Denehole
En denehole er en konstruksjon som består av en rekke små krittgrotter. De består av en loddrett sjakt som fører ned til en hule. Navnet brukes om huler eller utgravninger i England som antas anlagt og brukt av daner eller noen andre av de tidlige fra nord som invaderte landet. Den vanlige stavemåten danehole er anført som bevis på dette, og individuelle navn, for eksempel Vortigerns Grotter i Margate, og Knut IIs gullgruve i nærheten Bexley følger den samme teorien. Ordet er trolig avledet fra det gammelengelske den, et hull eller en dal. I mangel på sikre bevis, har det ført til lange diskusjoner om deres funksjon og hva de har vært benyttet til.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Den generelle beskrivelsen av disse grottene er alltid den samme. Inngangen er en vertikalt sjakt om lag 1 meter i diameter ned til en gjennomsnittlig dybde på 20 m. Dybden reguleres av dybden på det krittlaget ligger fra overflaten, selv om kritt kan finnes innen en halv meter eller mindre fra overflaten. En dybde fra 45 til 80 meter eller mer er et karakteristisk trekk.[1]
Fotfeste ble skåret inn i sidene av sjakten for at gruvearbeiderne kunne klatre ned og opp. Sjakten ble utvidet der den nådde krittlaget. Krittlaget kunne være opp til 3 meter tykt. Som regel var kamrene 16 til 18 meter høye under hver sjakt. På grunn av den store høyden har det vært antydet at hulene ikke først og fremst var beregnet som boliger eller endatil gjemmesteder.[1]
Omfanget[rediger | rediger kilde]
Det er mange underjordiske utgravninger i Sør-England, i noen grad også i Midlands og i Nord-England, men deneholes finnes hovedsakelig i deler av Kent og Essex og langs den nedre bredden av Themsen. Med ett unntak er ingen funnet lenger øst enn den i Grays Thurrock-distriktet, som ligger i Hangman's Wood. I nord, og en nær Challock på sørsiden av elva sør for Faversham. Isolerte gruver er blitt oppdaget i ulike deler av Kent og Essex, men de viktigste er funnet i Grays Thurrock, i distriktene Woolwich, Abbey Wood og Bexley, og i Abby Wood. De som ligger i Bexley og Gravesend er det mest verdifulle av de som fortsatt eksisterer.
Historie[rediger | rediger kilde]
Plinius den eldre skrev om britisk krittutvinning i 70 e.Kr. og arkeologiske funn viser at i det minste noen av deneholes ble utvinnet i førhistorisk tid. Prøver tatt nær taket viser at i all sannsynlighet var den redskapen som ble brukt laget av horn. Mange beinhakker er funnet i Essex og Kent. Disse er blant de mest verdifulle for studier av deneholes, og har hjulpet til med å datere deres dannelse til Før-romersk tid. Imidlertid er det svært få gjenstander som gir sikker datering, eller hjulpet til med å fastsete bruken av disse forhistoriske utgravningene.
I 1225 ga Henry III hver mann rett til å grave en mergelgrop på sitt eget land. Spredning av kalk og kritt på jordene var en vanlig praksis i middelalderen. Dette ser ut til å ha fortsatt inn i det 19. århundre. Behovet for kalk i landbruket støtter teorien om at opprinnelsen av deneholes var for kalkutvunning.
Lokal tradisjon antyder at i noen tilfeller kan disse grottene blitt brukt av smuglere. Illegal trafikk var vanlig, ikke bare på kysten, men i Themsen, så langt opp i elva som til Barking Creek. Teorien at disse var skjulesteder er lite sannsynlig, da de var vanskelig å komme til og farlig å klatre i sjakten og samtidig bære noe.[1]
Hensikten og bruken[rediger | rediger kilde]
Mot slutten av 1800-tallet ble tre formål foreslått som grunnen til at deneholes kan ha blitt gravd ut:
- Som gjemmesteder eller boliger
- Som lagerhus for korn.
- Som gruver for utvinning av kalk for landbruket
Av flere grunner er det lite trolig at de ble brukt som boliger, selv om de kan ha vært brukt noen ganger som å gjemmesteder. Denne type siloer, eller lagerhus er godt kjent i Sør-Europa og Marokko. Det er blitt foreslått at kornet ble lagret utresket og godt beskyttet mot fuktighet ved bruk av halm.
Siden 1950-tallet er teorien om at de var gamle krittgruver fått aksept. Dette var tidligere sett på som usannsynlig og det ble begrunnet med at kritt kunne ha blitt i funnet i nærheten og på overflaten. J.E.L. Caiger som arbeidet med i Kent gruven kartla og forsket på deneholes konkluderte med at de ble gravd ut i forhistorisk, romersk, middelalderen og til og med sen-middelalderen for å skaffe uforurenset kritt og kalk til å spre på jordene som mergel. Ved å grave en smal sjakt brukte en så lite av det produktive jordbruksland som mulig. Han foreslo ulike andre praktiske spørsmål som støttet hans idéer som at utvinning i åpne gruver ville kreve flytting av materialet lenger enn nødvendig, og at grunnere kritt har mye mindre mineralinnhold, da der er fortynnet av grunnvannet.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- F.C.J. Spurrell: "Deneholes and Artificial Cavesotter with Vertikal IËntrances", publisert i Archeaelogical Journal for 1881 og 1882.
- Harry Pearman: "Deneholes" (1966) Chelea Speleological Society Records
- Dorothy L. Sayers, The Nine Tailors, 1934.