Det store århundret (bokserie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det store århundret er en serie på ti bøker av Jan Guillou som tar for seg de viktigste hendelsene i Norge, Sverige og Tyskland i det 20. århundre sett gjennom øynene til en familie.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen i Brobryggerne starter på Osterøy rundt 1885. De unge guttene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen har mistet faren sin på sjøen. For å forsørge familien, fikk de jobb hos en repslager i Bergen. Det ble fort oppdaget at guttene har et usedvanlig teknisk talent, og noen bergenske velgjørere bestemte seg for å betale deres utdannelse til ingeniører ved universitet i Dresden, mot at de etter endt utdannelse bidro til å bygge Bergensbanen.

Etter at brødrene ble uteksaminert fra Dresden i 1901, mistet de kontakten med hverandre, og bare Lauritz returnerte til Norge for å bygge Bergensbanen, bl.a. den meget kompliserte Kleivebrua. Oscar ble bedratt av en kvinne i Dresden, og flyktet skamfull til Tysk Øst-Afrika der han fikk jobb med bygging av jernbanen mellom Dar-es-Salaam og Tanganyikasjøen. Som en bigesjeft tjente han seg rik på handel med mahogni og elfenben. Lauritz fikk kontakt med Oscar ved en tilfeldighet, og Oscar overførte penger til Lauritz, slik at Lauritz kunne gifte seg med sin tyske kjæreste, barondatteren Ingeborg von Freital. De bosatte seg i Bergen, og fikk barna Harald, Johanne, Karl og Rosa. Tysklands senking av norske skip under første verdenskrig, gjorde det uutholdelig for den halvt tyske familien i Norge, og de flyttet til Saltsjöbaden i Sverige.

Oscar kjempet på tysk side i Afrika under første verdenskrig. Han og kameraten Kadimba var skarpskyttere, og spesialiserte seg på å skyte engelske offiserer i hodet.

Sverre innledet et forhold til en engelsk lord i Dresden, Lord Albert, jarlen av Manningham. I boka Dandy følger vi Sverre og Alberts liv i England utover 1900-tallet, bl.a. da de i 1912 organiserer en maleriutstilling i London med de da ukjente kunstnerne Manet, Gaugain, van Gogh og Cézanne. Utstillingen ble totalslaktet i den britiske pressen, og ingen av maleriene ble solgt. Sverre endte dermed opp med to malerier av van Gogh.

Lord Albert sluttet seg til King's African Rifles i Britisk Øst-Afrika mot slutten av første verdenskrig, der han i kraft av sin tittel ble offiser. Helt på slutten av krigen ble han skutt, sannsynligvis av Oscar eller Kadimba. Alberts død gjorde at en annen fjern slektning overtok godset som den nye jarlen av Manningham. Sverre forlot England, og ble gjenforent med sine brødre i Berlin i 1919.

Oscar giftet seg med Ingeborgs venninne Christa, og fikk barna Carl Lauritz, Hans Olaf og Helene.

I boka Mellom rødt og svart følger vi familien gjennom mellomkrigstiden, med familien delvis bosatt i Berlin, og delvis i Sverige. Tittelen henviser til kampen mellom kommunismen (rødt) og nazismen (svart). Christa var kommunist, og ble ved en anledning banket opp og hardt skadet av en SA-gjeng. Nevøen Harald var SS-offiser, kjente Hermann Göring personlig, og deltok i SA-utryddelsen i de lange knivers natt. Christa og Oscar med familie måtte i all hast flytte til Sverige da det kom fram at Christas mor var jøde. Boka avsluttes med at Sandöbroen, som ingeniørfirmaet Lauritzen hadde bygd, raste sammen, og den største arbeidsulykken i svensk historie var et faktum. Ulykken fikk liten oppmerksomhet fordi andre verdenskrig startet dagen etter.

I boka Ikke ville se følger vi andre verdenskrig fra Lauritz' perspektiv. Mens Lauritz gjenoppbygget Sandöbroen, var Harald SS-offiser stasjonert i Oslo, Johanne kurér for hjemmefronten, Karl i den svenske marinen og Rosa i etterretningstjenesten. På et tidspunkt advarte Harald Johanne om at hun var avslørt. Johanne dukket senere opp med brannskader rett etter Krylbosmällen. Ingeborg døde av kreft, og Karl ble drept i Horsfjärdskatastrofen. Alt dette skjedde i 1941. Mot slutten av krigen fikk Lauritz en sønn Henning født utenfor ekteskap. Johanne fikk sønnen Eilert. Helene ble forlovet med franske Antoine Letang, og de fikk sønnen Eric.

