Den muslimske gullalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den islamske gullalder)
Hopp til: navigasjon, søk
Lærde i et abbasidisk bibliotek. Maqamat of al-Hariri, illustrasjon av Yahyá al-Wasiti, Bagdad, 1237

Den muslimske gullalderen eller den islamske gullalderen er en periode som i vitenskapelig populærlitteratur beskrives som den islamske sivilisasjons vitenskapelige storhetstid og som varte i drøyt 500 år. Den strakk seg gjennom abbasidenes tid (749 e.Kr.–1258 e.Kr.).

Historisk kontekst[rediger | rediger kilde]

Den muslimske ekspansjon på 600- og 700-tallene førte til en gunstig økonomisk utvikling og fremveksten av en vel utviklet sivilisasjon som var et multireligiøst, flerkulturelt og multietnisk samfunn. Forsker med forskjellige trosoppfatninger arbeidet sammen innen et geografisk område som strakk seg fra Spania til Kina.[1]

Ved det islamske rikes ekspansjon kom muslimene i kontakt med et stort antall sivilisasjoner og høykulturer. Arabernes utbredelse stanset ikke ved politisk og militært og økonomisk herrevelde, men omfattet også vitenskapens verden. Muslimene kunne dra nytte av andre kulturers vitenskapelige innsikter og deres kunnskaper innen administrasjon og forvaltning. På denne tid fremtrådte en rekke muslimske teologer og filosofer som hadde tatt inntrykk fra greske filosofer.

Fremveksten av en materielt og kulturelt velutviklet sivilisasjon medførte at et stort antall vitenskapelige institusjoner og lærdomssentre fikk blomstre. Muslimske herskere holdt seg med vitenskapsmenn i sine palass og stilte store biblioteker, astronomiske observatorier og lignende institusjoner til deres disposisjon. Et stort antall verk ble oversatt fra gresk, persisk og andre språk til arabisk og bidro på dette vis til at en stor del av den tids samlede lærdom ble tilgjengelig for den muslimske verdens tenkere.

Det ville være noe misvisende å anta at den vitenskapelige blomstring skjedde på grunn av den arabiske/muslimske erobring.[trenger referanse] Kristne (og især nestorianske syrianske kristne) bidro i ganske vesentlig grad til den fremvoksende arabiske islamske sivilisasjon under umajjadisk og abbasidisk tid ved oversettelser av de greske filosofer til gammelsyrisk og deretter til arabisk.[2][3][4] Det fantes allerede veletablerte kristent funderte akademier i området, som Nisibisskolen (senere kalt Edessaskolen) og det medisinske akademi i Gundishapur, og en rekke andre.

Viktige sentra[rediger | rediger kilde]

Et tidlig muslimsk sentrum for kunst, kultur, vitenskap og forskning, kalt Visdommens hus, oppstod i Bagdad få årtier etter at byen var blitt grunnlagt. Det kunne overta den vitenskapelige arv fra et lærdomssenter som lå få kilometer unna, den underkuede persiske metropolen Seleukia-Ktesiphon, som de muslimske araberne hadde erobret i 636. En annet viktig inspirasjon var Gundishapurakademiet, som var et viktig læresete i senantikkens Persia.[trenger referanse]

Et annet lærdoms- og vitenskapssentrum utviklet seg i den østpersiske provins Khorasan. Denne ble senere kjerneområdet for den iranske renessanse.[5]

Også i Al-Andalus (nå Andalucía i Spania), særlig i emiratet/kalifatet i Córdoba og i det senere emiratet i Granada, kom det til en blomstring innen kultur og vitenskap.[6]

Et lite spor etter den ledende stilling i vitenskapene som for eksempel Al-Andalus hadde i en periode i europeisk middelalder kan kjennes ved den arabiske forstavelsen al- (bestemt artikkel) i begreper som algebra, alkymi, alkohol og alkalier.

Blant de viktigste vitenskapsmenn som er kjent med navn for ettertiden var:

Medisin[rediger | rediger kilde]

Fremstilling av det menneskelige øye, Hunayn ibn Ishaq, manuskript fra ca 1200.

Matematikk[rediger | rediger kilde]

Med Girih-kakler bestående av fem forskjellige fliseformer, som sammen danner aperiodisk gjentagende mønstre, var islamske arkitekter mer enn fem hundre år forut for den vestlige verden: Ornamenterien på enkelte orientalske byggverk oppviser en såkalt kvasikrystallin geometri.

Astronomi[rediger | rediger kilde]

  • Den mest betydningsfulle astronomen var Muhammad ibn Jabir al-Battani, latinisert Albategnius eller Albatanius (858–929). Han traderte Ptolemeus' astronomi og regelbestemte blant annet ekliptikken og jevndøgn.
  • Abd ar-Rahman as-Sufi (903–986) skrev en bok om de kjente stjernebilder med stjernenavn og lysstyrker.
  • Ibn Yunus (950–1009), kalifens hoffastronom, utviklet «de hakimittiske planettavler».
  • Abu Ali al-Hasan ibn al-Haitham, latinisert Alhazen (965–1040), astronom og fysiker, bidro med verker om optikk og planetbevegelser som beholdt sin relevans helt til Johannes Keplers tid. Han erkjente grunnlaget for synsbildet, linsekrumhetens betydning, og beskrev prinsippet for «Camera obscura».
  • Haly Abenragel (ca 1040) forfattet middelalderens mest omfangsrike astrologiske lærebok. Kong Alfonso X fikk den oversatt til spansk.
  • Middelalderens fremste eksperimentalfysiker var Abu l-Fath Abd ar-Rahman (al-Khazini) på 1100-tallet. Han konstruerte blant andre vannur, kvadranter, sirkler og utviklet «de sandjariske tavler» til planetfiksering.
  • Muhammad Taragay (Ulugh Beg) (1394–1449) opprettet som hersker i Samarkand datidens største observatorium. Hans astronomiske håndbok ble ikke overtruffet i nøyaktighet før av Tycho Brahe.

