Den trondhjemske postvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den Trondhjemske postvei i Åsane. I forgrunnen sees Langavatnet I bakgrunnen sees Gullfjellet til venstre og Borga til høyre.

Den Trondhjemske postvei (også kalt «Den Bergenske-Trondhjemske Postvei»[1]) er en kulturhistorisk vei. Den utpekte «Sikreste og Bekvemmeste Post Tour» gikk opp- og nedoverbakke, krysset fjorder, innsjøer og elver på den 700 km lange strekningen. Å frakte posten krevde sitt, enten det var på hesteryggen, i robåt, eller til fots på vindfulle fjelloverganger vinterstid.[2]

Da postvesenet ble etablert i 1647 gikk all post mellom Trondheim og Bergen via Oslo, noe som var langsomt, tungvint og dyrt for Bergen som hadde et voksende behov for direkte postgang; noe som var viktig for fiskeriene, embetsverket, militære, prestene og fogdene i distriktene. Ved kongelig resolusjon av den 13. mai 1785 ble det vedtatt å opprette ukentlig postforbindelse mellom Bergen og Trondheim.[2] Anleggsarbeidet med veien begynte i 1780 og varte til 1804. Veien ble brukt til frakt av post mellom Bergen og Trondheim. Traseen gikk et stykke inn fra kysten over land og over fjord. Dagens stamvei (E39, fylkesvei 60) for biltrafikk følger til dels samme trasé. Postruten ble nedlagt i 1868 da dampskipsruter overtok postfremføringen.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Hellesylt tidlig på 1800-tallet fremstilt av Jacob Calmeyer, her kom postvegen ned fra dalen og fortsatte i båt på fjorden.

Posten i Norge ble opprettet av Christian Kvart i 1647. Ordningen ble satt igang av stattholder Hannibal Sehested og førte til at man fikk behov for faste postveier mellom de største byene. Frem til 1719 var postvesenet privat og hadde få postruter. Fra Bergen var det fra starten bare postveiforbindelse til Christiania. Fra 1719 overtok staten og i 1758 kom det en ny forordning hvor det ble stilt høyere krav til standarden på veiene.[3] Ved kongelig forordning av 1786 ble det fastlagt en ukentlig postrute mellom det som den gang var Norges to største byer, Bergen og Trondheim. Fra 1786 gikk det også fast rute til Stavanger.

Postveien gikk stedvis i samme trasé som de eldre vegene. Det ble også laget nye veiparseller som ble bygget etter datidens prinsipp for vegbygging, det franske prinsipp, med mest mulig rette veier. Vegingeniører foretok utstikking av veglinjene og lokale bønder utførte selve byggearbeidet.

Trasé[rediger | rediger kilde]

Posten ble fraktet ned disse bakkene frå Utvikfjellet og rodd inn Innvikfjorden og Faleidfjorden til Faleide.

Vegtraseen ble fastlagt ved kongelig resolusjon 13. mai 1785.[1]

Bergen-Sandviken-Munkebotn-Eidsvåg-Åsane-Rimmaskaret-Hordvik.[4] Fra Hordvik gikk posten med båt over fjorden til Isdal, videre over land til Nese og så båt til Hundvin.[5] Nordover til Gulen og Rutledal ved Sognefjorden.

Sogn og Fjordane[rediger | rediger kilde]

Fra Rutledal gikk posten med båt over Sognefjorden til Leirvik i Hyllestad, videre over land via Leirvik, Flekke, Dale i Fjaler og Bygstad til Førde. Ruten gikk videre gjennom Jølster til Gloppen og derifra over Utvikfjellet til Nordfjord der posten ble rodd til Faleide.[6] Videre til Hornindal og Hellesylt. I Nordfjord ble det omkring 1800 bygget flere broer langs veien, blant annet Horndøla bru som ble brukt som kjørebro til 1971.[7]

Postvorren på Amdam på Sjøholt.

