Slaget ved Rügen (1565)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For slaget på 1700-tallet, se Slaget ved Rügen
Slaget ved Rügen (1565)
Konflikt: Den nordiske syvårskrigen
Dato21. mai 1565
StedEn vik ved halvøya JasmundRügen
ResultatSvensk seier
Stridende parter
Sveriges flagg SverigeDanmarks flagg Danmark-Norge
Lübecks flagg Lübeck
Kommandanter og ledere
Sveriges flagg Klaes HornDanmarks flagg Viseadmiral Peder Huitfeldt
Styrker
Sveriges flagg 48 skip
1 638 kanoner
8 000 menn
Danmarks flagg 6 skip
Lübecks flagg 3 skip
Tap
Ukjent, liten4 skip brent, 5 skip internert

Slaget ved Rügen (svensk:Slaget vid Pommerska vallen) 21. mai 1565 mellom den allierte blokadestyrken på ni krigsskip og den svenske krigsflåten på 48 krigsskip sluttet med en svensk seier som åpnet veien til Øresund før den allierte krigsflåten var klargjort for det nye krigsåret. Hele blokadestyrken på 9 skip ble permanent utslettet, fire ble brent hvorav det ene er funnet som det kjente «Mukran-vraket» mens fem andre ble internert for resten av krigen.

Svenskene kom fram til Øresund og lå i en ren maktdemonstrasjon utenfor København i tre dager. I all frekkhet fortollet svenskene handelsskipene med den samme tollavgiften som Danmark hadde fastslått. Fredrik II kunne ikke sende ut krigsflåten fra bassenget mellom Amager og Sjælland der den lübeckske flåten også hadde søkt tilflukt i. Vindretningen var ikke med de allierte, og først den 30. mai dro svenskene vekk fordi vinden hadde vendt om. To dager senere fulgt admiral Herluf Trolle etter dem med den allierte krigsflåten på 39 skip.

Forfølgelsen[rediger | rediger kilde]

Svenskene kom tidlig ut på havet allerede den 15. mai fra Dalarö med 38 større og 10 mindre skip i en stor armada som også var den største flåtestyrke hittil sett i den nordiske syvårskrigen mellom Danmark-Norge med deres allierte Lübeck og Sverige. Den svenske admiral Klaes Horn kom først til Bornholm, men intet fiendtlige skip var å finne, og svenskene dro sørover mot Stralsund.

Den allierte blokadestyrken som hadde seilt til Bornholm i begynnelsen av april for å hindre en transportflåte i Stralsund, var dratt sørover til farvannet mellom Bornholm og Stralsund. Kommandant Schweder Kettingk på Bornholm klarte å sende ut varsel til viseadmiral Peder Huitfeldt om den svenske flåtens ankomsten. Under forfølgelse av svenskene nådde Huitfeldt Prorer Wiek på Rügen, deretter videre til farvannet utenfor landsbyen Klein Jasmund.

Der ble de allierte delt i to grupper, den ene på fem skip hvorav tre lübeckske skip nådde nøytral område i Greifswald, den andre på seks skip under Peder Huitfeldts befal ble innstengt i en vik mot øya Rügen ved halvøya Jasmund ved et sted som kalles «Pommerska Vallen» i svensk omtalelse. I det grunne farvannet ankret Huitfeldt med sine skipene og tropper med artilleri ble landsatt på stranden ved landsbyen Mukran.

Svenskene som hadde fulgt etter blokadestyrken, klarte ikke å innhente de allierte og tidlig om morgen den 21. mai hadde admiral Horn forstått at de allierte hadde splittet seg i to grupper, den ene hadde forskanset seg ved Mukran og den andre hadde dratt videre sørover til Greifswald. Horn dro videre sørover mens 9 skip ble avdelt under kommando av viseadmiral Bengt Reff for å angripe Huitfeldt på Rügen.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Huitfeldt satte fyr på de fire skipene hvorav det ene kom i avdrift og senket ved Tromper Wiek for deretter å ta opp kamp med de ni krigsskipene som kom til. Ved hjelp av de brennende skipene klarte danskene å forhindre svenskene fra å gå på land til redningen kom i form av stattholderen på Rügen for den pommerske hertugen, Hans Friedrich, som stoppet striden. Stattholderen innledet forhandlingene mellom danskene og svenskene.

Svenskene gikk med på å ikke gå på land for å berge kanonene som var enten reddet på landet eller fremdeles i vrakene, mot at hertugen overtok alle 140 skyts. Huitfeldt fikk lov til å marsjere til Danmark sammen med omkring 400 mann.

Horn klarte å innhente de siste fem skipene, men måtte i likhet med viseadmiral Reff aksepterte at de var kommet på nøytral grunn. Horn gikk med på at skipene skulle holdes tilbake fram til avslutningen på krigen i det nøytrale Greifswald. Huitfeldt hadde berget seg og over seks hundre mann, men mistet alle ni skipene og alle kanoner. For svenskene var seieren vitalt, sjøblokaden var nå brutt og adgangen til Øresund hadde blitt åpnet for første gang i krigen.

Mukran-vraket[rediger | rediger kilde]

Under en treningsøvelse i 1985 oppdaget marinedykkerne en bronsekanon ved landsbyen Mukran på østkysten av Rügen. Bronsekanonen vist seg å være stemplet med initialer fra 1551 om at kanonen var laget for den dansk-norske kongen Christian III. Etter å ha lett i mange år, ble vraket som kanonen kom fra, funnet til slutt i 1994. Bare deler av bunnpartiet med kjøl og spanter var tilbake, der baugen hadde ligget var det oppdaget ammunisjon til kanoner på 6 punds og 1 punds kalibre.

De fire skipene som var brent, het «Bjørnen», «Nattergalen», «Arken» og «Hamburg Jægeren». Det sistnevnte etter all sannsynlighet er Mukran-vraket som navnet innbefattet, kom skipet fra Hamburg, og det var oppdaget at treet som var felt for byggingen av skipet, kom fra nedre Elbe sør for Hamburg mellom 1499 og 1535. Dette vraket var trolig et ombygd handelsfartøy som ble tatt i bruk som krigsskip av den dansk-norske orlogsflåten i 1563. En flåteliste fra juli 1563 vist at «Jægeren» var et mellomstort skip med en besetning på 209 mann. Vraket som hadde blitt undersøkt, vist seg å ha store dimensjoner som en karack med 8 m bredde og 30 m lengde i skroget.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]