Det andre slaget ved Öland (1564)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det andre slaget ved Öland (1564)
Konflikt: Den nordiske syvårskrigen
Dato14.-15. august 1564
StedNordøst for Ölands nordre odde
ResultatTaktisk svensk seier, strategisk uavgjort
Stridende parter
Sveriges flagg SverigeDanmarks flagg Danmark-Norge
Lübecks flagg Lübeck
Kommandanter og ledere
Sveriges flagg Klas HornDanmarks flagg Herluf Trolle
Lübecks flagg Friedrich Knebel
Styrker
28 skip39 skip
Tap
Uklart, flaggskipet «Elefanten» gikk på grunnTre skip erobret med 600 fanger

Det andre slaget ved Öland fra 14. til 15. august 1564 hendt mellom den svenske flåten under den nye admiralen Klaes Horn som overtok kommandonen bare få dager i forveien og den allierte flåten fra Danmark-Norge og Lübeck.

I flere dager hadde begge flåter manøvrerte mot hverandre og kommet inn i et hardt sjøslag utenfor Öland der svenskene demonstrerte at de hadde fått en ny ledelse. Om natten til den andre dagen av sjøslaget forvillet en dansk eskadre seg til ankerplassen de allierte var tvunget til å forlate, og ble utslettet av svenskene som vant en seier etter et lite heldig år til sjøs med tap av to flaggskip, «Makalös» og «Elefanten».

Den nye admiralen[rediger | rediger kilde]

Sjøtoget i sommeren var en skuffelse for den svenske kongen Erik XIV, som reagerte hardhendt overfor de tre admiraler som delte kommandoen over den svenske flåten som hadde seilt ut den 4. juli. Utover massakren ved Bornholm og erobringen av flere handelsfartøyer hadde det ikke kommet til et sjøslag med den allierte flåten som hadde vært svekket av sykdom og stor tap i forveien.

Det kom til et mindre kjent sjøsammenstøt etter den danske admiralen Herluf Trolle innhentet svenskene ved Öland ved 4. august, men svenskene søkte tilflukt ved Ölands nordre odde i sikkerheten fra de allierte. Svenskekongen avskjedet alle tre admiraler inkludert Claes Fleming på stedet og utnevnt landsoffiseren Klaes Horn til den nye admiralen for krigsflåten. Utnevnelsen hendt uten varsel på stedet, for Horn hadde ikke tidligere deltatt i sjøtog tross sin dyktighet på landet.

Utnevnelsen viste seg å være et heldig slumpetreff ettersom den nye admiralen var langt mer skikket for å ta opp kamp med de allierte til sjøs enn hans forgjengere, allerede etter å ha overtatt befalet den 12. august måtte han skyndet seg ut til sjøs for å møte Herluf Trolle. Den danske admiralen hadde først kommet til Karlsöarna etter sjøslaget 4. til 5. august, og dro tilbake for å angripe svenskene på deres ankerplassen. Horn ønsket ikke å innlede et sjøslag i motvind nær landet, og seilte bort mot Gotland.

Det kom til sprede sammenstøter mellom de to flåter utover dagen, men de allierte oppgav forfølgelsen om natten og vendt tilbake til ankerplassen ved Ölands nordre odde. Neste dag satte Trolle på land sine knekter på Öland for å plyndre og herje som straff for at beboere hadde nektet å underkaste seg den danske kronens makt ved en tidlige forlangelse i juni.

Den første dagen i sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Uten forvarsel seilte den svenske flåten tilbake mot Öland så snart vinden hadde snudde, og overrasket den allierte flåten på ankerplassen, knektene var fremdeles opptatt med deres herjingene den 14. august. Den danske admiralen hadde besluttet om å ta opp striden ved ankerplassen, og beordret offiserene om å varpe skipene ved hjelp av robåtene nærmere landet med bredsiden vendt mot sjøen. Trolle hadde valgt en fordelaktig posisjon å forsvare seg på mot et angrep fra havet, svenskene ble tvunget til å innlede stridighetene med en artilleriduell.

