquinatis[6] | ||
| Utmerkelser | Ambrogino d'oro | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Dionigi Tettamanzi (født 14. mars 1934 i Renate i Lombardia i Italia, død 5. august 2017 i Triuggio) var erkebiskop blant annet av Milano og kardinal i den romersk-katolske kirke.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Dionigi Tettamanzi var sønn av Egidio og Giuditta Ciceri (1911–2012), og den første av tre barn. Han studerte ved presteseminarer i Seveso og Venegono.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet den 28. juni 1957 av erkebiskop Giovanni Battista Montini (som senere pave Paul VI), for erkebispedømmet Milano. deretter studerte han videre i Roma, ved det pavelige universitet Gregoriana, hvor han i 1966 tok doktorgraden i teologi med avhandlingen Plikten til legfolkets apostolat (Il dovere dell’apostolato dei laici).
I årene som fulgte underviste Tettamanzi i fundamentalteologi i mer enn 20 år ved en rekke forskjellige presteseminarer og høyskoler, men var også virksom i menighetssjelesorgen. Han forfattet også mange bøker, og var en hyppig bidragsyter til de katolske avisene Avvenire og L'Osservatore Romano. Han stilte også opp på fjernsyn. Et av tyngdepunktene i hans engasjement var familiespørsmål.
I 1987 ble han rektor ved det pavelige Lombardusseminar.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]I juli 1989 utnevnte pave Johannes Paul II Dionigi Tettamanzi til erkebiskop av Ancona-Osma. Bare to år etter fratrådte han, ble han utnevnt til generalsekretær for den italienske bispekonferanse (CEI), en oppgave som vanligvis innebærer at man ikke kan ha tid til å lede et bispedømme samtidig.[trenger referanse]
I 1995 ble han utnevnt til erkebiskop av Genova, og i juli 2002 til erkebiskop av Milano.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han tilhørte kardinalskollegiet fra 1998, og ble utnevnt til medlem av kongregasjonen for prestene, for den katolske utdannelse og de orientalske kirker. I 2005 ble han ifølge mange presseberetninger regnet som papabile, og gikk for å være en av favorittene i forkant av konklavet.[trenger referanse]
Som reaksjon på den pavelige motu proprio Summorum Pontificum fra pabe Benedikt XVI fremholst kardinal Tettamanzi at dokumentet ikke hadde relevans for erkebispedømmet Milano idet det benytter den ambrosianske ritus, ikke den romerske ritus.[7]
Den 20. mars 2008 urgav Tettamanzi med Pavestolens approbasjon det nye lectionaruum for den abrosianske ritus, til erstatning for den eksperimentelle utgave fra 1976.
Fra 24. juli 2012 til 20. juli 2013 var kardinal Tettamanzi apostolisk administrator av Vigevano. Han deltok i konklavet i mars 2013 som valgte pave Frans.
Ved pave Frans’ omorganisering av kongregasjonenes medlemmer i november/desember 2013 gikk kardinal Tettamanzi ut av Utdanningskongregasjonen (30. november).
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
- Pave Leo XII (1760-1829) *1794
- Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826
- Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839
- Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861
- Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886
- Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901
- Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919
- Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933
- Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958
- Kardinal Carlo Maria Martini (1927-2012) *1980
- Kardinal Dionigi Tettamanzi (1934-2017) *1989[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Dionigi Kardinal Tettamanzi, Munzinger IBA 00000023540, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 442, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12196434b[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tettamanzi-dionigi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lastampa.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.past.va[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Vatican to clarify motu proprio soon». The Tablet. 17. november 2007. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ catholic-hierarchy.org tett, lest 25. november 2020