Den spanske selvstendighetskrigen

Guerra de la Independencia Española
Konflikt: Napoleonskrigene
Andre mai 1808 eller Mamelukenes angrep av Francisco Goya avbilder opprøret som startet krigen. Kartet viser mange av de viktigste slagene og felttogene under krigen.
Dato 2. mai eller 27. oktober 1808-17. april 1814 Sted Den iberiske halvøy og Sør-Frankrike Resultat Alliert spansk-britisk-portugisisk seier; Ferdinand VII gjeninsettes; Napoleon abdiserer. Fransk nederlag i napoleonskrigene.
Stridende parter
Spania Portugal Storbritannia	Frankrike Hertugdømmet Warszawa Konføderasjonen Sveits
Kommandanter og ledere
Francisco Javier Castaños José de Palafox y Melci Gregorio García de la Cuesta Joaquín Blake y Joyes Miguel Ricardo de Álava Arthur Wellesley John Moore † William Carr Beresford Bernardino Freire †	Napoléon I Joseph Bonaparte Jean-Andoche Junot Jean-de-Dieu Soult André Masséna Louis Gabriel Suchet Joseph Mortier

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Den spanske uavhengighetskrigen, også kalt (den iberiske) halvøyskrigen var en militær konflikt mellom Napoleon Bonapartes Frankrike og de allierte maktene Spania, Storbritannia og Portugal utkjempet for kontrollen over Den iberiske halvøya som en del av Napoleonskrigene. Krigen varte fra franskmennenes invasjon av Portugal i 1807 eller fra opprørene i Spania i mai 1808 fram til 1814, da den sjette koalisjonen beseiret Napoleon.

Krigens gang

Krigen brøt ut i 1808 med et opprør som begynte den 2. mai i Madrid, og dette ble etterfulgt av Napoleons personlige felttog i Spania fra oktober 1808 til januar 1809. De spanske myndighetene løste seg opp i uenige provinsielle juntaer – først i 1810 ble en gjenopprettet nasjonal regjering, Cádiz-cortesen, opprettet i Cádiz – som viste seg ute av stand til å rekruttere, trene og utstyre effektive hærstyrker,

Den spanske uavhengighetskrigen ble en av de første, og også en av de mest suksessfulle nasjonale eller totale kriger og markerte også opprettelsen av store geriljaer (fra Guerra de guerrillas – krig av små kriger), hvorfra blant annet norsk har lånt ordet. Årene med krig i Spania slet gradvis ut Napoleons Grande Armée. Selv om de franske arméene ofte seiret i slagene under krigen, ble deres kommunikasjons- og forsyningslinjer stadig satt på prøve, og enhetene deres ble stadig avskåret, forstyrret og overfalt av partisaner. Til tross for at den regulære spanske hæren var blitt beseiret og nesten gått til grunne klarte ikke franskmennene å endelig ødelegge den og partisanene fortsatte å ubarmhjertig jage franskmennene.

Mens de franske okkupasjonsmaktene ødela den spanske administrasjonen og avsatte den spanske kongen Ferdinand VII til fordel for Napoleons bror Joseph Bonaparte, førte Napoleons manglende evne til å pasifisere spanjolene til at spanske, britiske og portugisiske styrker kunne sikre Portugal i 1808 og angripe de franske styrkene på den portugisiske grensa mens de spanske geriljaene svekket de franske soldatene i det okkuperte Spania. Samarbeidet mellom disse irregulære og de regulære, allierte styrkene hindret Napoleons marskalker fra å betvinge de opprørske spanske provinsene.

Året 1812 ble et vendepunkt i den spanske uavhengighetskrigen. Dette var året da franskmennene bestemte seg for å annektere Catalonia uten å vinne katalanernes støtte. Året etter ble Napoleon alvorlig svekket etter at den fransk-allierte hæren var blitt nærmest tilintetgjort under invasjonen av Russland. En kombinert alliert hær ledet av Arthur Wellesley – den senere hertugen av Wellington – rykket fram fra Portugal og befridde Madrid. Den franske marskalken Jean-de-Dieu Soult ledet vinteren 1813 den utslitte og demoraliserte franske hæren i et kjempende tilbaketog over Pyreneene og inn i Sør-Frankrike. Wellesley fortsatte sitt felttog inn i Frankrike fram til etter Napoleon hadde abdisert etter nederlaget i krigen mot den sjette koalisjonen.

Krig og revolusjon mot Napoleons okkupasjon førte til at Cádiz-rådet vedtok den spanske 1812-grunnloven, som senere ble en del av grunnmuren i europeisk liberalisme.

Krigens følger

På den iberiske halvøya

Krigsbyrden ødela den sosiale og økonomiske strukturen i Portugal og Spania og varslet en periode med sosial uro, politisk ustabilitet og økonomisk stillstand. Fram til omtrent 1850 var Iberia truet av ødeleggende borgerkriger mellom liberale og absolutistiske fraksjoner ledet av offiserer med erfaring fra halvøyskrigen.