Uten at Trolle visste det, hadde den svenske kongen Erik XIV den samme dagen gått på land på Öland i spissen for en kavaleritropp, 1.500 infanterister og et folkoppbud som jaget bort de gjenværende knektene. Etter å ha kommet til sandstrenden satt svenskekongen på hestryggen som en tilskuer ovenfor det pågående sjøslaget utenfor Öland.

Artilleriduellen fortsatte utover morgentimene fram til ettermiddag mellom krigsskipene som kunne ikke entre hverandre, først om ettermiddag var det mulig for de allierte å komme seg ut ved hjelp av vinden. Horn klarte i begynnelsen å utmanøvrere de alliertes forsøk på å omgå hans flåte, men mot kveld blåste det opp til storm, så de allierte straks lettet deres ankre og gikk til angrep i samlet styrke.

Svenskene ble kløyvet i to grupper av den allierte flåtens motangrepet. De allierte uten suksess forsøkt å innhente de retirerte svenske krigsskipene etter hvert som det ble mørkere. Den største gruppen klarte å bryte kontakten med de allierte og komme seg lengre ut til sjøs mens den mindre gruppen ledet av flaggskipet «Elefanten» styrtet rett mot Kalmarsund for å komme seg i sikkerheten.

Flaggskipet gikk på grunn. Alvorlige lekkasjer hadde oppstått, ballasten ble så kraftig forskjøvet at skipet måtte til havnestedet utenfor Kalmar så snart som mulig. Under innfarten til havnestedet gjorde tømmermannen som besørget reparasjoner ombord på storskipet, en fatal feil ved starte arbeidet på lekkasjene. Ballasten var kastet over bord, og skipet var blitt for lett til å tåle manøvrering, så snart flaggskipet kantret strømmet vannet ombord gjennom åpningene. «Elefanten» sunket på seks meter dybde.

Horn måtte flyttet sitt flagg over til «Sankt Erik» for å fortsette sjøslaget i den neste dagen.

Den andre dagen i sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Den svenske admiralen Klaes Horn klarte på nytt å samle flåten mens Trolle dro videre til Gotland sikkert i troen på at han hadde vunnet et sjøslag og reddet seg med den allierte flåten ut av en farefulle situasjon. Men han hadde ikke sendt melding om det inntruffede til en mindre eskadre på 4 skip på vei fra Rostock som var med under slaget ved Rostock mot det svenske krigsskipet «Vita Falken» 11. juli 1564. Denne eskadren var på vei nordover til ankerstedet utenfor Ölands nordre odde som avtalt. I mørket kom eskadren med «Svenske Jomfru», «Løven», «Morian» og «David» til ankerstedet, den svenske flåten nylig hadde samlet seg akkurat der.

Befalhaveren Erik Rud innså feilen i tide og hentet fram et svensk flagg han hadde beholdt etter skipet «Svenske Jomfru» var erobret i 1563 på vestkysten. Ved hjelp av dette flagget klarte Rud å komme seg vekk, men de andre tre skipene hadde blitt fanget av flere titalls krigsskiper som begynte å beskyte danskene.

Kampene var så hardt at bare femti var fremdeles til fots ut av besetningen på to hundre ombord på «David». I rådslag med besetningen besluttet befalhaveren Arlid Ugerup å komme med et ultimatum overfor svenskene om å få god behandling som krigsfanger eller skulle de sprenge seg sammen med skipet. Det ble gjentatt også på de andre skipene «Morian» og «Løven». Svenskene stoppet på ordre av admiral Horn som hadde ikke noe ønske om å bedrive mord når belønningen kunne være tre krigsskip.

Etter å ha gått med på danskenes anmodning om barmhjertighet, kunne svenskene innkasset tre erobrede skip og opptil seks hundre fanger. Den andre dagen hadde startet, og svenskene hadde tross tapet av flaggskipet vunnet en taktisk seier under ledelse av den nye admiralen som hadde bevist sitt verdi til sjøs.

