Den store nordiske krigen og Norge

Den døde Karl XII bæres over grensen til Sverige, maleri av Gustaf Cederstrøm

Den store nordiske krigen var en krig som ble utkjempet mellom koalisjonen Danmark–Norge, Russland og Sachsen-Polen (fra 1715 også Preussen og Hannover) på den ene siden og Sverige på den andre siden fra 1700 til 1721. Den startet med et samlet angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og endte i 1721 med freden i Nystad og Stockholm-traktaten. Som følge av krigen erstattet Russland Sverige som den dominerende stormakten i Østersjøen og fikk en viktig rolle i europeisk politikk.

Bakgrunn

Mellom 1561 og 1658 kjempet Sverige en rekke kriger i Baltikum og vokste til et imperium. I denne perioden okkuperte Sverige de danske provinsene Skåne, Blekinge og Halland og de norske provinsene Jämtland, Härjedalen, Trøndelag og Bohuslän. For Danmark var den vedvarende svenske innblandingen i Holstein verre å svelge enn tapet av provinsene. I tillegg krevde svenskene landområder i det danske Schleswig.

Sent i 1690-årene allierte Russland, som også hadde mistet område til Sverige, seg med Danmark–Norge, sammen med hertugen av Sachsen, som ventet å få tilbake tapte områder i kongedømmet Polen for å styrke den indre stillingen sin.

Da den unge Karl XII tok over tronen i Sverige i 1697, så disse landene muligheten til å ta tilbake de tapte landområdene.

Tidlige seire

I 1700 gikk de tre nasjonene til angrep og Sverige måtte møte vanskene med å kjempe på tre fronter samtidig. Ingen ventet det som skjedde så den første delen av krigen besto av en rekke seire for Sverige under Karl XII. Danmark ble slått sommeren 1700 og trakk seg ut av krigen frem til 1709. Russland ble slått i slaget ved Narva i november, men tok tilbake offensiven og grunnla byen St. Petersburg mellom 1703 og 1707. Da Karl XII slo August den sterke i 1706-07, ble han midlertidige avsatt fra den polske tronen.

I Norge

Fredrik IV av Danmark stolte ikke på adelen og omga seg med ministre og rådgivere av lavere byrd. Det ene unntaket var halvbror til kongen, Ulrik Christian Gyldenløve, som 25 år gammel var admiralgeneral og øverstkommanderende for marinen.

Fredrik reiste rundt i Norge i 1704 for å evaluere forholdene til hæren sin og det andre kongedømmet sitt. Om morgenen, midt på dagen og om kvelden holdt kongen audiens, hvor hvem som helst kunne snakke med ham, fra både rike godseiere til fattige bønder.

Slaget ved Poltava

Karl XII ble slått av Peter i slaget ved Poltava (i dagens Ukraina) i juni 1709 og arméen hans ble nesten helt utslettet. Han flyktet til Det osmanske riket hvor han var fem år i eksil.

På vestfronten

Tilbake i vesten invaderte Danmark i november 1709 Skåne og Magnus Stenbock, som hadde ansvaret for forsvaret i Sverige, klarte å slå Danmark i Helsingborg i 1710. Samtidig erobret Russland Livland og Estland i øst. Trass i en ny svensk seier over danskene i Gadebusch i desember 1712, ble arméen til Stenbock tvunget til å overgi seg i Tønning i mai 1713. Med Karl XII borte og imot hans vilje, ble det holdt et møte i Sverige vinteren 1713-1714 hvor de foreslo fredsforhandlinger.

I Norge

I september 1709 fikk norske styrker ordre om å mobilisere og mot slutten av oktober samlet 6&bsp;000 mann seg nær svenskegrensen ved Svinesund, mens 1 500 mann ble samlet nær grensen ved Kongsvinger. I august 1710 kom baron Løvendal til Norge som guvernør og ble kommandant for et land som var blitt tømt for ressurser av krigene det siste hundreåret. Guvernøren ga seg til å bygge ut den sivile og militære ledelsen. Da han forlot Norge i 1712 hadde han utført reformer som skapte siviltjenesten i Norge og gikk videre med å dokumentere statsvirksomheter i en grad Norge ikke hadde sett tidligere. I tillegg var han en sterk militær leder.