Møre og Romsdal[rediger | rediger kilde]

Fra Hellesylt ble posten rodd til Nedre Ljøen ved Sunnylvsfjorden der posten ble båret over Ljøfjellet til Strandadalen og videre ned til Stranda sentrum. Denne etappen fra fjorden over Ljøfjellet var den vanskeligste og mest dramatiske på hele postveien. På denne overgangen ble det satt opp stenger for å vise veg på vinterføre og i tåke, i det bratte partiet ved Ljøen ble det satt opp rekkverk, mens det i bratthenget mot Strandadalen var lagt ut en «entreline» (tau) festet til stolper og bolter i fjellet. Det tjæreimpregnerte tauet var omkring 300 meter langt og 3-4 cm tykt. Posten gikk over fjellet inntil dampskipene overtok i 1868, deretter ble tauet benyttet av tilsynsmannen for telefonlinja. Den gamle postveien over Ljøfjellet ble regnet som offentlig vei og entrelina ble vedlikeholdt av fylket helt til 1940.[1]

Fra Stranda gikk posten med båt langs Storfjorden helt til Amdam der den gikk over land via Sjøholt og over Ørskogfjellet (dagens E39/E136) til Vestnes.[8] Posten gikk med båt over Romsdalsfjorden til Molde og over Osmarka til Angvik, så over Tingvollfjorden til Tingvoll. Fra Tingvoll var det igjen båt over fjorden til Stangvik hvor det var vei over land til Mo og Surnadal.[9] Posten gikk gjennom Surnadalen og Rindalen, deretter via Orkanger til Trondheim.

I Angvika ble det i 1829 bygd en postvorr for landing av båtene som førte posten over Tingvollfjorden.[10] Postvorren i Stangvik ble brukt til 1868 og deler av den er fortsatt intakt.

Nasjonal verneplan[rediger | rediger kilde]

Store deler av postvegen er i dag bevart. I nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner har en valgt ut tre parseller i tre fylker som skal representere den 695 km lange vegstrekningen, som inkluderer 150 km med kryssing av fjorder og innsjøer. Parsellene går gjennom ulike landskapstyper og de skal vise bredden utformingen som postvegen fikk:

I Møre og Romsdal gjelder det en ca. 5 km lang strekning over Ørskogfjellet, i Ørskog og Vestnes. Denne veiparsellen ble anlagt i 1787.[11]

I Sogn og Fjordane gjelder det strekninger mellom Postvåg i Halsvik og Rutledal i Gulen. Denne strekningen går 13 km på land og omkring 20 km over fjorden. Strekningen går fra Halsvik over Eide, Haveland steinhvelvbru, steinhellebroene Nordgulen bru og Trangane bru og Rutledal postkai. Veien ble anlangt 1806, hellebroene 1800 og Haveland steinhvelvbru ble bygget i 1913.[12]

I Hordaland gjelder det en 8 km lang strekningen i Lindås: Trælevikjæ, Nesfossen, Vågseidet, Hundvin steinhvelvbru, Hundvin og steinhellebroene Hetlehovde bru og Gaulen bru. Veien og de to hellebroene ble bygget år 1800. Hundvin steinhvelvbru ble bygget i 1912.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Torvik, Arne Inge (2000): Om samferdsel i Møre og Romsdal. Del II: Samfunn og ferdsel. Utgitt av MRF, Molde.
  2. ^ a b Den trondhjemske postvei[død lenke] (PDF), Hordaland Kulturnett
  3. ^ «Den Trondhjemske Postvei». Besøkt 25. april 2009. 
  4. ^ «Postveien nordfra til Bergen», Bergens Tidende 12. oktober 2007
  5. ^ Berg, Brita Gjerdåker (1994): Havråboka. Osterøy: Stiftinga Havråtunet.
  6. ^ «Den Trondhjemske Postvei i Hyllestad», NRK fylkesleksikon for Sogn og Fjordane
  7. ^ Tomasgard, Paul O. (2001): «Honndøla bru». Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
  8. ^ Hansen, Kjell: «Den Trondhjemske postveg»[død lenke], Stranda kommunes nettsider
  9. ^ Statens vegvesen Møre og Romsdal, Vegminner i Møre og Romsdal fylke
  10. ^ Rekdal, Bjarne (1978): Offentlige landgangsvorer i Romsdals Amt, Statens vegvesen Møre og Romsdal.
  11. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner (se avsnitt 145 Trondhjemske Postvei)
  12. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner (se avsnitt 156 Trondhjemske Postvei)
  13. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner (se avsnitt 164 Trondhjemske Postvei)

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]