I boka Blå stjerne følger vi Johanne gjennom andre verdenskrig. Etter at hun ble avslørt som kurér for hjemmefronten, ble hun rekruttert av britiske Special Operations Executive. Blå stjerne var kodenavnet hennes. Etter sabotasjen i Krylbo bidro hun bl.a. til å hjelpe norske motstandsfolk og jøder over til Sverige.

I de fem siste bøkene i serien, er det Eric Letang som er hovedpersonen.

I boka Ekte amerikanske jeans følger vi Erics oppvekst i Sverige på 1950-tallet. Han oppdaget ved en tilfeldighet at etternavnet hans var Letang, ikke Lauritzen, og at han var halvt fransk. Han var den første i klassen som fikk et par ekte amerikanske jeans. På en tur til Norge smuglet han med seg den da forbudte drikken Coca-Cola tilbake til Sverige. Han ble utvist fra realskolen for heleri og hasardvirksomhet, og måtte gå det siste året på en internatskole, der han møtte Erik Ponti.

I 1968 var Eric Letang ferdig utdannet advokat, og fikk jobb i et kjent advokatbyrå i Stockholm. Første oppdrag var å reise til Vest-Tyskland for å følge rettssaken mot produsenten av legemiddelet Thalidomid, som forårsaket en rekke misdannelser hos nyfødte i mange land. Her traff Eric den tyske advokaten Gertrude Gehlenz, som han etter hvert ble sammen med. Eric og Gertrude besøkte Praha der de møtte en gruppe unge politikere rett før den sovjetiske invasjonen. Eric og Henning ble enige med onkel Sverre at han i sitt testamente skulle donere sine to van Gogh-malerier til Rijksmuseum i Amsterdam. Eric og Gertrude fikk sønnen Erich Maria. Thalidomid-rettssaken i Sverige førte til at ofrene fikk tilkjent store erstatninger.

Boka De som dreper drømmer, sover aldri foregår på 70-tallet, og tilværelsen begynte å bli farlig for alle vestreradikale i kretsen rundt Erik Letang. Onkel Sverre var nå død, og Eric dro til Amsterdam for å avhende de to van Gogh-maleriene. Etter München-massakren konstaterte Eric at de alle israelske gislene ble skutt av vesttysk politi. Gertrude ble skutt av politiet mens hun forsvarte personer mistenkt for terrorisme, rett før hun og Eric planla å gifte seg. Eric dro til Hamburg, og ble arrestert mistenkt for å planlegge terror, men ble sluppet løs etter kort tid. Eric adopterte sønnen Erich Maria og tok han med til Sverige. Erik Ponti avslørte Informationsbyråns eksistens, og ble arrestert for spionasje.

I Den andre dødssynd er vi på 1980-tallet, grådighetens tiår – den andre dødssynd. Lauritzen-slekten gjorde slektens eiendomsmasse i Stockholm om til et aksjeselskap drevet av Solveig, Carl Lauritz' datter og nyutdannet siviløkonom. Selskapet blir etterhvert et milliardkonsern basert på aksje- og boligspekulasjon. Eric hadde det travelt med å forsvare klienter mistenkt for pedofili og terrorisme. Mordet på Olof Palme, Hans Holmérs jakt på kurdiske mistenkte og den etterfølgende Ebbe Carlsson-skandalen sendte sjokkbølger gjennom det svenske samfunnet. Eric giftet seg med politikeren Katarina Palm. Et krakk i bolig- og aksjemarkedet, gjorde at alle boligselskapets verdier forsvant. Eric og Henning hadde solgt seg ut før dette skjedde.

Boka Slutten på historien foregår på 90-tallet. Erics mor Helene og bror Axel vender hjem til Sverige etter 20 år på Bahamas. Den gamle nazisten Harald, Erics grandonkel, vender tilbake til Sverige etter eksil i Argentina. Det gjenforente Tyskland hadde fattet et vedtak om restituering av all eiendom som hadde blitt beslaglagt av Øst-Tyskland. Harald hadde tinglyste papirer som viste at familien Lauritzen på 1930-tallet eide mange eiendommer i Berlin sentrum og Dresden. Slekten Lauritzen ble enige om å søke erstatning fra Tyskland etter den nye loven.

Eric forsvarte en pedofilisiktet mann i et sak som minnet veldig om Bjugn-saken.

Jan Guillous karakter Carl Hamilton opptrer også i to av bøkene.

Bøkene er oversatt til norsk av Bodil Engen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_store_århundret_(bokserie)&oldid=24324156»