Baron Løvendal bygde og utstyrte et norsk armé for å invadere og ta tilbake de tidligere norske provinsene Bohuslän under generalløytnant Caspar Hausmann. Samtidig foreslo han en sterk flåte for vern og transport til sjøs, og Fredrik ga ham en slik styrke under viseadmiral Sehested i juni 1711. I august marsjerte den norske arméen inn i Bohuslän, og ble varmt tatt imot av de tidligere landsmennene. På sensommeren hadde deriomt ikke flåten til viseadmiral Sehested dukket opp utenfor kysten og hadde i stedet av Fredrik IV blitt sendt til Østersjøen. Uten marinestøtte måtte den norske arméen returnere til Norge. Høsten 1711 ble Danmark rammet av pest, og bare i København mistet 70 000 innbyggere livet.

1712 var et skuffende år for Norge, da Fredrik IV ga Løvendal beskjed om å ikke gå til angrep med den norske arméen og i stedet utfylle danske styrker andre steder. General Hausmann fikk ansvar for hele forsvaret til Norge, både til lands og til sjøs.

Folkeopprør

Krigen bevirket ekstra skattlegging og unge norske bondegutter ble tvunget ut i krigen, noe som bevirket opprør i deler av landet. Av de meste kjente tilfellene er bondeopprøret i Hallingdal i 1713 og en soldatstreik i Telemark i 1720. I 1713 talte to ledende bønder i Hallingdal mot de danske myndighetene, og krevde en slutt på krigsskatten, fordi bøndene ikke klarte å bære disse kostnadene. Det endte med at skatteoppkrevjerne fant lukkede dører i hele regionen og måtte kalle inn til et allmøte. De to lederne ble stilt for retten og dømt til straffarbeid på festningen i Akershus. En av dem, Elling Villand, ble også dømt til å gi fra seg gården sin, men ble sluppet fri et halvt år senere og satt på gården sin til han døde.

I Telemark sto en av de ledende bøndene opp mot den tyske kapteinen i 1720, og krevde slutt på at bondesønmene måtte tvinges ut i krigen. Nordmennene var nå trøtte av krigen. Saken kom opp for retten og bonden, Olav Hovdejord, vant saken. Kapteinen ble kalt tilbake til Danmark på grunn av den grove oppførselen sin etter at han hadde kappet av høyrehånden til Olav.

Stralsund faller

Bare staheten til kansleren, grev Arvid Horn, holdt Sverige inne i krigen frem til Karl omsider vendte hjem fra Det osmanske riket. Han kom til den svenske byen Stralsund i november 1714 på sørsiden av Østersjøen. Karl var nå i krig med det meste av Nord-Europa og Stralsund var dømt til undergang. Karl forble der frem til desember 1715, før han rømte noen dager før Stralsund falt.

Karl var på dette tidspunktet regnet som gal av mange, siden han fremdeles ikke ville godta fred, og fordi Sverige alt hadde betalt en høy pris uten nytt håp i sikte. Alle de svenske områdene i Baltikum og Tyskland var nå tapt.

Felttog i Norge

Felttoget i Norge i 1716

Karl nektet å godta fred og da han kom tilbake til Sverige, begynte han å samle inn materiale og menn for et nytt felttog, denne gangen mot København. Han skulle gå over det islagte Øresund fra Skåne, men isen smeltet før han kom så langt at han fikk satt i gang angrepet, så han skiftet isteden fokus.

Karl XII valgte da å invadere Norge fra Bohuslän. Han samlet inn informasjon til hvordan han skulle klare dette, men general Hausmann advarte Fredrik IV, som ikke trodde på generalen og sendte han bort uten videre.

Den norske arméen hadde blitt svekket tidlig i 1716 da 5 000 av de beste soldatene ble sendt for å forsvare Danmark. I tillegg var ikke den norske øverstkommanderende Barthold Lützow kjent som en flink leder. Da ryktene nådde Kristiania om at Karl XII forberedte seg på invasjon, ble resten av soldatene i Østerdal og Gudbrandsdal flyttet til grensen ved Halden og Fredrikstad. Nordmennene ventet at et angrep fra Sverige kunne skje ved Kongsvinger, Basmo eller Halden. Det var ved Basmo Karl XII slo til, krysset grensen og opprettet et hovedkvarter ved Høland prestegård den 8. mars 1716. Den norske kommandanten i distriktet manglet ikke mot, og uten å vente på full støtte, gikk han til angrep på den langt større styrken til Karl med bare 200 dragoner, som kjempet tappert, men led store tap før kommandanten selv ble fanget.

Da general Lützow hørte om dette tapet trakk han de fremste soldatene sine tilbake og satte opp et forsvar ved Kristiania. Da de svenske styrkene rykket frem med en sterk garnison mot Akershus festning, trakk Lützov seg tilbake til Bragernes i Drammen den 19. mars. Den norske brente jords taktikken og geriljara-angrepene til innbyggerne i Bohuslän gjorde at Karl fikk problemer med forsyningene sine. I tillegg truet de norske festningene bak linjen hans en mulig retrett om han skulle bli alvorlig svekket i kamp. Karl tok Kristiania, men uten kraftig beleiringsartilleri klarte han ikke å ta Akershus festning.