Høsten[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Öland hadde oppbrukt kreftene for begge parter som etter flere måneder hadde blitt så utmattet det ikke lengre var hensiktmessig å oppsøke et nytt oppgjør til sjøs. Sjøtoget om sommeren hadde fulgt til utbrudd av sykdom ombord på de svenske krigsskipene som måtte søkte tilflukt i Kalmarsund mens høstens vær gradvis ble verre med tiden for den allierte flåten ved Bornholm.

I mellomtiden hadde den danske kongen Fredrik II startet forberedelsene på et felttog til Kalmar, og som et defensiv tiltak besluttet Erik XIV å legge Blekinge øde med massemord og ild. Dette fulgt til Ronneby-massakren der over to tusen sivilister ble slaktet i et av de verste udåder i historien mellom skandinaviske folk. Som hevn for udådene som var begått på Blekinge, dro den allierte flåten til Öland som deretter ble brutalt herjet med stor grusomhet i dagene mellom 21. og 27. september. Opptil 370 gårder ble brent ned mens den svenske flåten lå uvirksom ved Kalmar, i den siste dagen dro svenskene nordover tilbake til Elfsnabben sør for Stockholm.

Ved 27. september seilte Trolle mot Bornholm, men kom ut for en sterk storm som rammet flåten med stor kraft. Trolle hadde i forveien sendt flaggskipet «Fortuna» som var så sterkt skadet under sjøslagene dette året at dette aldrende krigsskipet ikke lenge kunne slåss mer. Dette storskipet var overfalt av det samme stormværet og tvunget tilbake fra ferden mot København til Bornholm der det søkte ly. Mastene var knekket av, riggingen hadde blitt så ødelagt at seilskipet ikke mer kunne seile uten hjelp. Trolle oppdaget sitt tidligere admiralskipet fra «Lybske Christopher» 2. oktober etter å ha samlet flåten på nytt.

Skadene etter høststormene vist seg å være langt verre etter sjøslagene. Trolle kom seg så fort han kunne til København ved 13. oktober. Viseadmiral Peder Huitfeldt som opprettholdte sjøblokaden ved Bornholm, klarte å forhindre en transportflåte fra Stralsund til Sverige før han dro også hjemover senest 8. desember 1564.

Flaggskipene[rediger | rediger kilde]

Det danske flaggskipet «Fortuna» hadde blitt så massivt skadet etter høststormene i tillegg til skadene fra sjøslagene at det ikke var mulig å gjøre storskipet klart for et nytt år i krigstid i løpet av vinteren. Herluf Trolle som hadde ønsket å bruke det gamle storskipet som sitt flaggskip, måtte flytte sitt flagg til det nye storskipet «Jægermester» i mai 1565. Et nytt skip med det samme navn ble planlagt for bygging i Lübeck.

Ved Kalmar hadde svenskene først forsøkt å berge flaggskipet «Elefanten», men skroget hadde gravet seg så dypt ned i grunnen at arbeidet ble mye vanskeligere enn trodde på forveien. Den danske hæren under kommando av von Schwartzburg ved 25. september hadde rykket inn i Småland for å erobre den strategiske viktige Kalmar, og kom i nærheten av forlisstedet. For at danskene ikke skulle erobre flaggskipet, ble det fylte opp med tonn etter tonn av stein og etterlatt til sitt grav i Kalmarsund.

«Elefanten» ble oppdaget og underlagt arkeologisk undersøkelse utenfor Svartön ca. 150 m fra land utenfor Björkenåsviken nord for Kalmar i 1933-1939. Mesteparten av vraket er den dag i dag fremdeles begravet selv om akterstevnen var kappet av og sendt til kjelleren i Sjöhistoriska museet i Stockholm. Dimensjonene på storskipet var ikke mindre imponerende med et dekksbjelke på 11 m og en kjøl på over 33 m i lengde.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Det första kriget, Alexej Smirnov 2009 ISBN 978-91-7329-020-3
  • Den danske flådes historia 1533-1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod 1995 ISBN 87-00-24526-7
  • Svenska Flottans Historia bind 1 1521-1679, Malmö 1942