Stjernenavn som Aldebaran, Algol, Atair, Rigel og andre, og betegnelsen zenit og nadir kommer fra arabisk.

Kjemi[rediger | rediger kilde]

  • Abu Musa Jabir ibn Hayyan, latinisert Geber, som var en arabisk lært som virket i annen halvdel av 700-tallet, utførte fysikalsk-kjemiske eksperimenter og samlet i sine naturfilosofiske skrifter (Geber-skriftene) en meget alkymistisk lærdom.

Geografi[rediger | rediger kilde]

  • Den normanniske kong Roger II av Sicilia hadde i sin tjeneste Muhammad ash-Sharif al-Idrisi, latinisert Dreses (1099–1166), som var en betydelig islamsk geograf som utferdiget kart over hele den kjente verden; en annen var Abū ʿUbaid al-Bakrī (1014–1094) i Cordoba.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • På litteraturens område tenker man først på den kjente samlingen «Tusen og en natt» (alf laila wa-laila), som oppstod i forskjellige deler av orienten allerede fra 700-tallet av.
  • Den persiske forfatter Hakim Abu al-Qasim Firdausi Tus, latinisert Firdausi, (940–1020) skrev det store verk Schāhnāme «Kongeboken» rundt år 1010; med historier som medtar urgamle religiøse motiver og heltesagaer. Verket er på 50.000 vers.
  • Også Hafis, (ca 1320–ca 1390) med sitt verk «Diwan» og sine kjærlighetsdikt er viktige.
  • Dikteren al-Ma'arri (973–1057) skrev om himmel og helvete i verket «Sendekriv om tilgivelsen» (risalat al-ghufran).
  • Dikteren Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi (1207–1273) skrev et 25.700 verselinjer langt dikt, Mathnawi.
  • Dikteren og mystikeren Jami (1414–1492) forfattet mesterverket Layla og Majnun.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Et arabisk manuskript fra 1200-tallet: Sokrates (Soqrāt) i diskusjon med sine disipler.
  • Ibn Ruschd, latinisert Averroes, er ved siden av al-Biruni en av islams største universallærde Han forfattet en medisinsk encyklopedi, og kommentarer til nesten alle Aristoteles' verker. I den kristne skolastikken i middelalderen ble han rett og slett kalt ved tilnavnet «kommentatoren» (slik som Aristoteles ble kalt «filosofen».
  • al-Kindi, latinisert Alkindus, lot dine medarbeidere, hvorav mange var av kresk-kristen herkomst, oversette en rekke av Aristoteles' og andre greske filosofers verker. Hen går for å være islams første store filosof og var med på å legge grunnen for logikken, en matematisk tilnærning innen filosofien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tamara Sonn: Islam: A Brief History. Wiley 2011, ISBN 9781444358988, s. 39-79
  • Maurice Lombard: Blütezeit des Islam. Eine Wirtschafts- und Kulturgeschichte 8.-11. Jahrhundert. Fischer 1998, ISBN 3596107733
  • Gudrun Krämer: Geschichte des Islam. C. H. Beck 2005, ISBN 9783406535161, s. 69-102
  • Mohamad Abdalla: Ibn Khaldun on the fate of Islamic science after the 11th century. Islam & Science, Center for Islam & Science, 2007, HighBeam Research: http://www.highbeam.com/doc/1G1-164596583.html

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fazlhashemi, Mohammad (27. februar 2010). «Muslimsk guldålder och förmodern globalisering». www.humanistportalen.se. Besøkt 5. juli 2015. 
  2. ^ Hill, Donald. Islamic Science and Engineering. 1993. Edinburgh Univ. Press. ISBN 0-7486-0455-3, s. 4
  3. ^ Brague, Rémi (15. april 2009). [[[:Mal:Google books]] The Legend of the Middle Ages]. s. 164. ISBN 9780226070803. Besøkt 11. februar 2014. 
  4. ^ Ferguson, Kitty [[[:Mal:Google books]] Pythagoras: His Lives and the Legacy of a Rational Universe] Walker Publishing Company, New York, 2008, (page number not available – occurs toward end of Chapter 13, "The Wrap-up of Antiquity"). "It was in the Near and Middle East and North Africa that the old traditions of teaching and learning continued, and where Christian scholars were carefully preserving ancient texts and knowledge of the ancient Greek language."
  5. ^ Monika Gronke: Geschichte Irans: Von der Islamisierung bis zur Gegenwart. C. H. Beck 2003, ISBN 3406480217, s. 30-31
  6. ^ Friedrich Klütsch: Von der Blütezeit des Islam. Autor und Regisseur Friedrich Klütsch über andalusische Funde, ZDF online, 17. mai 2009, besøkt: 5. november 2013