Etter en kort okkupasjon av Kristiania, fulgte Karl veien sin tilbake til de norske festningene sørøst i Norge, med mål om å ta dem, særlig Fredriksten festning. Dette ville fjerne trusselen under en tilbaketrekking, og de kunne tjene som base for offensiven hans senere på året. I tillegg ville han ha kapret havnene ved munningen av Glomma. Dette gjorde at han kunne ta imot nødvendige forsyninger for å klare å beleire Akershus.

Soldatene til Karl prøvde å ta Fredriksten i et stormangrep den 4. juli. Soldatene tok byen etter harde kamper, men innbyggerne satte sine egne hus i brann og Karl klarte ikke å ta festningen, han måtte trekke seg tilbake og vente på kraftigere kanoner fra svenske Dynekilen.

Kommandør Wibe ledet den dansk-norske flåten utenfor Bohuslän og gikk til angrep på forsyningene. Norske Peter Wessel, som nå var en kaptein i denne flåten hadde fått tittelen Tordenskjold for tidligere handlinger. Han ledet et vågalt avskjeringsangrep hvor han kapret eller ødela hele den svenske transportflåten, og ennå viktigere, ødela de svenske forsyningene i Dynekilen i Bohuslän. Karl hadde nå lite forsyninger igjen og trakk seg raskt tilbake over Svinesund og brant broene bak seg. Den 12. juli var det ikke en svensk soldat tilbake i Norge. For denne hendelsen gjorde Fredrik IV Tordenskjold til kommandør.

I oktober 1716 fikk norske kommandør Tordenskjold ledelsen for en skvadron i Nordsjøen og ble øverstkommanderende for den norske sjøstyrken, selv om baron Wedel, den nye norske generalen, protesterte.

Den roligere tiden i 1717

Selv med nederlaget i Norge, planla Karl fremdeles å gjenopprette æren si med en ny norsk invasjon. 1717 gikk med til å forsterke styrkene på begge sider. Det var lite militære handlinger, bare to mislykkede angrep på Göteborg og Strömstad fra skvadronen til Tordenskjold. Etter disse mislykkede oppdragene ble kommandør Tordenskjold avsatt som kommandant for Nordsjø-flåten.

Felttoget i Norge i 1718

Kommandør Tordenskjold fikk ansvaret for Østersjø-flåten, og var kommandant på linjeskipet «Ebenezer» med 64 kanoner. Nordsjø-flåten under kontreadmiral Rosenpalm patruljerte kysten langs Bohuslän, men gikk ikke til angrep. Med den danske flåten i Østersjøen og bare lett patruljering av Nordsjø-flåten, ble mange forsyninger flyttet innom skjærgården i Bohuslän i løpet av sommeren 1718 og opp til norskegrensen. Utrustingen besto av kanoner, ammunisjon og forsyninger som var nødvendige for å ta den sterke grensefestningen Fredriksten i Fredrikshald.

Høsten 1718 gikk Karl igjen til angrep på Norge. Han ble drept mens han inspiserte frontgravene ved beleiringsutstyret mot Fredriksten. Dette bevirket at de krigstrøtte styrkene hans umiddelbart trakk seg tilbake til Sverige og endte effektivt det norske felttoget.

Avslutningen

Krigen ble endelig over i 1721. Sverige hadde mistet nesten alle de oversjøiske områdene sine som de hadde tatt på 1600-tallet og var ikke lenger en stormakt. Russland tok de baltiske områdene og heretter var det de som var stormakten i øst. Maktbalansen mellom Sverige og Danmark-Norge var nå gjenopprettet.

Kilder

• Sweden and the Baltic, 1523 - 1721, av Andrina Stiles, Hodder & Stoughton, 1992 ISBN 0-340-54644-1
• The Struggle for Supremacy in the Baltic: 1600-1725 av Jill Lisk; Funk & Wagnalls, New York, 1967
• The Northern Wars, 1558-1721 av Robert I. Frost; Longman, Harlow, England; 2000 ISBN 0-582-06429-5
• Norges festninger av Guthorm Kavli; Universitetsforlaget; 1987; SBN 82-00-18430-7
• Admiral Thunderbolt av Hans Christian Adamson, Chilton Company, 1958
• East Norway and o its Frontier av Frank Noel Stagg, George Allen & Unwin, Ltd. 1956

Referanser

Autoritetsdata