På det amerikanske kontinentet

En annen konsekvens av de uhåndterlige krisene og sammenbruddet etter invasjonene, revolusjonene og gjeninnsettelsene var begynnelsen på en revolusjonsbølge i Latin-Amerika. Denne bølgen besto av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene i de spanske koloniene i Amerika og den brasilianske uavhengighetskrigen i det portugisiske Brasil. Den førte til at de tidligere iberiske kolonirikene på det amerikanske fastlandet etter hvert ble delt opp i åtte uavhengige stater. Av det store spanske verdensriket i Amerika forble bare Cuba og Puerto Rico under spansk kontroll, i tillegg til Filippinene og enkelte andre øyer i Stillehavet.

Mexico

Mexicos uavhengighetskrig startet den 16. september 1810 da presten og folkelederen Miguel Hidalgo y Costillas holdt en flammende tale til en folkemengde på over 80 000 mennesker, og endte i 1821 med landets uavhengighet.

Den mellomamerikanske føderasjon

Da México ble en republikk, anerkjente landet sentralamerikanernes rett til selvstyre. Den 1. juli 1823 erklærte den sentralamerikanske kongressen full selvstendighet fra Spania, México og alle andre fremmede nasjoner, og innførte et republikansk system. Den mellomamerikanske føderasjon ble opprettet, men ble endelig oppløst i en borgerkrig mellom 1838 og 1840, og de seks statene ble selvstendige, selv om Los Altos snart ble annektert av Guatemala og Mexico.

Venezuela

Venezuela erklærte seg selvstendig fra Spania 5. juni 1811, og den venezuelanske uavhengighetskrigen begynte. I 1812 beseiret spanske styrker ledet av general Juan Domingo de Monteverde Venezuelas revolusjonshær, ledet av Francisco de Miranda som overga seg ved La Victoria 12. juli 1812, noe som ble den virkningsfulle slutten på Venezuelas første republikk.

Colombia

Den colombianske uavhengighetskrigen kan regnes fra 1810 til 1822.

Ecuador

I Ecuador fant det første anti-spanske opprøret sted i 1809, men først i 1820 fikk landet full selvstendighet som en del av Gran Colombia-føderasjonen, som Ecuador trakk seg ut fra i 1830. Ecuadors selvstendighet ble sikret da de ecuadorianske styrkene påførte spanske styrker et sviende nederlag i slaget ved Pichincha 24. mai 1822.

Argentina

Den argentinske uavhengighetskrigen ble utkjempet mellom 1810 og 1822 av argentinske patriotstyrker.

Chile

Den chilenske uavhengighetskrigen startet 10. september 1810 og pågikk fram til 1821, da spanjolene ble drevet bort fra det chilenske fastlandet, eller 1826, da de siste spanske troppene overga seg og Chiloé ble innlemmet i den chilenske republikk. Chile erklærte offentlig sin selvstendighet 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da et fullt diplomatisk samarbeid ble innstiftet. Selvstendigheten ble endelig sikret etter slaget ved Maipú i 1818.

Paraguay

Paraguay var en provins i visekongedømmet Río de la Plata til staten oppnådde selvstendighet 15. mai 1811.

Uruguay

I Uruguay ledet José Gervasio Artigas – som senere ble Uruguays nasjonalhelt – et vellykket opprør mot spanjolene i 1811. Staten ble imidlertid annektert av Brasil i 1821. Først i 1828 fikk Uruguay tilbake råderetten som en selvstendig stat; det skjedde ved signeringen av Montevideo-traktaten, med støtte fra Storbritannia.

Bolivia

Bolivia erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1809, men det måtte 16 års kamp til før etableringen av republikken Bolivia.

Peru

Visekongedømmet Perú ble det siste stedet monarkistyrkene holdt stand i Sør-Amerika. I 1825 ble det spanske monarkiet slått av peruanske opprørsstyrker i slaget ved Ayacucho, og dette nederlaget regnes ofte som selve slutten på den peruanske uavhengighetskrigen.

Bildegalleri

• 
  Angrepet på San Engracia-klosteret under den andre beleiringen av Zaragoza, malt av Louis-François Lejeune i 1827.
• 
  Proklameringen av 1812-grunnloven av Salvador Viniegra.

Se også

• Spanias historie

Eksterne lenker

• (en) Spanish War of Independence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Den spanske selvstendighetskrigen på Britannica
• (en) Liste over digitaliserte kilder om halvøyskrigen på Napoleon Series
• (de) Om den spanske geriljakrigen (tysk artikkel)
• (en) (es) (fr) Bøker om den spanske selvstendighetskrigen på archive.org
• (en) Boka The Peninsular War på Google Bøker