Peder Huitfeldt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Peder Huitfeldt (død 1584) var en dansk-norsk statsmann, sjøoffiser og diplomat, som var Norges rikes kansler fra 1547 til 1565.

Han tilhørte adelsslekten Huitfeldt og var bror til riksråd og lensherre Christoffer Huitfeldt til Berritsgård og onkel til riksråd og rikskansler Arild Huitfeldt.

Han ble første gang nevnt i 1544 da han betalte en bot for et drap i Bergen, hvor han hadde tjenestegjort som fogd under sin bror. Han ble utnevnt til Norges rikes kansler og dermed øverste leder for det norske rettsvesenet i 1547; den sist utnevnte var Morten Krabbe, som døde i 1542. Han mottok en rekke len i Norge i 1556. Han deltok som sentral norsk representant i forhandlingene med hansestedene i Odense i 1560. I 1563 returnerte han til Danmark, der han ble utnevnt til admiral året etter og aktivt deltok i sjøkrigen mot svenskene. Disse aktivitetene gjorde at det ble konstituert en etterfølger som norsk kansler i 1565 og utnevnt en ny kansler i 1568.

Han eide herregårdene Engestofte, Skibelundgård og Holmegård, og andre eiendommer, og var gift med Anne Jørgensdatter Urne til Engestofte.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Peder Huitfeldt», Den Store Danske Encyklopædi